Nå eller aldri, inntil videre

Som ofte før er det på tide å innrømme feil. I kommentaren Folket bryr seg ikke om Obamas ‘forskrevelse’ 22. mai, argumenterte jeg for at forestillingen om at folket til slutt ville snu seg imot president Barack Obamas hyperaktive forsøk på å gjennomføre både helsereform, miljølovgivning, finansregulering, en økonomisk krisepakke og en redningsplan for bilindustrien, var forhastet. Jeg mente en slik argumentasjon bar preg av Washingtons nærsynthet, og at velgerne var mer opptatt av resultatet av denne flerfrontsoffensiven enn av hvor raskt han handlet, eller taktiske vurderinger av hvordan han benyttet sin politiske kapital i prosessen. Isolert sett holder dette synspunktet kanskje fremdeles. Problemet er at det ikke kan ses isolert.

Særlig ett vesentlig poeng er overraskende fraværende når jeg leser artikkelen fra mai om igjen. Jeg nevner republikanernes forsøk på å stemple Obama som en maktkåt intervensjonist, og anerkjenner at påstanden om at Obama misbruker krisen til å øke statens mulighet til å gripe inn i næringslivet og øke den øverstkommanderendes politiske makt kan treffe en nerve i deler av velgermassen. Likevel er det påfallende at jeg ikke ser den logiske forlengelsen av dette argumentet. Min tro på at tålmodige velgere hadde gitt Obama et mandat for forandring var så stor at jeg tilsynelatende fullstendige avskrev muligheten for at bekymring for det voksende budsjettunderskuddet kunne bli et problem. Tatt i betraktning hvor ineffektiv den republikanske kritikken mot Obama hadde vært inntil da, er det kanskje ikke uforståelig at jeg konkluderte på denne måten. Men det kan nå virke som om jeg tok feil.

I en artikkel for Slate før helga, beskriver nemlig John Dickerson hvordan en velgergruppe av alle politiske sjatteringer som deltok i dybdeintervjuer, var enige om at selv om de stadig hadde sterk tiltro til presidenten og et ønske om at han skulle lykkes, var det en ting som samlet dem; forestillingen om at Obama ønsket å gjøre for mye for fort. Mistroen handlet om at en hektisk politisk prosess kunne føre til lite gjennomtenkte kompromisser og vedtak, og til langsiktige økonomiske og politiske forpliktelser som var vanskelige å overskue. Dersom disse synspunktene er representative (og de føyer seg iallfall inn i en meningsmålingstendens hvor tilliten til Obamas håndtering av flere av de viktigste sakene på hans dagsorden er fallende), kan den grundige men ikke veldig effektive senator Max Baucus, demokrat fra Montana og leder av Senatets finanskomite, nettopp ha gjort presidenten en tjeneste.

Baucus’ forsøk på å skape et tverrpolitisk kompromiss om helsereformen i finanskomiteen, medførte nemlig før helga at han måtte innrømme at han nå arbeider etter en ny tidsfrist. Istedenfor å sende fra seg et endelig lovforslag før Senatet går på sommerpause neste uke, er fristen nå utsatt til midten av september. Likevel er det et meget åpent spørsmål om det at komiteen gir seg selv mer tid nødvendigvis vil framstå for urolige velgere som at Obama tråkker tenksomt på bremsen. Sannsynligheten er relativt stor for at det istedet framstår som at Washington igjen er preget av to sementerte politiske blokker som ikke er istand til å samarbeide, og at utsettelsen først og fremst vil gi velgerne innsyn i en ulekker lovgivningsprosess som neppe øker deres apetitt på politiske kompromisser. I tillegg er det et potensielt pedagogisk problem at reformen iverksettes over flere år. Det blir vanskeligere å rase mot status quo når det uansett vil ta år før alle amerikanere merker en endring. Det gir også opposisjonen bedre tid til å skremme med de økonomiske og organisatoriske konsekvensene.

