|
|
||||
|
|
||||
|
- Den
avgjørende millimeteren Av: Pål Hafstad Thorsen
27.06.05 Venstres partileder, Lars Sponheim, mener at Venstre er norsk
politikks viktigste parti. ”Vi avgjør om det blir en borgerlig regjering
etter Stortingsvalget” – uttaler Sponheim. Der tar han grundig feil. Folket avgjør valget. Og takk og pris for
det. Jeg har tidligere omtalt Venstre som et millimeterparti.
Partileder Lars Sponheim skaper med sine uttalelser Venstre til ett oppblåst
millimeterparti. Sponheim tar en ”Vollvik”. I likhet med Chessgründeren Idar
Vollviks metoder, så blåser Sponheim opp verdien av partiet sitt, og hvilken
innflytelse Venstre har på hvilken regjering vi får etter Stortingsvalget.
Noen må stikke hull på Venstreballongen. La meg gjøre et forsøk. Norge har ikke bruk
for Venstre. I regjering. Ett parti som valg etter valg sniker seg over,
under og på tvers av sperregrensen, må settes på plass. Et parti som setter viktige
politiske spørsmål til sides – for makt – har ingenting i en regjering å
gjøre. Norge har bruk for et nytt flertall. Ledet an av Sosialistisk
Venstreparti og Arbeiderpartiet. Vi har bruk for en regjering som frigjør –
ikke kveler, kommunene. Vi har bruk for partier i en regjering som tør å ta
et tak når det butter imot lokalt her i Bergen. Venstre i regjering har vist
unnfallenhet i viktige politiske spørsmål om Bergen. Den avgjørende millimeteren ved høstens Stortingsvalg er
ikke Venstre. Det er derimot den enkelte velgers stemmeseddel. Brukes den
fornuftig og riktig, så får vi på beina et nytt flertall, en regjering hvor
velferd, fellesskapsløsninger og solidaritet er prioritert. Og hvor
lokalpolitikken og kommuneøkonomien igjen kan få blomstre. Det er avgjørende for Bergen med et regjeringsskifte.
Bergen må ut av Erna Solbergs klamme klør over kommuneøkonomien. Bergen må ut
av Venstre og Lars Sponheims dødvinkel. - Millimeterpartiet
Venstre Av: Pål Hafstad Thorsen
(Pizzaelsker) Det er forunderlig hvordan vi her i Norge opplever at et
millimeterparti som Venstre klarer å snike seg til makt i flere kommuner, i
fylker og ikke minst i regjering. Her lokalt i Bergen finnes vel egentlig ett
av de aller beste eksemplene. Uten å ville utdype for mye, vil jeg påstå at
det er et alvorlig skudd for baugen når Venstre gang på gang har brutt
kontrakter og kommet med løftebrudd overfor velgerne i Bergen. Det er da også
utrolig skuffende at ikke ungdommene i Venstre tar et oppgjør med denne
ukulturen i partiet. Her har man sett
kraftig unnfallenhet. Venstre har i byråd med Høyre og Krf vært med på å øke
barnehagesatsene, redusert søskenmoderasjonen i barnehagene, halvert
tilskuddet til barneparkene, fjernet aktivitetstilskuddet til
bedriftsbarnehagene, innført et usosialt øvre tak på bostøtte, økt prisene på
SFO, og ikke minst redusert midlene til arbeidsmarkedstiltak. Og dette er
bare en brøkdel av listen med skremmende og skjemmende politikk Venstre har
vært med på å vedta her lokalt. Det er en trist sorti at et parti som Venstre, som for
øvrig fikk 2975 stemmer ved kommunevalget i 2003, har solgt seg selv og
(alle) sine stemmer for å komme til makten. Som en liten finurlig statistikk så kan jeg nevne at ved det pågående
”Pizzavalget” har det innkommet 119.742 stemmer. Omtrent 65.858 har stemt på
pizza med kjøttdeig & løk. Det er altså knappe 62.886 stemmer mer enn
hva Venstre fikk i Bergen, og ett par tusen stemmer mindre enn hva Venstre
fikk ved forrige stortingsvalg. Jeg er ingen valgekspert, men tør likevel
påstå at Venstre bør vurdere å sette sitt partiprogram foran iveren etter
makt – ved neste korsvei. - Bill.merk: Til en
hissig millimeter Av: Pål Hafstad Thorsen
(Fortrolig pizzaelsker) Årets beste aprilspøk ble i år servert av Venstres
gruppeleder i bystyret, Julie Andersland. Det kan først og fremst konstateres
at ironi ikke er partiets sterkeste side. Videre at Venstres representanter
ikke innser at pizza med kjøttdeig og løk er lettere å svelge for
befolkningen, enn partiets politikk – eller manglende sådan i et
byrådssamarbeid med Høyre og Krf. Så har vel kanskje
undertegnede truffet en sannhetens nerve i Venstre. For Venstre er partiet som med
glede undertegnet en velgerkontrakt mot skolenedleggelser i Bergen. Samme
parti kom med skriftlige lovnader mot å redusere tilskuddet til barneparkene
i Bergen. Kontrakts -og løftebrudd synes å bli gjort på begge punkter.
