Vanity Fair, high brow-alternativet til sladremagasinene du aldri kjøper, er så glossy at det nesten gjør vondt å se på det – tilogmed på skjermen. Magasinet, så uendelig amerikansk og ressursrikt, er en av de virkelig tradisjonsrike trendbiblene for den pengesterke middelklassen i USA, og er bygget på en måte og en merkevare som aldri kunne gått noe annet sted. Her er noen av verdens fremste gravejournalister, her er uendelig lange artikler og dypt seriøse debatter om politikk, oljepriser og matvarekrise, side om side med fotospesialer på Angelina Jolie og Madonna, drapert i det dyretse markedet kan tilby, budt frem på en måte som appellerer til de samme impulsene som gjør kjendisjournalistikken uimotståelig.
Magasinet havner i trøbbel jevnlig, selvsagt, fordi den fancy fotojournalistikken som blant annet kamerasuperstjernen Anne Leibowitz bedriver noen ganger tråkker over grenser den moralske majoriteten i hjemlandet har satt. Tenk for eksempel på bildeserien med Miley Cyrus, hun der Hannah Montana, vet du, som Skrivekollektivet tidligere har omtalt, som skapte et nypuritansk rabalder uten like, fordi den svært unge damen var avbildet med et skjerf rundt kroppen (man kunne se bar hud!). Det er langt fra unikt, selvsagt; Disney-følgesvennen Zac Efron havnet i klammeri med tusener av oppskjørtede fans (eller mødrene deres, mer sannsynlig) da han trådte frem på coveret til en av Vanity Fairs publisistiske åndssøsken, Rolling Stone, med hånden innenfor, vel, en v-halset t-skjorte (hans egen hånd, innenfor hans egen t-skjorte, der altså). Uansett: Det viser to ting om Amerika som vi her i Europa meget gjerne vil få bekreftet; at de har verdens tøffeste magasinjournalistikk, og at de har en prippenhet som er velegnet for karikering.
Også de faktisk skrivende journalistene har laget kvalm og såre følelser nok til å fylle en ordentlig stor bøtte, heldigvis. Lou Pearlman, den tykke og ganske ufordragelige boyband-trollmannen som var manager for Backstreet Boys og N*Sync (1), ble offer for en klassisk VF-artikkel tidligere i år, stappfull av rykter og dryppende av spekulasjon om mannens økonomi, hensikter og vandringer i seksualitetens tåkedaler. Skribenten Brian Burrough, tidligere økonomi- og gravejournalist på Wall Street Journal, dykket riktig dypt i historien om guttegruppemogulen (kjent (?) fra TV i Norge fra realityserien Making the Band med bagatellene O-Town på NRK), og kom opp med historier om bedrag, underslag og en latent pedofili som kanskje, kanskje, kanskje resulterte i misbruk av minst en underårig Backstreet Boy. Rettsakene, først og fremst knyttet til underslagene, pågår stadig, og sikret den gamle sladreblekka den oppmerksomheten redaktørene så gjerne oppsøker og vasser i.
Bill Clinton, høykvalitetsmagsinenes smør og brød, ga VF enda mer av det samme for bare få uker siden, da journalisten Todd Purdum publiserte en gigantisk oppslått sak om ektemannen til Hillary. Purdum er, som var pikant krydder bestilt av skjebnen, gift med DeeDee Myers, som en ganske kort periode var en del av mediastaben den gang Bill var president, og mer enn litt tyder på at skribenten Todd har tatt sin journalistiske oppgave med hjem til frokostbordet i arbeidet med artikkelen. Om ikke annet er Myers ihvertfall sterkt mistenkt som en av de 30-40 anonyme kildene Purdum har benyttet i en lang og ubeskrivelig tendensiøs artikkel om livet den velkjente kvinnebedåreren Clinton har levd etter at han forlot det store, hvite huset på Pennsylvania Avenue. Rapportene om økonomisk uredelighet knyttet til innsamling til ekspresidentens bibliotek ble skjøvet i forgrunnen som moralsk hovedårsak for å publisere saken, men den spekulative omgangen med kvinnehistorier ble til en liten storm. Absolutt alle rykter ble gjengitt, anonymt, om omtrent alle kvinner Bill Clinton har hilst på siden han ga stafettpinnen tilbake til en Bush i januar 2001. det fortelles om en mulig romanse med selveste Gina Gershon (ikke hørt om? Slapp av, det er ikke alle som husker TV-serien Snoops, og godt er det), og, aller festligst: En engstelig, anonym kilde som forteller at en regelrett intervensjon fra staben var på trappene, etter at Bill Clinton og rike, mindre hyggelige venner ble observert i en heis med en dame på ukjent sted. Ingen detalj for ubetydelig, intet rykte for lite.
Jackpotten scoret Todd Purdum og Vanity Fair da Cliton responderte, eller kanskje rettere; eksploderte (mannens lynne er ellers en sentral del av artikkelen, grunnet en alvorlig operasjon i 2004, skal vi tro en ansiktsløs, anonym kilde). Statsmannen svarte med en uvanlig lang og rasende tirade der han gikk samtlige rykter etter i sømmene, og – enda bedre – han slynget ut kritikk mot budbringerens arbeidsgiver, Vanity Fair, som ifølge Clinton har «a long history of libel and a loose relationship with the truth». Det er så man kan høre smilet til redaktørene helt til Bergen.
Det er sånt man kan gjøre når man er en institusjon på riktig side av nyere amerikansk kulturhistorie, når man har vært med på å forme, dekke og avdekke medieoffentligheten slik Vanity Fair har gjort. Ingen i popkulturen vil være fienden til denne gjengen, men du har ikke nådd popkulturens A-liste før noen har tatt bilde av deg til coveret, heller. Det er helt der oppe sammen med TIME Magazines kåring av verdens 100 mektigste (der Miley Cyrus sågar havnet, ikke så lenge etter laken-vendettaen), adels- og brennmerket på at du betyr noe. Det er en makt til å skape og ødelegge som glitrer enda sterkere enn forsiden.
I morgen:
Vanity Fair har kikket fremtiden i kortene. Skrivekollektivet kikker med.
(1) Medial digresjon: før slippet av det strålende debutalbumet Justified var alskens popvokterråd i harnisk over at det tradisjonsrike musikkmagasinet New Musical Express (NME) puttet den krøllete boyband-pinupen Justin Timberlake på coveret. De holdt kjeft da platen kom, og folk så at gutten kanskje var den nye Michael Jackson)