Før jeg har sett enda nærmere på exit polls fra South Carolina, og ikke minst hvordan Clinton-kampanjen vil forsøke å spinne det som uansett er et ydmykende resultat, vil jeg bare presentere noen innledende tanker. Disse er formulert etter bare noen få timers søvn, og presenteres punktvis, uten tanke for hvor godt de henger sammen, logisk sett:
1) Obamas 55% oppslutning er et soleklart signal. For det første er det et signal om at han har vunnet de afro-amerikanske velgerne – som Clinton hadde en ledelse blant for bare noen få måneder sider. Afro-amerikanske velgere har, etter å ha vurdert hva som er viktigst, og vurdert sitt langtvarige lojalitetsforhold til Clinton, overveldende konkludert med at Obama er deres favoritt. Men like viktig; for det andre signaliserer det også at Obamas appell blant hvite velgere fremdeles er ganske sterk (25%), selv om mange fryktet – og Clintons håpet – at dette ville bli et valg etter soleklare etniske skillelinjer. Og for det tredje beviser resultatene at Obama har potensiale til å bli en kandidat som går tvers på tvers av generasjoner, rase og kjønn. Mange kvinner i velgermassen skal normalt sett være fordel Clinton, men Obama vant dem soleklart. Han vant også alle aldersgrupper opp til 65+, alle inntektsgrupper, han veteraner og førstegangsvelgere, kirkegjengere og ateister, optimister og pessimister. I en bloggpost lørdag morgen advarte jeg mot et mulig negativt backlash for Obama dersom seieren ikke var bred nok, og ikke representerte alle velgergrupper. Det gjør den.
2) Clinton misbrukte muligheten til å løpe med nominasjonen allerede nå. Foran supertirsdagen er det nå to favoritter, og vi kan forvente at de nasjonale meningsmålingene – som på grunn av bredden av stater som nå skal velge kommer til å få økt betydning – vil jevne seg ut, og sannsynligheten øker for at neste tirsdag heller ikke blir endelig avgjørende for utfallet. Jeg tror fremdeles Clinton kommer til å vinne flest stater på supertirsdag, men det demokratiske nominasjonssystemet er proporsjonalt fordelt, slik at Obama vil få god uttelling også i stater han ikke vinner.
3) Seiersmarginen til Obama gjør forhåpentligvis at tonen i valgkampen kan bli mer sivilisert enn den har vært de siste ukene. Dersom det var en ambisjon for særlig Bill Clinton å sette svarte velgere opp mot hvite velgere på Hillarys vegne, var strategien ikke særlig vellykket. Obamas støtte blant hvite velgere er såpass stor at alle paralleller til Jesse Jackson faller døde til jorden, og velgerne ser ut til å ønsket forandring (som også kan tolkes som fornyelse), og herunder fornyelse fra Clinton-årene, i mye større grad enn de ønsker erfaring. Obama kan nå koste på seg å ignorere rasespørsmålet, og Clintons vil neppe tørre å ta det opp igjen.
4) John Edwards hjalp Obama. Dersom vi kjøper teorien om at mange hvite velgere i utgangspunktet helst ville stemme på en hvit kandidat, så er det ingen tvil om at Edwards bidro til å splitte denne velgergruppen, som ellers gjerne ville gått ganske unisont for Clinton. Utfordringen er hva som skjer i senere stater, hvor Edwards ikke står like sterkt.
5) Presset på Edwards for å få ham til å trekke seg kommer til å øke, men han kommer ikke til å gi etter. Han står fremdeles i veien for en tidlig avgjørelse, og det trives han godt med. Som Pål påpeker, er dette den muligheten han har til å forhandle om sin egen posisjon foran landsmøtet. Den vil han neppe gi slipp på før det er absolutt nødvendig. Et av mange åpne spørsmål er likevel hvordan han skal svare når kritikken øker. 18% i hjemstaten er meget nær en total ydmykelse, og de som mener at Edwards er ute på en egotripp har gode kort på hånden. Han kan hevde med styrke så lenge han vil at han er med i kappløpet for å gi stemme til de stemmeløse, og det er et edelt motiv, men jo lenger tid det går før han gir seg, jo sterkere vil den offentlige mistanken om at han posisjonerer seg bli. Det er ingen tvil om at han gjør litt av begge deler, men han får et imageproblem hvis det får feste seg. I senere stater kan også det gamle mønsteret, hvor det er antatt at han stjeler flere anti-Hillary-velgere fra Obama enn hvite velgere fra Clinton. gjenoppstå, og da vil misnøyen øke ytterligere.