Substansielt er det imidlertid liten tvil om at finanskomiteen, og dermed hele helsereformagendaen som sådan, gjør framskritt. Men dette er hovedsakelig fordi det aller viktigste i første omgang er å sørge for at alle komiteene i Representantenes Hus og Senatet sender fra seg sine lovforslag, slik at disse kan voteres over separat og deretter oversendes en komite som vil prøve å omskape dem til et helhetlig forslag presidenten kan signere. Hvis vi går inn i hva finanskomiteen faktisk ser ut til å foreslå, er det utvilsomt mye som vil være vanskelig å svelge for mer liberale representanter. I følge New York Times i overkant fargerike beskrivelser av forhandlingene, som inkluderer de tre republikanerne Chuck Grassley (Iowa), Olympia Snowe (Maine) og Michael Enzi (Wyoming), vil et kompromissforslag ikke inneholde den offentlige helseforsikringsplanen som Nancy Pelosi, president i Huset har kalt essensiell, men istedet en plan for regionale eller delstatlige kooperasjoner som kan forhandle fram forsikringsavtaler på vegne av sine medlemmer. Betalingen for denne nye ordningen vil, ikke overraskende, heller ikke finansieres gjennom skattlegging av de rikeste, men ved å skattlegge såkalt overdrevent sjenerøse forsikringsordninger, som stimulerer til at folk skaffer seg bedre forsikringer enn de faktisk trenger. Skissen fra Baucus pålegger heller ikke folk å skaffe seg forsikringsdekning, men vil istedet pålegge arbeidsgivere å enten tilby forsikring eller betale det offentliges mellomlegg.

Ideen om kooperasjoner er ikke godt likt i Huset, og for å redde et lovforslag ut av Husets nærings- og energikomite, måtte komitelederen, California-demokraten Henry Waxman, på samme tid tilfredsstille økonomisk konservative demokrater med en lavere samlet prislapp, og liberale kollegaer med en avstemning i Huset over et fullstendig skattefinansiert helsesystem, såkalt single payer. Det siste er ren symbolpolitikk uten mulighet for å bli vedtatt, men vil i det minste tydeliggjøre at amerikanernes relativt ulogiske oppkopling av helseforsikring til deltakelse i arbeidslivet ikke er det eneste alternativet. Uansett gjelder det samme i energi- og næringskomiteen som i Senatets finanskomite. Forutsatt at både Waxman og Baucus kan holde sine tropper samlet, er det likevel ikke der det egentlige slaget vil stå. Det skjer når det endelige lovforslaget kommer til avstemning.

Motvinden reformtanken har opplevd den siste uka har i sin tur ført til at flere har begynt å spekulere i om dette er begynnelsen på slutten for Obamas helsereform. Det Obama eventuelt måtte tjene på at reformen beveger seg gjennom Kongressen i lavere fart enn tidligere, risikerer han i sin tur å tape ved at utsettelsen gir republikanerne bedre tid til å hamre løs på de økonomiske og politiske usikkerhetsmomentene i det som altså ennå ikke er en klar og samlet helseplan. Det er ikke sikkert at Obamas insistering på at status quo er den dyreste løsningen av alle finner gjenklang blant velgere som nå vil bli utsatt for en teppebombing av påstander om at Obama vil ta fra dem familielegen deres (feil), nekte eldre mennesker behandling (feil), og øke det offentlige underskuddet (riktig, men bare på kort sikt). Republikanerne har dessverre blitt smartere siden jeg skrev om dette i mai. Nå passer de på å understreke at de ikke er imot reform som sådan, men at de bare mener Obama går for fort fram, og at løsningene han tilbyr er gale. Riktignok viser republikanerne ingen tegn til å ville tilby sitt eget samlede alternativ, men dersom støy og halvsannheter kan røyklegge denne detaljen kan du være sikker på at det er det som er den republikanske taktikken. Reklamekampanjer og oppsøkende velgervirksomhet kommer også til å stå sentralt i kampen for å påvirke demokrater valgt fra konservative valgdisktrikter om at velgerne setter tilbakeholdenhet foran handling når det kommer til helsereform.

Det betyr imidlertid ikke at jeg tror reformtanken er død. Som jeg var inne på forrige uke, er mange demokrater meget klar over at å bidra til å felle helseforsikringsplanen ikke bare kan innebære dødsstøtet for reformen, men også en permanent svekkelse av presidentens autoritet. Det at prosessen – tross alt – har kommet så langt i Kongressen, kan også forventes å ha en selvforsterkende disiplinerende effekt på det demokratiske flertallet. Jeg er stadig skeptisk til om Max Baucus vil lykkes med sine kompromissforsøk i finanskomiteen, men med eller uten republikansk støtte kommer en (sannsynligvis begrenset) reform til å finne veien til presidentens skrivebord innen utgangen av året. Fordi litt handlekraft er bedre enn ingen handlekraft, og fordi det åpner muligheten for å gå tilbake og forbedre den på et senere tidspunkt.

Men jeg har altså tatt feil før.
____________________________________________

Jørgen Lien skriver en ukentlig spalte om amerikansk politikk for Skrivekollektivet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*