Allerede for to år siden framsto det som sannsynlig at et borgerlig flertall etter neste folketingsvalg kunne ende med å gi Danmark ei rein Venstre-regjering. Venstre var tross alt motoren i det borgerlige samarbeidet og de som kunne skilte med blokkens felles statsministerkandidat, partileder Lars Løkke Rasmussen. Dansk Folkeparti ville gjerne ha makt, men ikke for mye ansvar, og kunne godt se for seg å gjenta rollen som kravstort støtteparti på Christiansborg. Liberal Alliance hadde på sin side enda ikke meldt om en interesse for å gå i regjering, og Det Konservative Folkeparti slet såpass med oppslutningen at man måtte vurdere å droppe regjeringsdeltagelse
Siden 2013 har forutsetningene endret seg, men utfallet er det samme. Lars Løkke Rasmussen klarte å klamre seg til ledervervet og posisjonen som statsministerkandidat, og imorgen presenterer han ei regjering med bare Venstre-statsråder. I mellomtida har DF distansert Venstre som størst på borgerlig side, uten at det har endret partiets uvilje mot regjeringsdeltakelse. Liberal Alliance erklærte seg etter hvert klare for å ta regjeringsansvar, men ble valgt bort av Lars Løkke, mens Konservative faktisk har mistet ytterligere oppslutning. Utfallet av åtte dagers sonderinger de borgerlige imellom er altså at Venstre, med kun 34 (av 179) mandater og 19,5% av stemmene bak seg, danner ei mindretallsregjering.
Nå forteller dette naturligvis ikke hele historien om regjeringas parlamentariske styrke. Lars Løkke er, om noe, kjent som en kløktig forhandler, og regjeringsgrunnlaget han legger fram imorgen vil nødvendigvis inneholde elementer som gjør at hele den borgerlige blokka kan stille seg bak det. Det må etter all sannsynlighet bety at Konservative og Liberal Alliance har fått løfter om redusert skattetrykk, samtidig som DF trolig får gjennomslag for noen velferdsprioriteringer og en enda strengere asylpolitikk. Og selv om det kommer til å dukke opp rikelig med skjær i sjøen for ei skjør mindretallsregjering, er det tross alt også områder hvor de fire borgerlige partiene har avklart saker på forhånd. Alle stiller seg bak en lavere introduksjonsytelse for nyankomne flyktninger, og de er enige om å føre en mer EU-skeptisk politikk enn forgjengeren Helle Thorning-Schmidt (Socialdemokraterne).
Venstre fosset tilbake ved valget, mens hovedmotstanderen Socialdemokraterne gikk litt fram. Likevel er det altså Venstre som overtar regjeringsmakta. Det kan synes paradoksalt, men det er ikke mer komplisert enn at Løkke kan «tælle til halvfems», det antallet mandater ei regjering må ha i ryggen for å kunne styre. Det paradoksale ligger eventuelt i at Løkke, på tross av alt han langt på vei holdes personlig ansvarlig for Venstres elendige valgresultat, nå ligger bedre an til å kjøpe seg borgfred i partiet enn dersom han hadde lyktes med å lokke flere partier inn i regjeringa. Det er ganske enkelt flere poster å fordele. Det behøves langt flere statsråder enn i ei eventuell koalisjonsregjering, og for de som ikke får et slikt oppdrag i denne omgang, finnes det prestisjefylte komiteverv å trøste seg med. Løkke kan trenge trøstepremier og parlamentariske plasterlapper. Misnøyen med hans lederstil skapte opprørsstemning på grensa til mytteri i Venstres folketingsgruppe for omkring ett år siden, og velgernes mistro til ham kostet flere folketingsmedlemmer jobben.
Løkke gikk til valg på en stram økonomisk politikk, men han må samtidig gjenopprette velgernes tillit til ham. Hvordan – eller hvorvidt – han lykkes i å forene Dansk Folkeparti og Liberal Alliances grunnleggende forskjellige syn på hvor stor veksten i offentlig pengebruk skal være, kan bli bestemmende for hvordan velgernes tar imot den nye regjeringa. Samtidig får han drahjelp av det som tegner til å bli et solid økonomisk oppsving. I 2011 ble Socialdemokraterne og Det Radikale Venstre ble etterlatt med regningen etter Venstre og Konservatives regjeringstid (2001-2011). Denne gangen legger økonomiske nøkkeltall færre begrensninger på muligheten til å drive politikk.
Men skal Lars Løkke lykkes med å manøvrere sin nye regjering gjennom smult farvann er han ikke ferdig med å forholde seg til de tidligere regjeringspartiene. En ettparti-regjering står friere til å samarbeide både til høyre og venstre, og, som Christine Cordsen skriver i Jyllands-Posten (1), kan Løkke og Socialdemokraternes påtroppende leder, Mette Frederiksen, ha gjensidig interesse av å signalisere vilje til breie forlik, for eksempel om vilkårene for å få dagpenger. Det skal tidsnok komme ei tid da Venstre og Socialdemokraterne ikke finner ut av det med hverandre. Da er de atter hovedmotstandere, og lykkes Løkkes med å få mye borgerlig politikk ut av det brokete flertallet som løfter ham til statsministerposten, kan det kanskje til og med tenkes at forskjellene mellom dem ikke lenger er kun kosmetiske.
**
KILDER:
(1) Cordsen, Christine: «Løkke har forhandlet for at sikre sin regering i det mindste en god start», Morgenavisen Jyllands-Posten, 27. juni 2015.
I serien «Etter folketingsvalet» vil vi dei neste vekene skrive om kvar dei danske partia står, med særleg vekt på valresultatet, den nye folketingsgruppa og strategiske utfordringar framover.