For godt og vel et år siden skreiv vi på denne plass om de store demonstrasjonene som hadde oppstårr i Wisconsin, som følge av guvernør Scott Walkers (R) forsøk på å avskaffe den kollektive forhandlingsretten for så godt som alle offentlig ansatte i delstaten. Walker argumenterte teknisk sett med budsjetthensyn, og overlot det til andre å spille ut det som var den antatte egentlige dagsordenen; nemlig a) å understreke at kollektive forhandlinger er akseptabelt i privat, men ikke i offentlig sektor, og b) at det å svekke fagforeningene i neste omgang ville gjøre det vanskeligere for demokratene å samle inn nok penger til å kunne konkurrere med republikanerne på lengre sikt. Siden den gang har to ting skjedd. For det første fikk Walker og republikanerne i delstatsforsamlingen gjennomslag for loven, noe som i neste omgang utlyste et tilbakekallingsvalg mot Walker, som avholdes ikveld, amerikansk tid. For det andre har republikanerne oppnådd nøyaktig det som var formålet. Organiseringsgraden i Wisconsin har stupt. Fagforeningene i delstaten står svakere enn på svært lenge.
Derfor synes jeg analysen fra 2011 står seg noenlunde godt, selv om sammenstillingen med den føderale fighten om budsjettunderskuddet ikke lenger er relevant. Jeg pekte også på en rekke andre delstater som enten hadde gjort, eller var klare til å gjøre, det samme som Wisconsin. Indiana innførte en mer restriktiv lov enn Wisconsin, mens loven i Ohio faktisk ble underkjent av velgerne i en folkeavstemning. Denne seieren ble ansett som et godt omen for initiativet for å tilbakekalle Scott Walker i Wisconsin, på samme måte som det skapte optimisme blant progressive når det viste seg enklere enn ventet å samle det nødvendige antall underskrifter for å utløse tilbakekallingsvalget. Man kan mene hva man vil om tilbakekallingsmekanismen – jeg er tilhenger av at politikere får mandat til å gjennomføre den politikken velgerne gir dem mandat til, og at de så kan erstattes i vanlige valg, dersom velgerne er misfornøyde – men når den nå er kommet i bruk, er det til å håpe at Walker blir kastet.
Det kan imidlertid se ut til at det er en lang vei fram for en gang så optimistiske demokrater. Partiet brukte lang tid og et oppslitende nominasjonsvalg på å komme fram til sin motkandidat til Scott Walker, og de siste meningsmålingene tyder på at utfordreren, Tom Barrett, ligger an til å tape. Skulle meningsmålingene slå til, er det grunn til å følge ekstra nøye med på hvordan media og konservative meningsmakere tolker Walkers overlevelse som guvernør.
Jeg er blant dem som forventer en variant av reaksjonene etter at venstresida og fagbevegelsen mislyktes i å avsette senator Blanche Lincoln i demokratenes nominasjonsvalg i Arkansas i 2010. Motkandidaten, viseguvernør Bill Halter, var støttet av progressive krefter, men Lincoln overlevde såvidt nominasjonsvalget. (Hun tapte med overveldende margin mot republikaneren John Bozman i november.) Pressens spinn ble umiddelbart at demokratene hadde forregnet seg ved å anta at entusiasme på grasrota og blant fagforeningsmedlemmer nødvendigvis ville utløse et skifte. Vinner Walker ikveld, kan vi muligens vente oss en reprise. Men parallellen er ikke spesielt treffende likevel. For det første finnes det gode argumenter både for at Bill Halter overpresterte vis-a-vis Lincoln (det er aldri lett å vippe en sittende senator av pinnen) og for at Halter ville vært en bedre kandidat mot Bozman (han fikk tross alt aldri prøve seg). Dessuten har Scott Walker hatt et økonomisk overtak hele veien, noe som jo ironisk nok er en del av grunnen til at tilbakekallingsvalget ble utskrevet i utgangspunktet: Det økonomiske landskapet har vært tiltet så tydelig i retning Walker at demokratene stiller som underdogs, men hvis Walker får beholde makten, vil fagforeningsloven sementere denne utviklingen for lang tid framover.
Det er risikabelt på grensa til det uansvarlige å begynne å fordele skyld før stemmene er talt opp, men på tross av meningsmålinger innafor feilmarginen, virker ikke demokratene særlig optimistiske med tanke på at Barrett kan ta en overraskende seier i kveld. Istedet har noen sentrale skikkelser, som tidligere partileder og Pennsylvania-guvernør Ed Rendell (D), markert avstand til hele tilbakekallingsstrategien, og andre har anklaget Barack Obama og resten av det sentrale partiapparatet for å ikke engasjere seg i tilstrekkelig grad. Hvem som får rett er det selvsagt for tidlig å si noe om, men det sender uansett et uheldig signal om en voksende resignasjon fra topp til bunn, som nettopp hjelper på det totale stemmetallet når valglokalene stenger.
Og faren for at dette kan utløse en ny dominoeffekt av konservativ resurgence er absolutt tilstede. Republikanerne snakker, antageligvis overoptimistisk, om at en Walker-seier kan bringe Wisconsin tilbake i kategorien for vippestater ved presidentvalget i november, og uansett kan republikanske lovgivere og guvernører over hele landet avlese et positivt resultat for Walker som en indikasjon på at angrep på faglige rettigheter for offentlig ansatte er en potensiell vinnersak, selv om den kan utløse raseri på kort sikt. Det er særlig urovekkende ettersom det kan forsterke republikanernes fokus på at det ikke er nødvendig å satse på offentlig sektor for å holde den amerikanske økonomien flytende. De siste månedenes økonomisk nedadgående piler tyder derimot på det motsatte: Mens jobbveksten i privat sektor fortsetter, om enn i et lite tilfredsstillende tempo, er det oppsigelsen av offentlig ansatte både på føderalt og delstatlig nivå som er hovedårsaken til at det for eksempel bare ble skapt 69.000 nye arbeidsplasser i forrige måned, den første med en økning i arbeidsledigheten på lang tid.
Samtidig er det viktig å ikke stirre seg blind på selve guvernørvalget, selv om det har stor symbolverdi på begge sider. Også flere delstatsrepresentanter står på valg, og demokratene er mer optimistiske med tanke på å overta flertallet i delstatsforsamlingen enn de er overfor muligheten til å tilbakekalt Scott Walker. Republikanernes flertall har erodert over tid, og den tendensen kan nå sin endestasjon ikveld. Derfor er det viktig å ha øyne for flere forskjellige ting når mediene i morgen bombarderer alle interesserte med spådommer om konsekvensene av guvernørvalget.