Da Stein Ove og jeg ifjor brukte desember på å skrive ett innlegg daglig her på Skrivekollektivet, ønsket vi å “løfte frem fenomener, debatter, mennesker, nettsteder, organisasjoner eller popkulturelle nedslag som har inspirert oss, eller på annen måte gjort 2010 til et godt år”, som det het den gangen. Det kan vi ikke gjøre i år, for 2011 har ikke vært noe godt år. Men bortsett fra det er Desemberkalenderen tilbake med samme formål som sist; å se tilbake på kulturelle og politiske fenomener fra året som snart er over. I dag: Filmspotting.
________________
Undertegnedes vei til Filmspotting, en Chicago-basert podcast ledet av kritikeren Adam Kempenaar, gikk, som så mye annet, gjennom hjertebarnet Slate’s Culture Gabfest. Programmet ble anbefalt fra alle kanter, og ganske riktig: Etter å ha brukt noen få episoder på å lære personkjemien å kjenne, ble også Kempenaar og hans medprogramleder Matty ‘Ballgame’ Robinson for venner å regne. Det minner om den ambisjonen Vegard Larsen en gang staket ut for NRKs Filmbonanza, men som programmet ikke alltid har klart å leve opp til. I korthet er anmeldelsene og stemningen i Filmspotting lik den du har med en filminteressert kompis over en øl etter en interessant filmopplevelse.
Det må nevnes at Filmspotting nå står ved et veiskille: Adam Kempenaar er på utkikk etter en permanent erstatter for Matty Robinson, som forlot medprogramlederrollen i høst for å gå tilbake til å være skuespiller. Men kanskje er det derfor ekstra passende å trekke fram Filmspotting i desemberkalenderen, hvor vi kan ta oss tid til å se litt tilbake. For meg handler programmet først og fremst om den lidenskapelige kjeklingen mellom Arthouse Adam og Mainstream Matty, som de to programlederne selvironisk kalte seg. Denne evnen til ikke å ta seg selv så seriøst gjorde og gjør at Filmspotting burde være like lett å bli hekta på for filmvitere som for vanlige filminteresserte. Filmspotting behandler film med like deler genuin entusiasme og kravstor forventning. Det gjør det lett å tro på dem når Adam og Matty forklarer at bakgrunnen for de sporadiske Movie Marathons, som er dypdykk i enkeltregissørers filmografier uke etter uke, ikke kun er et forsøk på å tette filmhistoriske hull, men en glede over å oppdage filmene i seg selv.
I likhet med mange Filmspotting-lyttere, har jeg ikke bare blitt oppmerksom på oversette filmer gjennom programmet; det har faktisk begynt å påvirke hvilke filmer jeg ser. Hvis jeg er i tvil om jeg har lyst til å se en film, men så oppdager at den er blitt anmeldt på Filmspotting, øker sannsynligheten for at jeg ser den betydelig – de har ledet meg til så forskjellige filmer som Sunset Blvd og Attack The Block. Men anmeldelsene er ikke hele hemmeligheten. Maratonene er nevnt, men programmet er også kjent for et annet fast innslag, en ukentlig tematisk topp fem-liste («topp fem filmer om film», «topp fem Robert De Niro-scener», etc.). I tillegg kan lytterne delta i en ofte underholdende konkurranse, hvor programlederne spiller en scene fra en kjent film, og ber lytterne gjette hvilken film det er snakk om.
Enten du vil bli kjent med Filmspotting ved å gå bakover i arkivet, eller ved å bli med på en ny start nå som det skal finnes en ny programleder, er oppfordringen klar: Ja, Filmspo|tting er så bra som alle sier. Gi det en sjanse.