Å håpe på den beste

Er det rasistisk og mannssjåvinistisk å håpe at John Edwards blir USAs neste president?

Det går ikke så bra for presidentkampanjen til tidligere senator og visepresidentkandidat John Edwards. Når pengeinnsamlingstallene for årets andre kvartal kommer inn senere idag, vil de vise at han ligger langt, langt bak både Hillary Clinton og yndlingen Barack Obama i det amerikanske kommentatorer kaller the money primary. Og selv om pengeinnsamling ikke på noen måte forteller noen utfyllende sannhet om en kandidats mulighet til å bli nominert – og særlig ikke på et så tidlig tidspunkt -, så kan denne indikatoren sette i sving en negativ spiral for Edwards: Hvis mediene definerer det slik at han ikke lenger er blant favorittene til nominasjonen vil den journalistiske verdien av å dekke kampanjen hans synke. Dette kan igjen føre til mindre pressedekning, noe som har en todelt negativ effekt. For det første vil den reduserte medieoppmerksomheten gjøre det vanskeligere for ham å overbevise mulige støttespillere om at han er en kandidat å regne med helt der oppe i toppen. Og som en konsekvens av dette kan donasjonene fra støttespillere tørke inn eller flyttes til andre kandidater (Clinton, Obama eller en av dem som utfordrer Edwards bakfra, først og fremst New Mexico-guvernør Bill Richardson). Og nettopp pengeinnsamlerevnen er altså, som sagt den foreløpig beste indikatoren på godt en presidentkampanje går. Det skal derfor ikke så mye til for å konkludere med at John Edwards kan være iferd med å miste grepet.

Jeg synes det er vondt å se. Jeg støttet Edwards i 2004, og jeg støtter ham igjen i år. Edwards har kommet en lang vei som kandidat på disse fire årene. Fra å ha vært regnet som den mest sentrumsorienterte kandidaten (med et naturlig unntak for Joe Lieberman, men ham var det ingen som tok alvorlig uansett), plasserer han seg denne gangen til venstre for nesten hele resten av feltet. Han har løftet fram universell helseforsikring som avgjørende, han snakker mye og overbevisende om behovet for å gjeninnføre et rettferdig skattesystem, og han har forsøkt å løfte USAs historiske ansvar for den fattige delen av verden, gjennom å forplikte seg til fredsskaping i Sudan. Det lyder som et spennende, konkret og progressivt program, som går langt utenpå den generelle og velmenende retorikken til Clinton og Obama. Det han sier om Sudan og om å returnere til multilateralisme og respekten for internasjonal rett, henger også sammen med Edwards’ forbeholdsløse og ydmyke innrømmelse av at han gjorde en fatal feil da han stemte for å gi Bush muligheten til å bruke alle nødvendige midler mot den antatte atommakten Irak når saken var oppe i Senatet høsten 2002. Summen av alle disse sakene, kombinert med hans konsekvente frieri til fagforeningene, som fremdeles utgjør en mektig interessegruppe i partiet, har fått kommentatorstanden til å stemple ham en liberal populist. Det låter som musikk i mine ører.

Likevel er det altså ting som tyder på at det ikke holder. Amerikanerne har bare sjelden vært mottakelige for tapere som vil ha en ny sjanse (dette er ikke ment polemisk, og strekker seg derfor ikke lenger enn til gruppen presidentkandidater), og Edwards er fremdeles sterkt assosiert med den mislykkede Kerry-kampanjen i 2004. Derfor er det kanskje litt paradoksalt at Edwards-leiren den siste tiden har begynt å spille ut valgbarhetskortet som et argument for hvorfor Edwards er den beste mulige kandidaten. Den demokratiske kandidaten som har den beste og mest konkrete politiske agendaen skal altså overbevise tvilerne om sin egen fortreffelighet ikke ved å bygge på sitt politiske prosjekt, men ved å defensivt nok argumentere med at målet er viktigere enn veien. Dobbelt paradoksalt er det jo at det var nettopp valgbarheten som gjorde at Edwards ikke ble valgt som presidentkandidat for fire år siden. Kerrys folk kjørte steinhardt på at den erfarne Massaschusetts-senatoren ville virke tryggere og mer presidential på velgerne enn den mindre erfarne Edwards.

