Noe av det skumleste med Internett-institusjoner, er at de helt plutselig ikke er det lenger.
De virkelige veteranene blant lesere av Skrivekollektivet kan opp gjennom de mange årene dette nettstedet har eksistert (i år er det ti år siden jeg epostet mine første København-brev til Pål for publisering!) kanskje huske at to av oss nærer en paradoksal, men vedvarende affinitet for den for lengst avsluttede familieserien 7th Heaven (som, fordi gudene er snille med oss, fortsatt vises alle hverdager klokken 13:45 på TVNorge). Det fantes ingen skjellig grunn for det: den uttalt kristenkonservative tonen, den manglende narrative nerven (tallet på episoder som har slikt som «hvordan lære barna å skru på en vaskemaskin» eller «viktigheten av å huske på at røyking kommer til å føre til at huset ditt brenner ned» er vanskelig å holde styr på) og den stadige introduksjonen av grufulle bifigurer (jeg ser på deg nå, Chandler Hampton.) burde endt i den eneste korrekte løsningen – å løpe skrikende vekk. Likevel ble vi sittende, grusom sesong etter grusom sesong (etter grusom sesong etter grusom sesong etc. – i reprise). En stor del av æren for det må gis til nettstedet Television Witout Pity, som allerede for ti-tolv år siden lærte meg gleden ved hate-watching, å holde fast ved en serie fordi det er gøy å avkle hvor dårlig den er.
Television Without Pity startet den nå allestedsværende bølgen av recaps, detaljerte og gjerne humoristiske gjennomganger av episoder av TV-serier allerede på 1990-tallet, da to TV-nerder brukte det fortsatt ganske ferske internettet til å dissekere episoder av Dawson’s Creek (en serie jeg måtte gi opp i starten av sesong fire, etter at Joey og Pacey hadde brukt omlag to år på å seile inn igjen til Capeside). Nettsiden ble opprettet i 2002, og viste vei for noen av de mest underholdende recapbloggene som skulle komme i deres kjølvann (som Jørgen skrev om i en Desemberkalender-anbefaling i 2010). Da jeg oppdaget TWoP i 2005, var det på grunn av 7th Heaven. Min inngang var forumsiden TVtome (som senere ble kjøpt opp av TV.com), og det var en befrielse å finne en side som tok min guilty pleasure tilstrekkelig på alvor til å vie tusenvis (!) av ord til å slakte hver eneste episode. I dag gjør alle popkultursider det med alle serier vestenfor månen.
Det er derfor det er forståelig at alle som har skrevet om eller brydd seg om popkultur de siste ti årene har reagert så sterkt på nyheten om at NBC Universal stenger ned TWoP i neste uke. Det betyr at arkivet, som teller hundretusener (millioner?) av ord om små og store TV-skatter fra de siste 12 årene, forsvinner fra nettet, og dermed fra offentlig tilgjengelighet. Det minner den nettvante konsument, vant som hun er til at alt skal være tilgjengelig, gratis, alltid, om hvor flyktig internett er som sannhetsvitne for allmuen. Mye vil fortsatt eksistere, for dem som i dag laster ned innholdet fra TWoP, men den almenne tilgangen til selve arnestedet for recap-trenden forsvinner neste uke. Den tidligere TWoP-medarbeideren Linda Holmes (nå hos NPRs flotte popkulturblogg Monkey See og enda mer vidunderlige podkast Pop Culture Happy Hour) har satt ord på det:
@scott_tobias It’s surprisingly terrible, and it took a while to sink in.
— Linda Holmes (@nprmonkeysee) 28. mars 2014
Det ville aldri skjedd med Newsweek, som en gang var en publikasjon folk brydde seg om. Television Without Pity lærte meg – og andre, viktigere mennesker – i hvert fall to ting: At det er verdt å ta ting på alvor, og at ingenting er alvorlig nok til å ikke la hjernen ta ferie. Jeg har blitt en mer tålmodig konsument, en bedre kritiker og en bedre leser av TV-kritikk av jobben de har gjort.
Ingen brant alle utgavene av Life Magazine selv om magasinet gikk inn. Popkulturhistorien som Television Without Pity representerer fortjener samme behandling.