Vi er midt i en meget viktig uke. ”Eurovision Week” eller også kalt ”Grand Prix-uken” pågår for fullt. Uken som lader opp til finalen i Melodi Grand Prix.
– I den forbindelse er det nødvendig å komme med den lengste artikkelen som noensinne er publisert på, tidvis, (svært så seriøse) Skrivekollektivet.
I år er det Moskva som står på hodet, ledet an av fargerike fanskarer med mennesker og flagg, som bare for et par dager siden var iltrende forbanna og viste vei i korstoget mot Nina Karin Monsen.
Ny uke. Nye muligheter.
Men for å være oppriktig: Like skandaløs, som tildelingen av Fritt Ord Prisen til en person som tilbrakte helgen i asyl med kvinnetreff på en bibelskole et sted på Sotra, – er den årlige melodifestivalen. Men likevel elskes MGP. Med hat – eller from hvining.
Mitt forhold til Melodi Grand Prix startet med Norges bidrag i 1984. Da var det jentene i Dollie De Luxe som svinget seg med ”Lenge Leve Livet”. Det endte med en typisk 17.plass.
Fascinasjonen og entusiasmen for MGP startet først da jeg som femåring i 1985 så Bobbysocks med Hanne Krogh og Elisabeth Andreassen sikre norsk seier i Melodi Grand Prix med ”La det Swinge”.
MGP kom til Bergen, og i 1986 gikk finalen av stabelen i byen mellom de syv fjell. Norge bidro med Ketil Stokkans forferdelige, men dog fengende låt, ”Romeo”. Stokkan ikledd rosa dress med oppbrettede armer. Låten ble fremført mens to medlemmer av Great Garlic Girls danset omkring, utkledd i noe som minnet om kostymer og parykker fra renessansens epoke. Det var likevel en helt annen person som stjal showet.
Sandra Kim. Belgias lille puddel, som kvitret frem den fantastiske ”J’aime la vie”. Hun var tretten år. Jeg var seks. Dagene før finalen så spradet hun rundt i byen i hvit, diger, strålende mink-pels og tok bergenserne med storm. Og i selve finalen danset, svinset og sang hun med en rosa sløyfe rundt halsen. Fantastisk!
Selv var jeg ikke blitt en ihuga pelsmotstander den gang, og lot meg blenda av den belgiske jenten.
Jeg diktet om teksten hennes fra J’aime, j’aime la vie (Mme si c’est une folie) til J’aime, j’aime la vie (”..Jeg skal vinne Grand Prix..”). Og jammen fikk jeg ikke rett, på vegne av min belgiske venninne på tretten år. Hun gikk seirende ut av den internasjonale melodifestivalen, som da altså ble huset i Grieghallen.
Siden 1960, da Nora vår kjære Nora Brockstedt deltok i MGP med ”Voi-Voi” (4.plass) så har Norge vunnet konkurransen to ganger. Med tidligere nevnte Bobbysocks og i 1995 med Secret Garden som trillet frem låten ”Nocturne”.
Selv om hele nasjonen (undertegnede inkludert) alltid har tro på at Norge skal vinne melodifestivalen, så har vi altså kun vunnet to ganger på 49 år.
Jahn Teigen får ofte skylden for landets elendige innsats i MGP. Med sine fire finaler bak seg: ”Hvor er du” i 1974 (14.plass), ”Mil etter Mil” i 1978 (20.plass og sist), sammen med Anita Skorgan i ”Adieu” i 1982 (12.plass) og ”Do-RE-Mi” i 1983 (9.plass).
Men det er ikke Teigens feil at statistikken ikke er så god i norsk forstand. Jahn Teigens plasseringer er, utenom bunnoteringen i 1978, bedre enn gjennomsnittet.
Den absolutte bunn nådde Norge i 2007-finalen. Guri Schanke hadde svingt seg av gårde i TV2s ”Skal vi Danse”. Der vant hun. Året etter ble hun gitt tilliten til å gjøre ære på landet i MGP. Det endte med en 42.plass. I semifinalen. (…)
Skal jeg trekke frem de mest penible låtene Norge har deltatt med i MGP, så må det være tidligere nevnte Ketil Stokkans ”Romeo” med Great Garlic Girls som dansere (12.plass – 1986). Vi var i finalen på hjemmebane. I Bergen. Bør forvente mer av vertslandet en Stokkans låt og opptreden.
Videre: ”My Heart Goes Boom” med Charmed (11.plass – i det herrens år Y2K) og ikke minst altså Guri Schankes «Ven a bailar conmigo».
Av låter jeg mener bestemt burde vunnet MGP, men hvor resten av Europa enten mente dette var for tonedøvt eller for bra for MGP, så hører Maria Haukaas Storeng hjemme med «Hold On Be Strong» (5.plass – 2008), sammen med «I’m not afraid to move on» av Jostein Hasselgård (4.plass – 2003), og «For Vår Jord» med Karoline Krüger (5.plass – 1988).
– Israel, i MGP-forstand et Europeisk land, stilte forøvrig for anledningen med et godt bidrag i 2008. For en gangs skyld en bra låt fra okkupantlandet, fremført av Boaz Mauda. Selvsagt måtte det en transseksuell til, for at Israel skulle komme med en låt med et fredelig budskap. Låtskriveren var Dana International.
Som en ekstrem nasjonalist i forbindelse med melodifestivalen både i bergensk og norsk forstand, så har jeg alltid støttet opp om Tor Endresen. Det kan være at jeg og resten av familien hadde noen sykelige trekk i denne sammenheng. Vi var nok Lollipop-skadet.