Andersland mener at Venstre ikke bryter med sitt program når de nå sitter i
byråd. Vel, som det er å lese av partiets program, så bryter Venstre på flere
konkrete punkter. Et par eksempler; De har mot sin egen mening redusert
midlene til arbeidsmarkedstiltak og partiets program ble grundig ”makulert”
når de fjernet aktivitetstilskuddet til bedriftsbarnehagene. De halverte
tilskuddet til barneparkene og satte et usosialt øvre tak på bostøtten. Har
Venstre ett program før valget, og
ett revidert program etter valget?
Ikke rart velgerne blir lei og desillusjonerte. Venstre bryter ikke med sitt program når det kommer til
økte priser på SFO. Ikke så rart egentlig. Venstre har faktisk ingen mening
eller politikk omkring SFO i sitt program for kommunevalget i Bergen i 2003.
Det glimrer der med sitt fravær. Dette til ettertanke når vi vet at Venstre
har byråden for oppvekst. Venstre har, som Norges eldste parti, i en årrekke hatt
dyktige unge politikere. Det er da også ståa for partiets to unge
representanter i bystyret i dag. Da må det også kunne kreves et snev av
edruelighet fra Venstres representanter når de skal forsvare det
praktiserende forhold mellom program og utøvende politikk. Arroganse som forsvarsmekanisme er en
uting. Slikt skaper bare økt forrakt blant velgerne. Avslutningsvis vil
jeg presisere at jeg ikke oppfatter Venstre som et ”farlig parti” slik
gruppeleder i bystyret, Julie Andersland, påstår. Jeg oppfatter Venstre som
et millimeterparti. Så får det være opp til hver enkelt å definere hva det
måtte bety. - Tid for te Richard? Av: Pål Hafstad Thorsen 30.10.04 ”Dere må dusje hver mandag. Er
vi enige? Har vi en avtale? ropte Richard Gere. De albanske barna klappet
vilt og hylte av fryd, og forsto ikke et ord av det han sa. Men det gjorde
ingenting. I går var det Hollywood-show i to flyktningleirer her i Makedonia.” Dette stod å lese i Dagbladet i 1999. Hollywood stjernen
med en rekke kjærlighetsspekkede filmer (av svært variert kvalitet) på
samvittigheten var sendt til flyktningeleirene i Makedonia for å sette fokus
på den enorme mengden flyktninger som strømmet til fra de krigsherjede
områdene. Denne dagen stod det nær 6000 nye flyktninger på grensen, og
leirene var allerede overfylte. ”Hva slags hjelp
trenger dere akkurat nå? Hvordan kan vi best bidra?” -Spurte han de voksne
albanske flyktningene. Ingen av de spurte kunne engelsk. Så nær var de å få en hjelpende
Hollywood-hånd. Så nær var de den akutte hjelpen som de alle så desperat
trengte. Mens leirene i 1999 fyltes opp, så ble 12 fly sendt den
samme dagen med flyktninger til ulike land. Til sammen dro det om lag 1800
mennesker. Alle med et ønske om å kjempe for sin frihet. Men også med tanker
om at dette var et endelig farvel med sitt hjemland. Så nær var virkeligheten Norge på slutten av 90tallet.