En viktig del av Edwards’ valgbarhetsargument er at han lover å vinne minst en sørstat, noe som ville hjelpe betydelig på Demokratenes vinnersjanser. Etter at Gore gjorde et historisk dårlig valg i Sørstatene i 2000, trodde de fleste av det ikke kunne bli verre. Men det var før Kerry/Edwards stilte mot Bush/Cheney i 2004, uten å vinne en eneste sørstat. Siden den gangen har riktignok pendelen svingt i Demokratenes retning, som ved valgskredet i november ifjor, men Edwards har ikke allverdens troverdighet å underbygge sitt fromme ønske med. Det kan godt være at han akkurat i et slikt øyemed likevel er den beste kandidaten, men det er ikke nødvendigvis dette som gjør ham til en bedre kandidat enn andre.

Den respekterte Washington Post-journalisten, -tallknuseren og –bloggeren Chris Cillizza har istedet stillferdig spurt om ikke Edwards’ valgbarhetsargument kan leses som et uutalt, men ikke ubetydelig, spill på Edwards rolle som den eneste hvite mannen i racet. Selv om Jesse Jackson holdt et stykke på vei i 1988, og selv om Geraldine Ferraro endte opp som Walter Mondales running-mate i 1984, så har amerikanerne tross alt alltid falt ned på den trygge hvite, mannlige kandidaten. Og Cillizza har rett, til et visst punkt. Jeg skulle faktisk ønske at jeg hadde Obama eller Clinton som mine personlige favoritter ved dette valget. Verdens eneste supermakt har aldri vært nærmere å velge en kvinne eller en afro-amerikaner enn de er akkurat nå, og jeg vil gjerne være med på ferden. Men det amerikanske presidentvalget handler også om politikk. Derfor står jeg fortsatt bak John Edwards. Den dagen Obama og Clinton tar like djerve initiativer, eller bare går inn i sakene, istedet for å bare diskutere ønsker og visjoner, kan det hende jeg ombestemmer meg. Men ikke før.

Hver gang det indirekte påstås at Hillary Clintons temperament (og dermed hennes kjønn) gjør henne til en dårligere presidentkandidat, er det ikke bare et problem for Amerika, men også for John Edwards. Hver gang det stilles spørsmål ved om velgerne er modne for å velge en afro-amerikaner, kvinne eller latino til president, er det ikke bare et problem for Amerika, men også for John Edwards. Hver gang dette blir tema, må Edwards stå til rette for historien, og for sin majoritetsstatus. Det er en skam at presidentvalg i USA ikke kan først og fremst kan handle om politikk. Men skammen ligger ikke hos dem som påpeker at landet ikke har kommet lenger enn til å forsiktig åpne for alle typer kandidater; skammen ligger i at en ikke har kommet lenger. Det er verken merkelig eller uvesentlig å diskutere Edwards som representant for den hvite majoriteten, og det er ikke uviktig å diskutere om Edwards står i veien for en kvinnelig eller minoritetspresident. Men det er nedslående at det fremdeles skal behøve å være et tema.

Jeg tror ikke Edwards-kampanjen vil spille på mannssjåvinistiske eller fordomsfulle strenger for å fremme sitt eget valgbarhetsargument, men de har likevel ingen kontroll med hvordan andre tolker deres intensjoner. Men når alt dette er sagt, så ser jeg som Edwards-støtte ganske mørkt på muligheten for at han til slutt vinner nominasjonen eller presidentembetet. Mitt tips er at enten Obama eller Clinton (eller muligens begge) blir å finne i presidentvalget høsten 2008. Håpet er bare at selv om Edwards ikke til slutt skulle seire personlig, så vil han ideer bæres videre at den som til slutt vinner partinominasjonen. Det har jeg god tro på. Uansett.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*