Men jeg mener bestemt at om Tor Endresen hadde kommet videre fra den norske finalen til den internasjonale finalen med enten ”Café le swing” (3. plass i den norske finalen i 1990) eller «Radio Luxembourg» (2. plass i den norske finalen i 1992) – så hadde Bergen gjort nasjonen stolt med minst en ekstra seier i MGP.
Den gang ei. Istedenfor fikk Tor Endresen sjansen i MGP med den middelmådige låten ” San Francisco” i 1997. Noe som endte med null poeng og en elendig 24.plass. (…) Sånt ødelegger selvsagt statistikken.
Jeg må trekke frem Jan Werner Danielsen og Elisabeth Andreassens innsats i MGP i 1994 med ”Duett”. Den engelske kommentatoren Terry Wogan presenterte låten med følgende: ”This one’s got pretty serious hair…” og avslutter den norske innsatsen med å bryte ut i et: «That was more like a toothpaste and shampoo advert».
Danielsen og Andreassen cruiset forøvrig inn til en hederlig 6.plass.
Jeg har mange meninger omkring Aleksander Rybaks sjanser i årets Melodi Grand Prix 2009. Med feiende flott felespill og tøffe dansere, kverker den unge gutten ut sine kvaler om en ”Fairytale” og sin kjærlighet years ago (…) Gutten er i sitt 23.år.
Lykke til. Forbasket synd det ikke er en hardingfele Rybak trakterer.
Personlig setter jeg større pris på Spanias versjon av kjærlighetskvader i ”Todo esto es la música” med Serafín Zubiri fra 1992. Serafin, hadde pyntet seg – fin, som den blinde mannen han var og fremdeles er, i hvit dress med runde sorte solbriller – lett nynnende bak et hvitt piano.
Herlig!
I en slik MGP-reflekterende artikkel, så må tidenes skandale i melodifestivalen trekkes frem. Det var i 1968, da Cliff Richard møtte døren knallhardt og Janteloven sørget for at stjernen med den fantastiske låten ”Congratulations” endte på 2.plass.
Den dag i dag snakkes det livlig om da Cliff’en ble frarøvet seieren av juryen i MGP.
I 1968 var det juryordning i melodifestivalen. Hvert land var representert med to medlemmer i juryen, en eldre – og en yngre – enn 25 år. Sannsynligvis var det en av de ”eldre jurymedlemmene” som sendte Spania foran Storbritannia. ’68erne håper den dag i dag at dette ”eldre jurymedlemmet” lider av elendig samvittighet, 41 år etter, for å ha stoppet superstjernen Cliff Richard fra å ta en selvskreven seier.
Europa er i endring og utvides kontinuerlig. Så også med MGP. Foruten at den skandaløse juryordningen er fjernet og erstattet med tv-seerne og radio-lytternes stemmer, så har østblokken satt standarden siden 2001.
Det har sikret seier til Estland, Latvia, Ukraina, Serbia og Russland. Ingen av ”de fire store” (UK, Tyskland, Frankrike og Spania m.fl.) i melodifestivalen har hatt suksess, siden 1997 da Storbritannia vant med Katrina and the Waves og låten ”Love Shine a Light”.
– Det ryktes at Aleksander Rybak ikke er homofil, men kommer fra en relativt ukomplisert fødsel i Hviterusslands hovedstad, Minsk, i 1986. Hans nære kontakt med østblokken, kombinert med den norske nasjonalisme og opplagte 12-poengere fra våre naboland – kan – sikre Norge en tredje seier i den internasjonale finalen i Melodi Grand Prix.
Rybak vil i så tilfelle bli medlem av en meget eksklusiv klubb, ledet av den evige MGP-stjerne, og coverlåt-veteran, Johnny Logan. Den eneste i klubben som har vunnet melodifestivalen to ganger, i 1980 og 1987, henholdsvis med ”What’s Another Year” og fantastiske ”Hold Me Now”.
Siden Melodi Grand Prix er blitt stuerent igjen, i de fleste norske … stuer … så regner jeg med at over ¼ av nasjonen kommer til å være klistret til skjermen. Som et eviglangt MGP-symposium* så starter showet allerede 12.mai med semifinale nr.1. Følger opp med semifinale nr.2 den 14.mai. Og ender i et frådende finalshow den 16.mai.
– Så kan alltids Nina Karin Monsen mene at det er opplagt at jeg er blitt rimelig handikappet pga min families skjødesløse hengivenhet til melodifestivalen. Og at det er opplagt at jeg burde vært homofil.
Den gang ei Fru Monsen: Jeg ble født som den naive, poplåtelskende, heterofile gutten jeg er. Resten av bagasjen er arv og kulturell påvirkning.
Lenge leve Melodi Grand Prix!
____________________________________________________________
* Sumposium: Symposion (gresk sym- «sammen» + posis «drikk») var et drikkegilde i aristokratiske kretser i antikkens Hellas.
Symposier foregikk i mennenes rom, andron. Det var normalt 10-20 deltagere, som lå henslegt på venstre albue på benker, som var stilt opp langs veggene. De drakk vin blandet med vann i et stort krater som var oppstilt midt i rommet.
I dannede kretser var symposiet rammen om fremførelse av poesi og retorikk.
… som man i forbindelse med diskusjonen og beruselsen brukte i sin retorikk, hvor det blant gjestene skjedde en homoseksuell omfavnelse, hvor den gamle «elskede» stakte seg etter den unge «elskede» (som ikke hadde fått skjegg ennå)…(!)