Desemberkalenderen: Bunnskrape og dele

Vet hva det aller mest trøttende med sosiale medier er? Oppegående offentlige personer som spiller dumme. Og ikke bare i den mest åpenbare betydningen: Riktignok finnes det rikelig å irritere seg over når i utgangspunktet begavede mennesker publiserer høyst ubegavede ting på Twitter eller Facebook, men det nølende tilbaketoget er alltid det ynkeligste.Bakgrunnen for tilbaketoget kan være mer eller mindre alvorlig, men det er alltid uskjønt å være vitne til noe som har et skjær av uredelighet over seg. Et ikke spesielt graverende eksempel er den danske eks-ministeren Søren Pind (V), som ble bestyrtet når en uheldig Facebook-melding nådde offentligheten, ettersom han påberopte seg at hans 4000 Facebook-venner var en «privat» krets som det derfor ikke skulle siteres fra. Men det kan også være avslørende på en mer alvorlig måte, som når historiker Nils Rune Langeland kommer med sine periodevise, hatefulle Facebook-utfall mot innvandrere, restauranteiere, professorer, syklister eller homoforskere. Førstnevnte gruppe truer ifølge Langeland nasjonens kulturelle egenart, mens sistnevnte gruppe i tillegg synes å ha tråkket historikerens skjøre maskulinitet for nær. Selv om Pinds utfall mest er «ubetenksomt» der Langelands føyer seg inn i et foruroligende mønster, viser begge to at de nekter å ta ansvar for ytringene sine.

La oss konsentrere oss om Langeland. I 2012 ga han Facebook-publikummet innsyn i sin motstand mot innvandring av «genetisk svake analfabetar frå Punjab». Deretter hevdet han sin relative uskyld gjennom å velte ansvaret for tolkningen over på mottakeren: Den som tillot seg å bli støtt skulle vite at dette var «en spissformulering» og at han ble «noko kvass i talemåten». (Her er jeg fristet til å legge til et sarkastisk «du sier ikke det», men ettersom Langeland ikke selv vet hva han sier eller ikke, er det vel greiest å la det være.) Oppgulpet fikk kollegaen Rune Slagstad til å beskylde ham for uansvarlig flørting med fascistisk tankegods. I et oppfølgingsintervju med Morgenbladet kom så også Langelands angstbiterske forhold til alt som smaker av homofili for en dag. Langelands konsise oppsummering av EU er, via Morgenbladet, «homsebarer og landbrukssubsidier». (Også det «en spisset formulering», unnviker Langeland.)  Homoforskning bryter ellers ned norsk kultur, og det og mye annet gjør at Langeland, med «med [sin] vestlandske bakgrunn» har litt vanskelig for å finne seg til rette i dagens norske kultur. Stakkars mann.

Spol så fram til 2014. Langeland fråder av forakt for den pakistanske restauranteieren i nabolaget, og skriver på Facebook at han «med god grunn [hater]» denne pakistaneren uten «tippoldefedre som slåst for Noreg.» Professorens gamle kjepphest, analfabetismen, rører på sitt stygge hode igjen, men Langeland kan fortsatt ikke se at utsagnene er rasistiske. Skylda for en slik tolkning må leseren nok en gang ta selv. Selv er Langeland nemlig først og fremst en «risikosøkende» meningsytrer som har for vane å «slenge [ut] litt kryptiske meldinger», som gjerne er «litt provoserende». Hører du hvor modig det låter? Nu vel. Langeland var ikke modigere enn – eventuelt anstendig nok til – at han fjernet innlegget etterpå.

Det er ikke godt å si om det gjør saken bedre eller verre, ettersom Langelands selviscenesettelse undergraver alle tegn på anger og refleksjon. I det hele tatt føles det uggent å skrive om dette nå. Ikke av hensyn til Langeland, som fortjener å bli konfrontert med sin fordomsfulle uforstand helt til han viser evne til å reflektere over den, men fordi reaksjonen min kommer så seint. Jeg håper vi snart kan enes om et par ting: For det første må rasisme fordømmes, uansett om den forekommer åpent eller i fora hvor forfatteren håper seg oversett. Dernest at vi alle har et ansvar for å reagere, hver gang og med en gang, for allmenn anstendighets skyld.

 

***

I desemberkalenderen vil vi, (nesten) hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2014. I dag: Ytringsansvar – igjen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*