Ikke lenger av sted utenfor norskegrensen enn hva turister med rød-hvite-blå
flagg i ranselen reiser for å oppleve syden; sol & late drinker på
gloheit strand. Verdens flyktningeproblem er like reelt i dag, i 2004,
som det har vært siden den første diplomat kunne stave ”flyktning”. Invasjonen av Irak viste oss en ikke ukjent type
flyktninger som ønsket å dra tilbake å kjempe for friheten i sitt land. Jeg har tidligere beskrevet
hvordan sosialdemokraten Willy Brandt kjempet fra Norge for å frigjøre sitt
Tyskland fra nazistenes grep. Det nye med Iraks flyktninger var hvordan de
ble brukt av USA til å kjempe for frihet på amerikanernes vegne. Ungarn ble vertskap
for en base der irakiske flyktninger ble forberedt på å overta
administrasjonsstillinger i Irak etter krigen; the american way. Mon tro om USA noen gang vurderte å få til en camp for
Albanske flyktninger som skulle klargjøres for administrative stillinger
hvis, om og når de fikk sin fred og frihet. Neppe. Olje er et nøkkelord. Hadde krigen igjen nådd norsk jord, så er jeg overbevist
om at grensene hadde vært åpne for norske flyktninger – uansett sted i
verden. Her er Schengenavtalen ikke
et nøkkelord. Under 2.verdenskrig hadde vi store malmressurser, som sørget
for invasjon – men ikke minst også allierte. I dag er oljen vår livbøye; på
alle måter. Vi kan spørre oss selv om verden i dag måler
flyktningers verdi. Kan et krigsherjet lands potensielle ressurser være
avgjørende for om en flyktning innvilges asyl eller ei? Snakker vi om profittflyktninger? Nærmere 40 millioner flyktninger i
verden i dag regnes da muligens for å ha for lite i ”ressursbanken”. ”Det ser ut som vi må avlyse teen”. Richard Gere rakk
aldri frem. Mengden med mennesker som stod mellom Hollywoodstjernen og
te-teltet var enorm. Knapt noen ante hvem den lille karen med skyggelue,
briller og grått hår var. Muligens flokket de seg om ham i håp om at det var
mat eller vannforsyninger på vei. Hyl, skrik og kaos. Man fryktet opprør. I
leiren som var beregnet for 15.000 flyktninger, var det nå det dobbelte. Flyktningene
bodde så tett at man fryktet at de skulle gå hverandre på nervene. ”Hva slags hjelp trenger dere akkurat nå? Hvordan kan vi
best bidra?” -Spurte Gere de voksne albanske flyktningene. Ingen av de spurte
kunne engelsk. Så nær… - Flyktningen
Willy Brandt Av: Pål Hafstad Thorsen
01.10.04 Det er et langt sprang mellom 24.april 1970, da Willy
Brandt som tysk kansler og offisiell gjest sto på Stortingets talerstol, og
hin vinterdagen da den norske Regjeringen fratok asylsøkere retten til tak
over hodet og mat i magen. Da Willy Brandt steg opp på talerstolen i Stortinget, så
må det ha vært blant de viktigste og mest minnerike hendelser i kanslerens
liv. For i dag er han kjent for hele verden for sitt politiske virke, men en
vårdag i 1933 var han en ung, ukjent tysker som trappet opp i Arbeiderbladets
redaksjon og spurte etter utenriksredaktør Moe. Under armen hadde han en
dokumentmappe, i lommen noen få kroner. Etter en dramatisk flukt var den da
19 år gamle gutten kommet til Norge via Danmark. Hans navn var Herbert Ernest
Karl Frahm, og han var politisk flyktning. Og Norge tok varmt imot denne unge
herren, som en dag skulle få sitt navn i historiebøkene. Regjeringen har gitt UDI instrukser om at asylsøkere som
har fått avslag på sin søknad om oppholdstillatelse – som har fått brev om å
forlate landet innen en viss frist – i realiteten ikke er noen norsk
myndighet sitt ansvar. I disse instruksene er det et alvorlig hull i
lovverket, når staten gjennom kommunene tar fra asylsøkere husrom og
matpenger. I dag sulter Norge flyktninger ut av landet. Mye har endret seg siden vårdagen i 1933. Men holdningene til
flyktninger har ikke endret seg særlig; Nazistenes maktovertakelse i Tyskland i 1933 og anneksjonen
av Østerrike og Tsjekkoslovakia i 1938 førte til at en halv million mennesker
flyktet fra Sentral-Europa. Mer en 95% var jøder. Først sommeren 1938 merket
man et flyktningpress mot Norge. De sentraleuropeiske jødenes situasjon ble
da alvorlig forverret, både pga. økende terror i Tyskland, den tyske
ekspansjon og en stigende antisemittisme i andre land. På det nordiske utenriksministermøtet i Helsingfors i
februar 1939 stod flyktningspørsmålet på dagsordenen, og innstillingen i de
nordiske land var - med Aftenpostens ord - "stort sett den samme: man
synes synd på flyktningene og hjelper dem gjerne, men man er av adskillige
grunner ikke særlig tilbøyelig til å slippe for mange inn i sitt eget
land". Artikkelen fremholdt også at -"Allerede
det faktum at en person er flyktning viser at han av en eller annen grunn
ikke har tilpasset seg slik etter sitt hjemland at han har kunnet bli der...” På verdensbasis regnet man at det i 2003 var et sted
mellom 35-40 millioner mennesker på flukt. Borgerkrig, vold og massive brudd
på menneskerettighetene er i dag hovedårsakene til at mennesker drives på
flukt, enten internt i eget land eller over landegrenser. Verden må ta et
ansvar, og Europa må gå foran. Fraskriver Norge seg sitt ansvar i denne sammenheng? Regjeringens
politikk kan tolkes dit hen. Regjeringens instrukser til UDI bekrefter
mistankene. Det er nærmest virkelighetsfjernt å skulle bli fratatt penger til
mat, miste tak over hodet eller tape retten til et trygt livsopphold i Norge.
