Erfaringene fra 2008, som jeg stadig kommer tilbake til, bør ha lært oss at du trekker bastante konklusjoner om New Hampshires politiske vinder på eget ansvar. Det var her Hillary Clinton sjokkerte alle ved å avverge den første av en serie matchballer fra Barack Obama, og åtte år før hadde John McCain knust George W. Bush. Derfor er jeg tilmed nølende til å utrope Mitt Romney til delstatens kommende primærvalgvinner, selv om de siste meningsmålingene tyder på at han øker forspranget.
Uansett er det nok ikke kampen om førsteplassen som vil tiltrekke seg fleste dristige tippeinnsatser de nærmeste dagene. Derimot virker kampen om andreplassen omtrent like åpen som i Iowa. Romney får bare håpe at avstanden nedover blir såpass stor at han slipper ytterligere en runde med synsing om hvorfor han fortsatt ikke klarer å feste grepet om partiets mer konservative velgere.
Romneys tilsynelatende utilnærmelige posisjon i New Hampshire er til å leve med for de fleste: Rick Perry har allerede satt kursen mot South Carolina i håp om å gjøre N.H. irrelevant; Ron Pauls kampanje er ikke egentlig avhengig av noe konkret resultat noe som helst sted, drevet som den er på grasrotentusiasme og enkeltsaksaktivisme; og Newt Gingrich har mer eller mindre selv innrømmet at han er et sidespor i diskusjonen nå. Og selv om The New Republics Noam Scheiber hevder at New Hampshire er et slags være-eller-ikke-være for Rick Santorum hvis han vil ta grep om rollen som Romneys hovedutfordrer, så har han i det minste South Carolina som mulig last stand.
Det er imidlertid en luksus tidligere Utah-guvernør og Kina-ambassadør Jon Huntsman ikke kan unne seg. For ham er det vanskelig å se en vei videre hvis han ikke overpresterer (eller er nesten ufortjent heldig) i New Hampshire. Han bestemte seg tidlig for å skippe Iowa, og i New Hampshire minner strategien mye om Santorums i Iowa: Hold så mange velgermøter at velgerne nesten blir lei av deg, og håp at all oppmerksomheten smigrer dem såpass at de tar sjansen på en underdog når de står i avlukket. Håpet er at moderate og uavhengige velgere skal løfte ham til en overraskende sterk plassering, og således gi ham en andel av momentum-jackpoten. Jo bedre Huntsman gjør det, jo færre må han dele den med.
For øyeblikket er det likevel minst to problemer med strategien. For det første minner den slående mye om den Romney selv lener seg på. Hvis mønsteret fra Iowa gjentas i New Hampshire, vil moderate velgere utgjøre ryggraden i Romneys vinnerformel. Det kan selvfølgelig hende dette er staten hvor Romney endelig klarer å fange både moderate, uavhengige og konservative velgere, men det hjelper jo i tilfellet ikke Huntsman. For det andre viser meningsmålingene faktisk en svakt fallende tendens for Huntsman. Han er nå under ti prosent i oppslutning. Det er brutalt å si det, men hvis den tendensen ikke snus, kan Huntsmans kampanje fort ende opp som en hurtigspolingsutgave Rudy Giuliani ’08. Beslutningen om å hoppe over Iowa gjorde at Huntsman frasa seg muligheten til å få momentum ut av en overraskende god plassering der, slik Giuliani trakk seg ut av ikke bare Iowa men også New Hampshire i 2008, for istedet å satse alt i Florida. Vi veit det ikke sikkert, men en mulig forklaring på Huntsmans i beste fall stagnerte oppslutning kan være at han ganske enkelt har blitt litt borte i all viraken rundt Rick Santorum. Media har bare plass og tålmodighet til en outsiderhistorie om gangen. Uten oppmerksomhet er det lite sannsynlig at Huntsman kan oppleve den samme seinspurten som Santorum fikk til i Iowa, på tross av overfladiske likheter i strategi. Suksess har en tendens til å avle suksess. Det har Huntsman hatt lite av til nå.
Det er vanskelig å vite hvor dårlig som er for dårlig for Huntsman, selv om det synes klart at en seier, som engang var målsetningen, ikke lenger er innenfor rekkevidde. En andreplass holder trolig, hvis han klarer å tette luka til Romney en smule, samtidig som han legger en viss avstand mellom seg selv og tredjeplassen. En tredjeplass vil sannsynligvis kun være akseptabelt dersom han har heng på andreplassen – og helst ikke ligger for langt bak Romney heller, og han plasserer seg foran Santorum. Da kan – og dette er et stort, spekulativt “kan” – han dra nytte av at litt av oppdriften til Santorum avtar, og håpe at Ron Paul, som ingen ser på som en seriøs utfordrer uansett, tar andreplassen.
Men all verdens spekulasjoner svarer ikke på det viktigste spørsmålet om Huntsmanns presidentkampanje; nemlig hvilken plass han egentlig planlegger å fylle. Er det som et alternativ til Romney for moderate velgere som oppfatter Massachusetts-guvernøren som vinglete og lite valgbar? Eller er det som slags kompetent konservativ som til sjuende og sist kommer til å overbevise tvilerne om at han er mer konservativ enn han får anerkjennelse for? Velgerne kan fortsatte besvare spørsmålet på hans vegne, men det hadde trolig vært enklere med litt veiledning fra kandidaten selv.
Helt siden han erklærte sitt kandidatur, ganske umiddelbart etter å ha returnert fra jobben som Obama-administrasjonens Kina-ambassadør, har onde tunger hevdet at formålet med årets kampanje er å legge grunnlaget for en reprise i 2016. Når man ser på hvor liten framgang han foreløpig har hatt, er det fristende å omfavne denne teorien. Selv om det uklare resultatet fra Iowa har gitt ham flere sceniarer hvor han kan halte videre fra New Hampshire, og selv om absolutt ingen skal dømmes ute før resultatene foreligger, likner Huntsman 2012 mest av alt på en turboutgave av Giulianis sorti: Newyorkeren måtte vente helt til Florida får han hadde stengt alle veiene videre. Hvis racet står stille herfra og fram til tirsdag, kan Huntsman klare det samme, men på langt færre stater enn Rudy. Det er neppe heller det beste utgangspunktet for en omkamp om fire år, selv om Romney har vist at øvelse gir bedring.