Smilefjes, også kalt smiley, oppsto på tidlig 1800-tallet som randtegninger i brev. Med hippiebevegelsens flom av farger, blomster og overdreven bruk av solsikker så fikk smilefjeset sitt fulle gjennombrudd i 1963.
Og i dag kjenner vi dette gladfjeset som et like standard tegn (eller uttrykk) som punktum eller utropstegn i en epost eller sms. Rådgiver i Språkrådet, Karianne Skovholt, har i dag presentert på konferansen Språkdagen 2009 en undersøkelse som avslører smilefjeset egentlige ansikt.
Mens Wikipedia omtaler smilefjeset som et uttrykk og følelsesmerke, så viser Språkrådets undersøkelser (kort fortalt) at fjeset først og fremst brukes bevisst for å dempe negative budskap og for å forsterke positive budskap. Smilefjeset smører hjulene, i for eksempel arbeidslivet. Språkrådet viser til at veiledninger for nettkommunikasjon («nettikette») sier at smilefjes kan signalisere at avsenderen ikke har kontroll på følelsene sine.
– Så enkelt er det ikke. Det viser seg at smilefjesene gir informasjon om hvordan mottakeren skal tolke det som står i, eksempelvis, e-posten.
Personlig så tror jeg på det faktum at brukere av smilefjes kan være både ukontrollerte følelsesmennesker, men også dem som slenger på et fjes for å understreke hva de egentlig mener. For å tydeliggjøre for mottakeren at de virkelig (virkelig) faktisk har kontroll på følelsene sine.
Mitt første forhold med et smilefjes (og da mener jeg smilefjes og ikke et ekte menneskefjes) – var et fjes på et klistremerke, arvet fra mine foreldres hippietid. Jeg minnes dette sterkt, fordi jeg husker at dette fjeset var et jevli skummelt smilefjes. Et typisk lurt – falskt – smilende fjes som opplagt plager livskiten av deg som barn, der du er på vei et sted inn i drømmeland.
Mitt neste forhold til et slikt fjes, er fra da politiet var på besøk på ungdomsskolen. Forebyggende avdeling. Alvorlige, gamle menn – i uniform. Med plansjer og plakater om hva ungdomstiden kunne by på av forlokkende farlige saker. Smilefjeset dekorerte i denne anledning små runde ecstasy-piller som overraskende nok var svært lik fluortabletteter. Det ble aldri til at jeg prøvde ecstasy. Likheten til fluortabletter var for stor, og erfaringene fra barndommen sviende. Jeg hadde en tendens til å putte disse i nesen, i stedenfor munnen – der de faktisk hører hjemme. I dag inntar jeg fremdeles fluor, som skyllemiddel. Oralt.
På den tiden da dagens ungdommer ble født, fikk vi (datidens unge) oppleve den teknologiske revolusjonen i form av både datamaskiner og mobiltelefoner. Min første mobil, ringte og sendte sms via NMT-nettet (Nordisk mobiltelefonsystem). Et mobilnett som ble åpnet i 1981 og stengt ned for godt i 2006. Først ble NMT åpnet i Saudi Arabia (!) og deretter i de nordiske landene. Jeg forstår nå hvorfor mine første sms kostet ti kroner kroner og brukte en halv dag på å komme frem til mottaker. Siden meldingene måtte en snartur innom de (smilende) araberne (som gnidde seg i hendene) før den kunne komme frem til rette vedkommende i Norge.
Jeg antar at innholdet i min første sms var noe i retning av et ”hei” eller ”test”. Men etter hvert som vi fant ut av diverse knotter så klarte vi også å skape smilefjeset på mobiltelefonene. Fjes i alle former, mer oppfinnsomme og vannvittige enn hva våre foreldre noensinne klarte å få til i hippietiden. Alt vi var ruset på, nerd-light, var teknologien.
