De neste ukene blir trolig ganske forutsigbare på skrivekollektivet.com (takket være utmerkede bidragsytere blir de selvsagt likevel ikke kjedelige): i slutten av denne uken kommer flere av skribentene trolig til å oppsummere Demokratenes primærvalgkampanje, og gi hjertelig støtte til Barack Obama. I helgen og fremover er trolig fotball-EM et sikkert bud på hva som vil stå i fokus blant kollektivets medlemmer, i en helt sikkert bred, personlig engasjert krønike over sommerens vakreste eventyr.
Derfor, og likevel: Før vi drukner – la meg introdusere Aimee Mann, Martha Wainwright og Melissa Horn, hvis sylferske (hva ER det for et ord?) plateutgivelser har fargelagt tropevarme Bergen for meg de siste dagene.
Kjenninger av skribentene eller deres skriverier vet at Kvinnens posisjon i popmusikken er en kilde til ofte lang og konstruktiv, til og med beskjemmet, samtale. Pål Thorsen skrev for et lite år siden artikkelen Kvinner på topp, der han beskjemmet tok kollektiv selvkritikk på laugets vegne, og raste igjennom en pen rekke kvinnelige sangskatter som et ledd i sin ” Flere kvinnelige artister inn i platesamlingen, handlingsplan 2006-2010”. Mange fine navn droppes, deriblant den gudbenådede Aimee Mann, damen som tonesatte Den Mest Ambisiøse Filmen I Moderne Tid (Som Vil Bli Tatt Seriøst og Oppnår Det Selv Om Tom Cruise, Av Alle, Har En Fremtredende Rolle), P.T. Andersons Magnolia. Nå er yppersteprestinnen blant likekvinner tilbake i manesjen, og uten problemer eier hun arenaen som en annen Madonna (altså artisten, ikke den mytiske figuren).
Det var Magnolia som skrev Aimee Mann inn i mitt hjerte, der mesteparten av låtmaterialet var hentet fra perlen Bachelor No. 2. Siden har hun levert en strøm av lekre, men noe liktlydende popalbum, med konseptplaten Forgotten Arm som det klart sterkeste. Smilers skuffer ikke.
Jeg skjønner godt hvorfor noen kan avskrive Aimee som en ensporet og kanskje til og med kjedelig låtskriver, for det er unektelig en følelse av at vi har hørt disse grepene før over platen. Men fansen bryr seg ikke, for selv om låter som Looking for Nothing kunne vært med på et hvilket som helst Aimee Mann-album, så er det mine ører mer et kvalitetsstempel enn det er et varsku om opptråkkede stier. For damen er stadig en av de flotteste låtskriverskene i klassen, med en velmodulert countrypreget stemme som likevel ubesværet ligger plantet midt i pop-landskapet. Godt nok kunne jeg godt tenke meg at hun en gang i blant tok skrittet helt inn i countryleiren, men sval countrypop av denne arten holder likevel mer enn nok til sommernettene.
Martha Wainwright er, jepp, lillesøsteren til den arrogante drittsekken Rufus, 2000-tallets mest ambisiøse indie-popstjerne. Men helst siden den selvtitulerte debuten fra et par år tilbake har det stått klart at Martha absolutt ikke har tenkt å akseptere å bli kjent som nettopp det, altså lillesøsteren, og det virker som det tvang henne til å lage et av de beste albumene som utkom i 2005. Singelen med den usentimentale tittelen Bloody Motherfucking Asshole (om faren Loudon) etablerte bildet av Martha som en sint, ung dame, bare så vidt på siden av klassisk grinete rockedame-posering a la Alanis Morisette. Flere gjennomlyttinger avslørte at en slik generalisering ville være ufortjent, for også innen mer mainstream radiopop leverte jenta varene.
Tilsynelatende er det dette sporet Wainwright akter å følge på oppfølgeren, som uansett hva som skjer lett har den tøffeste tittelen på årets platemarked: I Know You’re Married, But I Got Feelings Too. Hør bare singelkandidaten You Cheated Me, som er ganske lett og innbydende gitarpop med et meget sangbart refreng (og Pete Townshend!), eller den flotte versjonen av Pink Flyds See Emily Play. Men igjen er det farlig å generalisere for kraftig, selv om det kan være fristende, for det stadig vanskelig å oppsummere Martha Wainwright på plate med få ord.
