Historoieprofessor Knut Kjelstadlis frontalangrep på SV-leder Kristin Halvorsen som en dårlig sosialist, gjorde meg først forbanna. Selv om jeg er meget komfortabel med mitt medlemskap i Arbeiderpartiet, hindrer det meg ikke i å kjenne en svulmende stolthet over at nettopp Halvorsen-fløyen i SV hadde styrken og overbevisningen til å lede partiet inn i maktens korridorer. Kristin har selvsagt rett når hun sier at SV har endret mer av samfunnsutviklingen gjennom disse to årene i regjering enn gjennom de foregående 40 årene i opposisjon. Instinktet var derfor å komme SV til unnsetning, å peke på privatskoleloven, arbeidsmiljøloven, gasskraftverket, oljeboring, klimamålene, innvandringspolitikken, Midtøsten og GATS-forhandlingene som eksempler på SVs seire i regjeringen. Men jeg har gjort det så mange ganger før. Folk som har lest det jeg har skrevet de siste årene vet allerede at jeg mener alt dette. Jeg bestemte meg for istedet å definere hva jeg mener det vil si å være sosialdemokrat, nå som Kjelstadli har pustet støvet av kravene til en ekte sosialist.
Uansett om det er et klisjefylt munnhell eller ikke, så er det aller, aller viktigste i min sosialdemokratiske selvforståelse forsvaret av frihet. Sosialdemokrater kompromisser ikke på frihet og demokrati. Det har vært vår bevegelses historiske oppgave å skille lag med den selverklært radikale venstrefløyen når den har svermet for autoritære regimer. Vi skal være de første til å anerkjenne det som går bra i for eksempel Venezuela eller Cuba, men for frihetselskende sosialdemokrater henger det alltid en truende sky over disse fremskrittene. For de er ikke egentlige fremskritt. Jo visst kan de fattige ha fått det bedre med Castros helse- og utdannelsessystem, og det er liten tvil om at det kan være fornuftig av president Chavez å bruke den nasjonale rikdommen til å løfte levestandarden for sitt eget folk. Men vi stiller det helt nødvendige ekstraspørsmålet: Er det nødvendig å trampe på demokratiet for å oppnå disse resultatene? Vårt svar er nei.
Er det progressivt å bygge opp et offentlig helsevesen hvis du samtidig undertrykker opposisjon, eller opprettholder et machosamfunn som henretter minoriteter? Nei. Er det verdig en frihetselskende bevegelse å hylle en statsleder som tiltar seg eneveldig makt, så lenge han foreløpig bruker denne makten i tråd med sosialdemokratiets globale ambisjon om rettferdig fordeling? Nei. Det betyr ikke at målene til Castro eller Chavez alltid er gale. Men det betyr at virkemidlene deres er det. SVs stortingsrepresentant Hallgeir Langeland har flere ganger nominert Castro til fredsprisen, med den begrunnelsen at hans regime er anti-imperialistisk og viktig og modig korrektiv til den amerikanske innflytelsen i regionen. Det tyder på en grunnfestet antiamerikanisme. Langeland og jeg er helt sikkert enige om at amerikanerne har gjort mange og store feil både overfor Cuba og andre land. Men så lenger Castro knebler ytringsfriheten, nekter frie valg og henretter mennesker basert på deres livsstil, så får du meg aldri til å gi opp den vestlige verdens største demokrati mot en autoritær, såkalt sosialistisk stat. Det er uaktuelt.
Og grunnen til at jeg kan være så skråsikker, så aggressiv på demokratiets vegne, er fordi jeg vet at det fungerer. Sør-Amerika trenger ikke Chavez antiamerikanske enevelde. De trenger flere ledere som Michele Bachelet i Chile, Nestor Kirchner i Argentina og Lula i Brasil. Heller ikke her er alt feilfritt (jf. korrupsjonsanklagene mot Lulas regjeringsparti), men alle disse statslederne har det til felles at de i mangt og meget deler målsetningene til så vel Castro og Chavez som den internasjonale sosialdemokratiske bevegelsen – som kan oppsummeres i ett ord: rettferdighet – men de kjemper for denne rettferdigheten innenfor demokratiets rammer. De respekterer sitt folk, de tar dem med på råd, og de oppnår resultater. Ingen av disse landene har en lang historie som stabile demokratier, men de er et stykke på vei, når de har valgt demokratiske sosialister. Og det skiller oss sosialdemokrater fra den svermeriske venstrefløyen at vi finner vi mistillit og diktatur der de finner antiimperialisme, og at vi finner håp og optimisme der de finner feighet og resignasjon. Jeg sier ikke at den brede venstesiden er slik, men jeg sier at sosialdemokratiet har sine naturlige allierte i Kristin Halvorsens SV, og ikke i Langelands og Rødts tradisjonelle romantisering.
Vi omfavner demokratiet fordi vi stoler på menneskene. Vi tror, fullt og helt og forbeholdsløst, at det er frie mennesker som bidrar til fremskritt. En politiker som er uavsettelig blir etter hvert upåvirkelig, og den upåvirkelige politikeren er farlig. For at et samfunn skal utvikle seg i progressivt har man ikke råd til å stenge mennesker ute. Men det er nettopp det Castro har gjort i mange år, og det er det Chavez nå ser ut til å ønske seg. Når du verken tillater opposisjon, valg eller debatt, så kveler du framskritt. Det er selvsagt en behagelig utvei hvis du er overbevist om at du selv, alltid og for evig, har de riktige svarene, men: Det har du ikke. Summen av den ene sterke mannens visdom er aldri større enn folkets.
Og det er først når disse grunnleggende demokratiske innsiktene er etablert at et samfunn kan bli virkelig progressivt, fordi det er opp til folket selv å velge sin vei, å velge dem som kan størst trygghet og frihet til folket. Friheten til å være seg selv, til å endre mening, til å skape noe eget. Tryggheten for at du ikke skal behøve å gå sulten til sengs. Tryggheten i å vite at samarbeid ikke er noe som straffes, men noe som oppmuntres. Kun i et slikt politisk miljø kan sosialdemokratiets verdier slå rot. Fordi vi er en frihets- og trygghetsbevegelse.
Neste søndag: Del 2 – internasjonalt samarbeid