Avgjørelsens time for John Paul Stevens

Av | 4. april 2010

Vi var mange som var beredt til å avskrive Barack Obamas presidentperiode som Bill Clinton i reprise den gangen i januar, da helsereformen så ut til å ha nådd sin endestasjon i Senatet. Parallellen var simpelthen så fristende, og åpenbar; Som Clinton hadde Obama satset hardt i sitt første år på å gjøre helsereform til sin store sak, og selv om han kom lenger enn sin demokratiske forgjenger, så også Obama ut til å måtte gjøre en ydmykende retrett etter en velregissert republikansk motoffensiv.

Når jeg nevner dette selv om vi alle tok feil og parallellen derfor bør være henvist til historiens skraphaug, er det fordi en ny parallell ser ut til å åpenbare seg, om enn den ikke har samme destruktive potensial. Clinton fikk anledning til å utnevne to nye høyesterettsdommere i løpet av sine første to år som president, og det er ting som tyder på at Obama nå må gjøre det samme. Dommer John Paul Stevens er fylt 89, og har i intervjuer denne helgen signalisert at han planlegger å pensjonere seg en gang i løpet av Obamas mandatperiode. Samtidig gjør han lite for å kvele spekulasjon om hvorvidt det kan skje allerede ved slutten av vårsesjonen.

Stevens kan se tilbake på en lang og ærerik karriere i Høyesterett, men han er også et symbol i seg selv på hvilket alvor Obama bør legge i en ny utnevnelse. Ikke ulikt David Souter, dommeren som trakk seg ifjor vår, og som ble regnet til den liberale blokken, ble Stevens i sin tid utnevnt av en republikansk president, og betraktet som konservativ. Stevens minner oss ikke bare om at dommernes livstidsembeter kan være med på å forme amerikansk politikk i tiår framover, men også om at det er særdeles vanskelig å vite hvordan dommernes uavhengighet vil gi seg utslag når de først tar sete i Høyesterett. Stevens insisterer på at det er høyredreiningen av flertallsavgjørelsene som skaper et inntrykk av ham som liberaler, ikke at han selv har flyttet seg. Uansett er han et typisk eksempel på at det aller viktigste Obama kan gjøre nå, er å finne en erstatter som viser god forståelse for oppdraget, og som med intellektuell redelighet kan forklare hvordan hun eller han kommer fram til avgjørelser. Det vil, om ikke annet, sikre at konklusjonene er noenlunde rimelige også dersom den Obama ender opp med en gang i framtida skulle vise å gjøre en omvendt Souter/Stevens.

Men uavhengig av når Stevens pensjonerer seg, så stopper sammenligningene med Clinton her. Clintons to utnevnelser, Ruth Bader Ginsburg og Stephen Breyer, ble godkjent med overveldende flertall i Senatet (henholdsvis 96-3 og 87-9). Det er nærmest umulig å forestille meg at det skal skje denne gangen. Det at kun ni republikanske senatorer – og blant dem fem som ikke stiller til gjenvalg – stemte for den meget moderate Sonia Sotomayor, forteller oss at dette er en tid hvor republikanerne ikke er villige til å la tvilen komme Obama (eller noen som helst andre demokrater) til gode. Folk på venstresiden vil mene at alt republikanerne har gjort det siste året beviser at hvis Obama får anledning til å utnevne en ny høyesterettsdommer denne sommeren, bør han gå for en konfrontasjonslinje, og velge en dommer som kan gå inn i den samme lederposisjonen for den liberale blokken i Høyesterett som Stevens har hatt i en mannsalder.

Som Politico påpekte i en artikkel om de tidlige forberedelsene, er det imidlertid lite sannsynlig at Obama vil lytte til dette rådet. Det er det flere grunner til. For det første finnes det simpelthen ikke særlig mange kvalifiserte kandidater som passer til denne beskrivelsen. For det andre må han ta hensyn til at det er valgår, og at det derfor kan bli vanskeligere å holde mer sentrumsorienterte demokrater i folden dersom de mistenker at kandidaten kan bli et politisk problem for dem blant hjemlige velgere. Og for det tredje og kanskje viktigste: Det er ganske enkelt ikke slik Obama er. Det er sikkert riktig at han er den mest venstreorienterte presidenten på mange år, men enhver som gikk inn i Obama-eraen med håp om en krystallklar venstreagenda bør ha fått anledningen til å justere forventningene sine til nå. Behovet for å arbeide fram bredere kompromisser virker ikke å være utelukkende en politisk kalkulasjon for ham (selv om det ikke alltid lykkes, jf. helsereformen). Snarere ser det ut til å bunne i hele hans temperament. Høyesterettsutnevnelser har dessuten en helt egen dynamikk, og preget av et særegent alvor. Embetet tilsier at han vil etterstrebe å komme opposisjonen i møte.

Bare ikke hold pusten mens du venter på at han skal lykkes. John McCain lovet som kjent at republikanerne ikke ville samarbeide om noe som helst resten av året, etter at presidenten såret stoltheten hans ved å vedta å sikre tretti millioner amerikanere helseforsikring (og det med usle 57 -femtisju! – prosent av stemmene i Senatet). Og McCains partifelle fra Arizona, Jon Kyl, advarer allerede Obama mot å velge ‘en ideolog’ når neste sete i Høyesterett blir ledig. Det hadde selvsagt vært hyggelig dersom dette kunne avfeies kun som valgkampsnakk, men det er naivt. Det er til å håpe på at Obama kombinerer behovet for å finne en juridisk kompetent liberaler med fingerspissfølelse for hvem som kan utløse glød og engasjement på den demokratiske grasrota. Republikanerne kommer til å bruke Obamas ‘politisering av jussen’ som salgsargument i novembervalget uansett, så det er lite å tape for Obama på å svare tilbake med samme mynt.

____________________________________________________

Jørgen Lien skriver en ukentlig spalte om amerikansk politikk for Skrivekollektivet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*