Desemberkalenderen: «He was a good hater»

Da Stein Ove og jeg ifjor brukte desember på å skrive ett innlegg daglig her på Skrivekollektivet, ønsket vi å “løfte frem fenomener, debatter, mennesker, nettsteder, organisasjoner eller popkulturelle nedslag som har inspirert oss, eller på annen måte gjort 2010 til et godt år”, som det het den gangen. Det kan vi ikke gjøre i år, for 2011 har ikke vært noe godt år. Men bortsett fra det er Desemberkalenderen tilbake med samme formål som sist; å se tilbake på kulturelle og politiske fenomener fra året som snart er over. I dag: Christopher Hitchens (1949-2011)

______________________________________

Den beundrede og omstridte journalisten, essayisten, polemikeren og religionsmotstanderen Christopher Hitchens døde torsdag, 62 år gammel. Selv om det var ventet (han hadde allerede skrevet fremragende om sin egen dødelighet i magasinet Vanity Fair), kom det som noe av et sjokk. Selv for folk som ofte var uenig med ham, er det et stort tap at han har lagt ned pennen for godt.

Hvis Hitchens’ virke skal oppsummeres i ett ord, må det antagelig bli kompromissløst. Som flere har påpekt de siste dagene, kunne denne kompromissløsheten lede ham galt av sted til tider (som i hans enøyde forsvar for krigen i Irak), og den satte kraftige begrensninger på hvor anvendelige hans politiske analyser faktisk var (hvis alt er svart-hvitt, hvordan kan det noensinne forsvares å operere i gråsonen?). Men hans moralske kompass, kombinert med en uredd vilje til å sparke oppover mot selv dem som tilsynelatende var hevet over enhver kritikk, gjorde ham alltid lesverdig.

Som retoriker var Hitchens så kraftfull og så elegant at jeg alltid veldig gjerne ville være enig med ham, selv om kompromissløshetens overforenkling ofte gjorde det umulig. Hvis jeg i utgangspunktet var enig, virket det som om han gjorde så godt han kunne for å få meg til å bli uenig. Men viktigere: Hvis jeg trodde jeg var loddrett uenig, kunne han alltid overbevise meg om at jeg nesten var enig.

Hitchens begynte karrieren som trotskist og journalist i det britiske magasinet New Statesman, men etter at han flyttet til USA tidlig på 1980-tallet begynte han gradvis å føle seg fremmedgjort fra den radikale venstresiden, særlig slik den presenterte seg i The Nation, det venstreorienterte magaisnet han likevel skreiv for helt fram til 2002. Med årene ble Hitchens mer og mer det han selv har kalt «menneskerettighetshauk», og han ble frustrert over at The Nation forsvarte Sovjetunionen da Ronald Reagan kalte det et «ondskapens imperium». I et tegn på hvor vanskelig det er å låse Hitchens inne i en bestemt politisk bås, hadde han imidlertid også anmeldt Henry Kissinger for krigsforbrytelser, innen han brøt med The Nation av ideologiske årsaker etter terrorangrepene 11. september 2001.

Salons Glenn Greenwald argumenterer for at det, i tråd med Hitchens’ egen praksis, ikke er nødvendig å ta med silkehansker på en nylig avdød offentlig person. Således hudfletter Greenwald Hitchens som en krigshisser med et problematisk kvinnesyn. Det var også en del av Hitchens’ offentlige person, side om side med alle historiene om den overmåte sjenerøse og drikkeglade livsnyteren; han som kunne drikke en helflaske whisky og deretter skrive et prikkfritt essay eller en aviskronikk på en halvtime. Til sjuende og sist var Hitchens, i tillegg til alt dette, først og fremst en provokatør. Ikke slik å forstå at han ikke mente det han sa og skreiv; men han simpelthen elsket diskusjon og krangel, som New York Times’ konservative spaltist Ross Douthat underskriver på i dag, I en samtale med den danske journalisten Martin Krasnik (Krasnik, 2008: Min amerikanske drøm – på jagt efter stjernerne, Bianco Luno, s. 57) oppsummerer Hitchens det slik:

Min dag indeholder mindst fem skænderier. Og hvis der ikke er fem, så opsøger jeg et. Jeg vil hele tiden være sikker på, at jeg stoler på mine egne argumenter. (…) Min drivkraft er mit had. Eller skal vi sige, min avsky for andre mennesker, der fortæller mig, hvad jeg bør føle og tænke. Og at jeg skal holde min kæft i respekt for dem. Jeg vil bruge mit liv på at slå dem ned. Jeg håber at dø, efter at have forvoldt dem stor skade.

1 comment for “Desemberkalenderen: «He was a good hater»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*