Det er konsekvensen for vel 360 flyktninger i Norge som i den senere tid har
fått brev om at de må forlate landet. Kun 5% har fulgt dette pålegget. Vi har
altså snarlig en rekke flyktninger som vil vandre gatelangs uten
tilholdssted. Flere av dem er det man kan kalle ureturnerbare flyktninger. De
vil vandre blant oss; statsløs, uten rettigheter, sulten, utrygg og uten
husrom. Med Regjeringens instrukser og praksis er Norge blitt en
skam for Europa, og verden for øvrig. Portene er stengt for dem som trenger
retten til å søke og få asyl slik det er nedfelt i FNs
Menneskerettighetserklæring. Norge må ta ansvaret – ikke fraskrive seg det. Så hva har Willy Brandt med norsk flykningepolitikk å
gjøre? Han er et godt eksempel på en flyktning som fikk asyl i Norge. Tok til
arbeidet og fortsatte kampen for å frigjøre sitt hjemland fra nazistenes grep
- fra sitt asyl i Norge. Vi vet at Brandt i dag er en internasjonalt kjent
størrelse. En gang som den ledende skikkelse i Det sosialdemokratiske
partiet, medlem av Forbundsdagen og de siste år før SPDs valgseier i 1969 som
utenriksminister og visekansler i den store koalisjonen. Men vi vet også at Brandt har alt med norsk flyktningepolitikk å
gjøre. For de formende år av Kansleren sitt liv opplevde han i Norge – som
flyktning. - Annenrangs borgere? Av: Pål Hafstad Thorsen
2004 I Norge bor det i dag et 60-talls barn som har ventet på
asylmottak i mer enn tre år på å få oppholdstillatelse. Ventetiden har vært
lang, mange drømmer og illusjoner har blitt knust for barna, mens de har ventet
på at politikerne skal vise et snev av hjerterom. Rundt halvparten av disse
60 barna i norske asylmottak bor i dag på Vestlandsheimen, her hos oss i
Bergen. De har ventet mellom tre og
seks år på å få avklart sin skjebne. For det finnes i dag ingen grense for
hvor lenge barn kan sitte i asylmottak. Politikerne i byen mellom de 7 fjell våknet opp og
kjempet en viktig kamp for menneskeverdet for barn i asylmottak. Men det var
etter massivt press og godt arbeid fra barna og ungdommene ved Vestlandsheimen
asylmottak som organiserte seg i sin egen pressgruppe ”Se og Hør oss” (SoHo).
Nå har en enstemmig kommunalkomitè på Stortinget vedtatt at alle barn som har
vært i Norge i mer enn tre år skal ha rett til å få søknaden behandlet på
nytt i Utlendingsnemnden. Verdt å merke seg at dette altså er en
engangsforeteelse. En forutsetning er at barna selv ber om ny behandling av
asylsøknadene sine før 1.juli. Dette kan regnes
som en fremgang på den politiske arena og gode nyheter for barn i asylmottak.
Men la ikke gleden overskygge mørketallene! Ved utgangen av oktober 2003 var det registrert
5186 barn i asylmottak i Norge. Med - eller uten familie, mamma eller pappa.
Men med sterke historier fra krigsherjete land eller områder for politiske
konflikter. Derfor er uavklarte situasjoner og en uviss fremtid i Norge en
stor belastning for barna etter flere år i norske mottak. Norge har et
nådeløst system. FNs barnekonvensjon som er inkorporert i norsk rett er
krenket. Barns
rettigheter skal vurderes ut fra barnas behov og interesser, forteller
barnekonvensjonen oss. Barna har også rett på rehabilitering etter en væpnet
konflikt. Slik fungerer det ikke. Ifølge det nye barneombudet Reidar Kvaal
Hjermann er det helt tilfeldig om de tilbys tolktjeneste, psykologisk hjelp
eller annen omsorgstjeneste. Dette er alvorlige brudd på helselovgivningen og
barnelovgivningen. Barn i norske asylmottak behandles som annenrangs borgere
og de utsettes for systematisk diskriminering. Slik kan vi ikke ha det, slik
skal det ikke være i Norge! Jeg slutter meg til det tidligere barneombudet Trond
Waages mening i en kronikk omkring innlemmelsen av FNs barnekonvensjon i
norsk lov: ”Barnekonvensjonen som norsk lov kan bare bli et historisk skritt
fremover - hvis vi evner å se barn som selvstendig tenkende og handlende
individer.” Så håper jeg dette også kan bli en gjeldende meningsoppfatning
blant alle landets politikere og sette fart i kampen for menneskeverdet, også
for barn og unge i norske asylmottak. Alle tekster som publiseres
på Skrivekollektivet.com må ikke kopieres, eller publiseres andre steder uten
samtykke med skribenten. |
- Skribenter:
|
|||
