Når avisa Politikens politiske redaktør Mette Østergaard for noen dager siden spådde at de to statsministerkandidatene snart måtte tre i karakter for ikke å overlate hele scenen til parløpet mellom De Radikales Margrete Vestager og De Konservatives Lars Barfoed, tenkte hun selvfølgelig på Lars Løkke Rasmussen (V) og Helle Thorning-Schmidt (S). I følge Østergaard har Løkke det mer travelt enn Thorning, ganske enkelt fordi Thorning ligger an til å vinne. Hun har ikke like mye å tjene på å utfordre valgkampens skjeve, men tilsynelatende uungåelig gang mot et regjeringsskifte. Men poenget består likevel. Med Enhedslisten og De Radikales markante framgang, er maktbalansen innad i rød blokk i ferd med å forskyves bort fra Thorning og hennes makker i kampen om makten, SFs Villy Søvndal.
Det er ingen tvil om dette er en bevisst strategi fra begge partier. Spørsmålet er heller om en slik defensiv ‘no drama’-tilnærming kan holde hele veien til valgdagen. Dette er særlig et åpent spørsmål for SF. Jeg mener Politikens kommentator Kristian Madsen gjør rett i å nyansere forestillingen om at SFs meningsmålinger for tiden er spesielt dårlige, og istedet koke det forestående ned til følgende evaluering av SF-lederen: “Hvis Villy Søvndal får 15 procent, men må fortsætte i opposition, har hans strategi været en fiasko. Hvis har får 11, men kan bringe partiet i regering, er han en succes.” Det er makten det kommer an på.
Likevel skal Villy passe seg for å gjøre SF for passivt i valgkampinnspurten. Søvndal elsker å henvise til det norske eksempelet som modell for den linja SF har lagt seg på under hans ledelse. Da håper jeg imidlertid han også har notert seg hva som har skjedd med SVs oppslutning, i takt med at den særegne partiprofilen har blitt tonet kraftig ned. Fundamentet for det rødgrønne samarbeidet ble lagt mellom 2003 og 2005, mens SV ennå kunne mønstre mellom 10 og 15% i meningsmålingene, men prosessen med å tilpasse politikken deres til Arbeiderpartiet medførte at partiet sank til 8,8% i stortingsvalget i 2005. Derfra har den falt ytterligere, til omkring 6% både i 2007 og 2009. I den samme perioden har SV blitt overskygget av storebror Ap, og mesteparten av kreditten for saker der de to partiene er enige, har tilfalt den store koalisjonspartneren.
På denne bakgrunn er det både overraskende og litt foruroligende at Villy Søvndal tidligere denne uka gikk ut og ga sitt eget parti munnkurv. For å unngå forvirring om den nye regjeringens politikk, skal SF ikke lenger fremme sine primærstandpunkter; bare standpunkter som på forhånd er avklart med Socialdemokraterne. Det høres ut som en oppskrift på hvordan man kan dempe SF-aktivistenes kampvilje. Og hvorfor skal velgerne stemme SF for å gi SF mest mulig forhandlingsstyrke overfor S, når Villy allerede har signalisert at det ikke under enhver omstendighet skal stå på SF for å oppnå enighet? Utydelighet til tross, kan det jo fremdeles tenkes at noen vil stemme SF fordi de er SF-velgere, og ikke S-velgere. Disse velgerne kan trenge en påminnelse fra en defensiv Villy Søvndal.
Det var heller ikke all verdens hjelp å hente i Søvndals blogginnlegg om temaet på Politikens nettsider. Han virket mer opptatt av å ta æren for opprettelsen av S-SF-alliansen enn av å svare på sitt eget spørsmål om hvorfor velgerne bør stemme på SF. Videre konstaterer han at de fleste velgere vet at SFs politikk befinner seg til venstre for Socialdemokraterne. Det er meget mulig han har rett, men i disse dager er det vanskelig å forstå hvordan. Innlegget trakk ikke opp noen skarpe skillelinjer, og skulle en journalist kommer til å spørre Søvndal direkte, ville han trolig få til svar at det var en avsporing i kampen for å istand en ny regjering.
Det kan han komme unna med, så lenge strategien fungerer. Kan Villy levere et valgresultat på nivå med 2007, og lede SF inn i regjering blir han uansett en partilegende. Men det kommer valg også etter dette. Hvis SF gir fra seg initiativet vis-a-vis Socialdemokraterne allerede før de kommer i regjering, kan dynamikken i en flerpartiregjering med en storebror lenger inne på venstresida, gjøre det nesten umulig å vinne det tilbake.
Kanskje var det det en lignende vurdering som gjorde at Søvndal før helga endelig slapp seg selv litt mer løs. Han utfordret statsministeren til en mann-mot-mann-duell om arbeidsledigheten, og den høstet applaus i partiets egne rekker. Men, ironisk nok: Også denne gangen var Helle Thorning-Schmidt klar med godkjent-stempelet. Det er fint at Villy går litt sine egne veuer, sa Helle, og tegnet dermed kanskje opp en ny arbeidsfordeling innad i S-SF. SF kan fungere som en slags attack dog, den som tar de ubehagelige oppgavene på alliansens vegne, de debatter som statskvinnen Thorning helst bør heve seg over. Hvis det i tillegg kan gjenskape inntrykket av den litt hardhendte Villy Søvndal, må det kalles en positiv bieffekt.
Tilbakeping: Her er Villy