Det hadde gått an å konstruere en begrunnelse for å gi Barack Obama Nobels fredspris basert på noen av de konkrete tiltakene han har satt igang på den internasjonale scenen. Det er ikke sikkert det hadde vært særlig overbevisende, men man kunne for eksempel ha henvist til at avlysningen av rakettskjoldet har åpnet en ny og bedre dialog med Russland om atomnedrustning. Det hadde virket provoserende på noen, javisst, men Nobel-komiteen har vært på sitt beste når den har våget å ta sjanser. Ved å tildele Obama fredsprisen basert på en meget bred og vag begrunnelse har komiteen istedet gått etter den mest uklare og uforpliktende mulige begrunnelsen. Det gir neppe Obama den realpolitiske ryggdekningen komiteen så gjerne vil gi ham.
CNNs Jonathan Mann sa det kanskje best da han understreket at Obama virket mer interessert i å snakke om førstehunden Bos ettårsdag enn den prestisjetunge prisen han nettopp hadde vunnet. Innenrikspolitikk er fredsprisen i beste fall en delt velsignelse for en president som allerede fra før av sliter med et visst imageproblem. Allerede i presidentvalgkampen forrige sommer og høst hadde republikaneren John McCain en viss suksess med å framstille Obama som en uforpliktende kjendispolitiker, og en som var mer opptatt av å bli elsket for sin oppløftende retorikk i Europa enn av å gi klare svar på alvorlige utfordringer på hjemmebane. Senere har republikanere som er ute etter å oppildne sin egen grasrot med hissige angrep på Obama, innstendig repetert påstanden om at Obama reiser på jevnlige turneer rundt om i verden for å be om unnskyldning for USAs politikk, og for øvrig bevise at han er noe helt annerledes enn George W. Bush. Når Nobelkomiteen nå belønner ham for nøyaktig denne typen uforpliktende symbolpolitikk, spiller den i realiteten ballen rett opp i hendene på dem som vil sabotere presidentens agenda, både internasjonalt og på hjemmebane. En mer konkret argumentasjon for hvorfor han fortjener prisen, utover floskler om hans ekstraordinære bidrag til å bedre klimaet for diplomatiske løsninger, hadde ikke overbevist motstanderne om at den var fortjent. Men den kunne gjort jobben vanskeligere for dem.
I verste fall har republikanerne nå nemlig fått enda en grunn til å påføre Obama politiske nederlag. Fredsprisen legger noen hittil uuttalte, men dog enorme forventninger på presidentens skuldre. Samtidig kan ethvert forsøk på å oppfylle dem kan, hvis republikanerne vil, leses som et forsøk ikke på å gjøre det som er i USAs nasjonale interesse, men som et forsøk på å betale ned sin statsmannsaktige takknemlighetsgjeld overfor Nobel-komiteen. I et tilspisset debattklima (tenk birther-bevegelsen. som stadig forsøker å bevise at Obama ikke egentlig er født i USA) er veien ikke spesielt lang til konsprirasjonsteorier om at hans lojalitet ligger hos ansiktsløse nordmenn istedenfor hos det amerikanske folket. Eller, kanskje mer virkelighetsnært: For den delen av det republikanske partiet som føler seg representert av senator Jim DeMint – han som uttalte at han ville gjøre helsereformen til Obamas Waterloo – de som av hele sitt hjerte ønsker at Obama skal mislykkes, er dette bare enda en mulighet til å kjøre agendaen hans av sporet.
Jeg sier ikke at fredsprisen nødvendigvis vil ødelegge for Obama, verken innenrikspolitisk enn internasjonalt. Jeg er bare usikker på hvilke positive effekter den eventuelt kan få. For i tillegg til å oppildne et republikansk parti som i større og større grad virker oppsatt på å blokkere for ham med alle midler, skaper den, om mulig, enda større forventninger til ham internasjonalt. Fredsprisen er gitt nærmest for å minne Obama om alle de riktige og viktige tingene han har sagt, og hvis han ikke leverer i tråd med forventningene prisen har skapt, kan hans nåværende støttespillere raskt snu seg imot ham. Hvis det fantes noen konsistens i republikanernes argumentasjon, skulle dette imidlertid ha utløst bredere støtte fra den kanten, fordi det ble tolket som at han ikke lot seg styre av kravstore europeere. Men det går det ikke an å forvente. Altså er Obama satt under et meget krevende krysspress.
Presidenten selv (og taleskriverne hans) er selvsagt nok av noen ordets menn til å innrømme dette, og Obamas korte kommentarer til offentliggjøringen fredag var da også meget effektive og balanserte. Nærmest som for å komme anklagene om stort ego i forkjøpet, understreket han at han ikke følte at han hørte hjemme blant de mange velfortjente tidligere prisvinnerne, for han implisitt dediserte prisen til flere politikere som hadde risikert og oppnådd mer enn ham selv. Det var et elegant grep, men antagelig var det hovedsakelig rettet mot det hjemlige publikummet, som for å si: ‘Jeg er like overrasket som dere, men tar det som en anerkjennelse av det vi alle, som amerikanere, står for. Denne prisen er ikke til meg. Den er til dere‘. New York Times-spaltisten Thomas Friedman er inne på mye av det samme idag.
Obama vil gjerne tilbake til sin innenrikspolitiske dagsorden så fort som mulig. Vi andre kan vel først og fremst håpe at dette øker sjansen for et besøk fra prisvinneren under klimatoppmøtet i København. Som en første avbetaling, liksom.
__________________________________________________
Jørgen Lien skriver en ukentlig spalte om amerikansk politikk for Skrivekollektivet.