Datidens unge, måtte før sms’ens tid i gang med å programmere inn våre budskap på kassetter, plugge disse i våre 8-biters datamaskiner i form av Commodore 64 – for å få frem fargerike bilder og smilefjes i dårlig oppløsning. Så endret verden seg i den retning at noen kjappe tegnsett automatisk skapte smilefjesene. Enten det var på en pc eller mobiltelefon. En utvikling som fikk store konsekvenser. Så store at Språkrådet i dag i 2009 altså har lagt frem en undersøkelse som forteller oss hva dette betyr. Hva vi egentlig mener med smilefjesene.
Jeg har venner som hater smilefjes.
Og jeg har dem som simpelten elsker fjes med alle sine fargerike, hoppende og sinnsyke uttrykk. Noen av disse fjesene regelrett danser rundt på skjermen, smiler som fan og hyler ut ”happy happy happy” mens de over sitt runde hode holder (ja for smilefjesene har jo fått armer og hender) en plakat hvor det står påskrevet ”Happy!”.
Sender noen meg en e-post eller sms med et slikt smilefjes, ja da konkluderer jeg kjapt, i motsetning til Språkrådet, med at det her er noen som enten ikke har kontroll på følelseslivet, har ti tommeltotter – eller sliter alvorlig med å formidle et budskap.
Språkrådet mener at det altså ikke er så enkelt, men at smilefjesene smører hjulene og gir viktig informasjon om hvordan mottakeren skal tolke det som står skrevet. Jeg forstår hvor de vil hen, men jeg lar meg ikke lokke med. For om noen skulle sende meg en invitasjon, for eksempel til en juleavslutning – med et av disse sinnsyke smilefjesene og tilfeldigvis et reinsdyr med nisselue og et dansende juletre på slep. Da oppfatter jeg dette som alt annet enn kontrollert. Ja, det forsterker budskapet. Det er visst jul. Men nei, jeg kommer overhodet ikke på gli.
Jeg skjønner lite av hva dagens ungdommer baler på med. Det er så jeg knapt forstår hva ”LOL” egentlig betyr. Og jeg fatter ikke hvorfor noen skriver egentlig slik: ”_egentlig_”. Jeg verken vil eller kan forstå hva ”n00b” og ”l337”. Men jeg forstår at Språkrådet bommer stygt når de oversetter ”Accept Cookies?” til ”Vil du at nettleseren skal akseptere kjeks?”. Hva fan har vel en kjeks å gjøre i en nettleser?
Mobiltelefonen min har blitt fullstendig automatisert, samma med keyboardet. Trykker jeg inn diverse tegnsett så bobler det opp med smilefjes. Jeg har fått meg en favoritt; Det er smilefjeset som har tungen hengende skeivt ut på venstre side. Tegnsettet er visst :-P (…)
Man kunne tro at smilefjeset da har fått seg et slag og midlertidig lammelse, men den gang ei. For man kan se, tydelig, i øynene til fjeset at her er det liv laga og stor entusiasme på gang.
Smilefjeset kan bety at man har hatt en lang arbeidsuke, klar for å riste løs. Tungen kan også tyde i retning av at nå skal det supes fredagspils. Men det kan også få mer alvorlige konsekvenser i form av at kompiser tror jeg har uheldige planer for dem, tungen skeivt hengende ned på venstre side – tross alt.
Jeg bruker ofte dette smilefjeset når jeg inviterer ut til fredagspils. Ikke for å vise mine ustabile følelser. Ikke for å understreke noe. Rett og slett fordi jeg egentlig ikke fatter hva fjeset faktisk betyr. Synes at det er komisk nok i seg selv – slik at denne runde lille smilende klumpen fortjener å tas i bruk. Mine erfaringer er riktignok at det får folk på gli, så der skal muligens Språkrådet ha kred for å ha avslørt at smilefjes kan fungere som smørning.
Men, jeg tror likevel at det som trekker – det er vissheten om de ekte, smilende og menneskelige fjesene. Som prater løst og fast om ukens hendelser og mimrer bredt om fordums tid.