Noen tanker om Obamas tale

Barack Obamas tale til Kongressen om rikets tilstand ble nettopp avsluttet. Det var en god tale, så langt jeg kan bedømme, og ikke helt fri for overraskelser, selv om mesteparten var lekket på forhånd. Nedenfor følger noen strøtanker om talen, skrevet i umiddelbarhetens rus.

1) Det var en valgkamptale. Obama sprang tidlig i talen ut som populist, en posisjon han sjelden har trivdes i tidligere. Han vet at velgerne er frustrerte over økonomien, og følelsen av at Wall Street bare skummer fløten av vanlige amerikaneres arbeid når de mottar skattefinansierte redningspakker. Obama svarte med å forsvare nødvendigheten av pakkene, men sa også dette: «Vi hatet redningspakken til bankene, alle sammen. Jeg hatet den. Jeg hatet den. Jeg hatet den. Dere hatet den.» I tilfelle du ikke talte; det var altså tre – 3 – stadfestelser av at Obama hater den mest framtredende saken han har oppnådd i løpet av sitt første år. Trenger ikke tydeligere bevis enn det på at han er presset. Angrepet på bankenes grådighet hadde imidlertid stått sterkere hvis han ikke samtidig hadde slått fast at han ikke er ute etter å ‘ta’ bankene. Det er en ting han taper på å si men, men som han ikke hadde tapt noe på ikke å si. Ingenting hadde tross alt vært bedre for demokratene enn hvis republikanerne hadde angrepet dem for å kanalisere folkets misnøye med den griske banknæringen. Han lovet også nedlegge veto mot reform av finansnæringen hvis han mener den er for svak, uten å slå fast hva han mener må være på plass. I sum fungerte denne delen godt for en populist så utrent som Obama.

2) Og likevel ikke. Ved første øyekast kan nemlig forslaget om å innføre en utgiftsfrys på alle andre områder enn utenriks og forsvar framstå som det motsatte av et valgkamputspill; tvert imot et dristig grep som truer med å gjøre ham upopulær. Og når frysen slår inn i 2011 blir det utvilsomt resultatet. Men innen vi kommer så langt skal også dette sees i et valgkampperspektiv. Obama kalkulerer med at han kan tiltrekke seg så mange uavhengige velgere med budsjettdisiplin-retorikk at det kan ta av for den eventuelle misnøyen blant egne liberale. Talen var hele veien breddfull av små godbiter til økonomisk-konservative velgere. Utfordringen er å gjøre dette på en måte som ikke gjør den økonomiske nedgangstida mer langvarig. Lakmustesten blir om han er villig til å gå tilbake på løftet dersom det skulle vise seg at nedgangen varer lenger enn ventet.

Men en appell til uavhengige hindret ham likevel ikke i å gi noen stikk til republikanere som i dag gjør seg til hvite riddere på budsjettbalansens vegne. Foruten en obligatorisk påminnelse om at Bill Clinton faktisk presenterte budsjetter som ville være i balanse over tid, brukte han nemlig endel tid på legge skylda for dagens vanskelige økonomiske situasjon over på republikanerne. Det er et helt legitimt poeng; republikanerne sprengte et hull i budsjett ved å starte to kriger, vedta store ufinansierte skattelettelser, og gi en gigantisk pengepose til medisinalindustrien, under påskudd av å ønske konkurranse om priser. Utfordringen ligger i det muligens motstridende signalet til uavhengige velgere: På den ene siden vil Obama være en brobyggende president som ønsker enhver god ide for å redusere underskuddet, på den andre påtar han seg lite av ansvaret. Saklig har han mye rett, men uavhengige er notorisk skeptiske til forsøk på å fordele partipolitisk skyld.

3) ‘Er det fight dere vil ha? Det skal dere faen meg få.’ Hvori opptatt helsereformen, og et avsnitt om politisk polarisering. Jeg synes alltid det blir litt klamt når Obama skal prøve seg på selvironi, fordi det alltid risikerer å framstå som selvsentrert likevel, men bemerkningen om at det skulle være åpenbart for folk at han ikke gikk i gang med helsereform for å få noen enkle politiske poeng, fikk i alle fall spredt latter i salen. Som han alltid gjør, gikk presidenten deretter videre til å illustrere behovet for reform med noen brev han har mottatt, før han på det sterkeste oppfordret Kongressen til ikke å la amerikanerne i stikken. Etter dette virket oppfordringen til representantene om ‘bare å komme med’ dem, dersom de hadde noen bedre reformplaner enn dem som nå ligger på bordet, mer som en invitasjon til nevekamp enn til dialog. Med dagens republikanske parti er det antagelig like greit.

I den leia var også påminnelsen om at demokratene fortsatt har det største flertallet på flere tiår. Da er det deres å få gjort det amerikanerne forventer av dem, ‘ikke å løpe å gjemme oss’, som han sa. Og, nesten like viktig: Han tok endelig tak i forestillingen om at republikanerne bør få lov til å sabotere enhver sak, bare fordi mindre nå er vokst fra førti til førtien seter i Senatet. Da må de også være beredt på å ta konsekvensen av det. Som Washington Post-bloggeren Ezra Klein sa det; et øyeblikk virket det tilmed som om han ville gå løs på filibusteren. Men dessverre ikke. Imidlertid kan amerikanerne ta med seg en retorisk kamplysten president som bastant avviste at han hadde gapt over for mye, selv om han innrømmet av noen av det siste årets politiske tilbakeslag hadde vært fortjente. For øvrig roste han Husets arbeid så mange ganger at The New Republics Jonathan Cohn lurte på om det var en taktikk for å smiske Huset til å vedta Senatets helsereformplan.

4) All that and then some. I en tale av Clinton-proporsjoner (langt over en time), passet presidenten på å love handling på en meget lang rekke områder. Noen, som utdanning og energispørsmål, var plassert tidlig i talen, noe som burde borge godt. Men andre, som innvandringsreform, ble behandlet så summarisk at de virket å være med mest for syns skyld. For innvandringsreformens del er det nok også riktig, ettersom det er kanskje det eneste temaet som er enda mer betent enn klima og helsereform. Presidenten gjør det altså ikke lett for seg. Han inviterte til dialog om klima, men gikk også i rette med dem som ‘ikke lar seg overbevise av overveldende vitenskapelig belegg’. Miljølovgivning har også dårlige sjanser i Senatet, men Obama la oppsiktsvekkende mye vekt på for eksempel kjernekraft og såkalt ‘ren kull’-teknologi, to ting som kan tenkes å virke fristende på noen republikanere. Budskapet til seerne var igjen at denne presidenten ikke vil bakke ut av det som er vanskelig.

Apropos bakke ut, lovet han også å samarbeide med Kongressen om en lovendring, slik at soldater som snart skal hentes hjem fra både Irak og Afghanistan i framtida kan tjenestegjøre som åpent homofile. Det må en meget kontroversiell lovendring til, men det at han løftet saken i en så viktig tale er i seg selv svar på tiltale til homobevegelsen, som har vært rasende over mangelen på handling fra administrasjonens side.

***

Nå begynner den tøffe jobben, for oss alle. For Obama gjelder den å følge opp løftene. For oss andre, å slite oss igjennom kilometervis med politiske analyser noenlunde som denne.

God natt.
______________________________________________________
Jørgen Lien skriver en ukentlig spalte om amerikansk politikk for Skrivekollektivet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*