Sladder har endelig blitt stuerent i akademiske kretser, den tilhører ikke bare Se og Hør. Det kan de sladresugne av oss takke Wikileaks avsløringer for. Men trengte vi å lese en amerikansk ambassadørs beskrivelse for å vite at vi er selvgodemoralister med dårlig arbeidsmoral og at vår kjære utenriksminister er en hovenblei med for stor tro på dialog? Det viste vi jo fra før.
Ingenting av det som står i dokumentene er noe man med litt fingerschpitzgefül og over gjennomsnittlig interesse kunne tenke seg fram til. Dette er ting som har ligget mellom linjene de siste åtte årene. At den rødgrønne regjeringens utenrikspolitikk ikke var like usa vennlig som Bondevik 2 regjeringen med utenriksminister Petersen og forsvarsminister Krohn Devold, KAN vel ikke være no stor overraskelse.
At Asle Toje mener det er urovekkendeog at Norges forhold til USA er svekket er vel heller ikke noen stor overraskelse. Personlig mener jeg at Toje ofte har synspunkter man bør lytte til, og det er trist at han holdes utenfor akademia, men her er den argumentasjonen hans lik en Qassamrakett – dårlig treffsikkerhet. At Norges forhold til USA har blitt svakere etter den kalde krigen er vel ikke noe nytt. VI er da også, i motsetning til Palin, nøtt til å leve med og ha ett grensesamarbeid med Russland.
Mesteparten av notatene som er skrevet om Norge stammer fra den forrige ambassadøren Benson K. Whitney. At han er kritisk til den rødgrønne regjeringen KAN ikke være no overraskende. Whitney er en god venn av den forrige administrasjonens øverste ledelse, og var valgkampleder i Wisconsin i 2000 og i Minesota i 2004 for Bush-Cheney kampanjen. Jobben som ambassadør var da også uoffisielt en ”takk for innsatsen”. At han pleide mer kontakt med høyresiden og da særlig Frp under sin tid i Oslo har jeg selv bevitnet.
At Norge til tider kan virke selvgode og har for stor tro på dialog kan jeg være enig i. Vi har sikkert noen ganger for stor tro på egne ferdigheter. Samtidig kan vel også USAs tro på væpnet konflikt og da særlig på shock and awevære en smule overdrevet. Siden den kalde krigens slutt har Norge blitt skjøvet ut av den innerste kretsen til USAs allierte. Mange vil hevde at USAs beslutning om å fjerne en dedikert avdeling fra US Marines, som skulle komme Norge til unnsetning ved en konflikt samt og tømme en del forhåndslagre var spikeren i kista for dette nære samarbeidet. Dette ble gjort på slutten av det forrige århundre (fornøyd med den) og det vet Asle Toje.
Norge har oftere og oftere andre interesser en USA. Ett godt samarbeid med Russland er nok viktigere og riktigere for Norge enn USA. At Norge og USA står på litt forskjellige plasser i forhold til de problemene som utspiller seg i Midtøsten og da særlig i Israel-Palestina konflikten tror jeg vi lever godt med. Norge vil i framtiden være en alliert av USA, som Nato medlem er det en nødvendighet. Det vil likevel ikke være uten gnisninger, Norge har nok helt andre handelsinteresser i for eksempel Asia en USA. Personlig tror jeg USA vil ha større økonomiske utfordringer med Kina, enn det de militært har det med Iran eller Nord-Korea i dag. Det er områder hvor Norge har betydelige økonomiske interesser. Mener høyresiden at vi skal kaste på havet alle våre økonomiske interesser i Kina og Russland hvis USA skulle ønske det?
En god venn, bør kunne si ifra, hvis man mener at noe er galt. Slik føler jeg det bør være ovenfor USA. Vi er nok oftere enige enn uenige. Og hvor sure kan USA være når vi kjøper det dyreste multirolle flyet fra dem, og mest sannsynlig ofrer egen evne til å forsvare seg som følge av dette? Vi blakker oss selv og utarmer resten av forsvaret for å blidgjøre USA. Det kaller jeg en ekte venn.