Mange stjeredryssende gjestemusikere, som inkluderer Donald Fagen fra heltebandet Steely Dan foruten Garth Hudson fra The Band, Townshend og Rufus aksepterer heldigvis alle å spille annenfiolin, for dette er lillesøsters domene. Vokalkraften hennes, som er særegen men neppe elsket av alle, er det bærende elementet i alle de 13 sporene, og fargelegger og binder de sprikende staurene sammen på en helt nødvendig måte. Litt av sinnet er borte, men sæpreget er intakt, kanskje i større doser enn før. Det gjør …Feelings til et betryggende bekjentskap, og en grunn til å avkrefte og dempe den aldri hvilende frykten for at andreplaten (den som alltid skal være så forbannet vanskelig) skulle bli en skuffelse. Martha Wainwright er på rett spor, og fortjener vel så mye oppmerksomhet som sin flamboyante broder.
Den siste unge damen som for tiden okkuperer plassen i ørene og på Ipoden min (og dermed setter hederlige alternativer som Death Cab For Cutie og Gary Louris på vent), er Melissa Horn, en kjempetrist 21-åring fra Stockholm. Skribenten er stor fan av svensken Lars Winnerbäck, og det er derfor jeg har fått muligheten til å låne året til dette unge vidunderet, som dessverre ikke ser ut til å ha noen planlagt release i Norge. Winnerbäck har spilt inn den utmerkede, vare duetten Som Jag Hade Dig Förut på debutplaten Långa Nätter, og den snille mannen har linket til Melissa Horns Myspace-side via sin hjemmeside.
Dermed, altså, ble jeg trigget til å høre hele platen til ende, og det har jeg fortsatt med i ukevis. Melissa Horn er en meget begavet singer-songwriter på tross av den unge alderen, og en dame med tunge tanker og ungdommelig usikkerhet i rikt monn, gjerne pakket inn i lystige toner. Som i Sen En Tid Tilbaka:
Jag har endrat i mitt rum
Köpt nya möbler
Och samlat dam på min gitarr
För allting ja skriver, det blir endå för kort
Och allt som är bra med mig, har jag förmågan at glömma bort
Når så unge mennesker skriver så sårt og dagboknært, må man ofte ha sterk vilje for ikke å kaste opp av all intimiteten. Melissa Horn slipper å ha oss strenende mot nærmeste bøtte, for damens tungt personlige betraktninger er av det avdempede slaget. Det handler mye om kjærlighet, selvfølgelig, (Vår Sista Dans, New York) som altså ikke er helt enkelt når man er ung, men det blir ikke klissete. Det handler til og med om meningsløs vold mot unge uten at det kjennes som sosialpornografi: Kungsholmens Hamn er kanskje årets mest rørende popmelodi, og et oppgjør med den tragiske skjebnen til Riccardo Campogian, 16-åringen som ble drept av jevnaldrende på Kungsholmen i fjor høst. Et lite sekund virker det som om sentimentaliteten skal overmanne Horn (’När det handlar om barn har vi rätt att ta nåns parti’ kjennes litt over toppen), men hun slipper unna igjen fordi inderligheten seirer.
Det gjør Melissa Horn til årets hyggeligste bekjentskap, og en liten, kvinnelig kassegitar-Winnerbäck for fremtiden. Noen bør få denne ut i Norge, helst i morgen.
Dermed ser det ut til at 2008 kan peke seg ut som et riktig flott år for kvinner i
popmusikken, på den andre siden av Rihanna og Britney. Og straks er Emmylou Harris tilbake, og da er tiden inne for å erklære menn irrelevante på musikkscenen for en sommer. Bare vent og se.
_______________________________________
AKTUELLE UTGIVELSER:
Martha Wainwrights I Know You’re Married, But I’ve Got Feelings, Too (V2/Bonnier Amigo, 2008) ble sluppet i Norge i mai.
Melissa Horns Långa Nätter (RCA/SME, 2008) er tilgjengelig fra cdon.com.
Aimee Manns @#%&! Smilers (Superego/Bonnier Amigo, 2008) slippes i Norge denne uken.