De rene og ranke

Av | 29. november 2009

Partier som har lidd valgnederlag og har utsikter til en langvarig opposisjonstilværelse, har som regel tre valg for veien videre. De kan enten riste av seg skuffelsen og holde fram som de har stevnet, i den tro at det først og fremst var presentasjonen av politikken som mislyktes. Alternativt kan de forsøke å appellere til nye velgergrupper ved å tilpasse eller vektlegge politikken på en slik måte at det ikke lenger føles fremmed for velgerne å stemme på partiet. Det siste alternativet springer gjerne ut av en følelse av at partiet har sviktet sine grunnleggende verdier, og fordrer som regel en skjerpelse av den ideologiske profilen for å gjøre partiet mer gjenkjennelig for kjernevelgerne, selv om dette risikere å skremme vekk velgerne som kanskje ikke er enig med partiet i ett og alt.

George W. Bush endte sin andre presidentperiodw mistrodd både i og utenfor eget parti, så republikanerne vurderte aldri det første alternativet. Derimot foregår det for tiden en interessant kamp om i hvilken ny retning partiet skal gå for å vinne tilbake folkets tillit og flertallet i Kongressen. De som mener løsningen ligger i å vise fram et republikansk parti som har rom for flere syn innenfor den store samlebetegnelsen konservatisme, har i disse dager sin paradoksale hærfører i tidligere speaker i Representantenes Hus, Newt Gingrich. Gingrich, som i sin aktive politiske karriere selv var en gjennomført ideologisk kriger, har, alene ved å uttrykke at partiet bør ha plass til moderate politikere, gjort seg til talsmann for et republikansk parti hvor det er høyt under taket. På motsatt side står slike som senator Jim DeMint, en mann som arbeider for at kun kandidater som alle de tre delene av den tradisjonelle Reagan-koalisjonen; sosialt konservative budsjett- og forsvarshauker, skal kunne kalle seg konservative. Denne retningen henter sin energi fra fra anti-skattebevegelsen og motstand mot demokratenes helsereform , og som stolt løftet fram den tapende konservative kandidaten Doug Hoffman i suppleringsvalget i New York, mener de siste årenes republikanske valgkatastrofer ikke kan forklares med at partiet ble for høyreorientert i forhold til velgerne, men med det ikke var høyreorientert nok. Særlig i den økonomiske politikken har de vanskelig for å se forskjell på George W. Bush og Barack Obama.

Begge sider kan argumentere for at deres strategi er den rette. De som er opptatt av at partiet skal være åpent for alle som bekjenner seg til en form for konservatisme henviser til at Bob McDonnell og Chris Christie vant guvernørvalgene i Virginia og New Jersey ikke fordi de vektla sin sosialkonservatisme, men fordi de lot denne komme i bakgrunnen i forhold til spørsmål som skatt, arbeidsplasser og offentlig pengebruk. På den andre siden henviser de høyreorienterte aktivistene, manet til kamp av nasjonale profiler som Sarah Palin, til at Doug Hoffman kunne vunnet valget i New York hvis ikke partiet istedet hadde nominert en liberal kandidat, som endte opp med å tiltrekke seg fem-seks prosent av stemmene, etter å ha trukket seg fra valgkampen. Men uansett hvilken strategi som til slutt vinner fram; den gjensidige optimismen baserer seg på en overbevisninng om velgerne vil bruke mellomvalget neste år til å avvise Barack Obamas ‘liberale aktivisme’. Det er ikke sikkert de har rett, men særlig for høyrefløyen er det særlig denne forståelsen som i det hele tatt gjør dem relevante.

Derfor er de også beredt til å smi mens jernet er varmt. En gruppe medlemmer av det som kan kalles republikanernes landsstyre (Republican National Committee) har fremmet en resolusjon i ti punkter som skal slå fast hvilken politikk det er forventet at partiets kandidater slutter seg til. Kandidater som er uenig med partiet i mer enn tre av disse punktene – på lista står blant annet motstand mot skattelettelser og budsjettunderskudd, støtte til Defense of Marriage Act og støtte til troppeopptrapping i Afghanistan -vil ikke møtte verken politisk eller økonomisk drahjelp fra partiet. Det interessante ligger ikke nødvendigvis i selve punktene, som det er meget bred tilslutning til i partiet, men i at en slik lakmustest blir foreslått i det hele tatt. Reagans gamle ord om nødvendigheten av å omfavne republikanere som kanskje bare var enig med dem i åtti prosent av sakene er nå tolket inn i det absolutte. Det kan i neste omgang bli en utfordring både for Kelly Ayotte, sentatskandidat fra New Hampshire, og Charlie Crist, guvernør og senatskandidat fra Florida, som begge risikerer å få en utfordrer fra høyre i de republikanske nominasjonsvalgene. Ikke engang meget konservative senatorer som Lindsey Graham (South Carolina) eller Bob Bennett (Utah) går fri.

Partidisiplinen i amerikanske partier er nokså løs, og partiene har heller ikke på langt nær like detaljerte eller bindende politiske programmer som vi er vant til her hjemme. Dette gir betydelig manøvreringsrom for den enkelte kandidat. Nettopp dette manøvreringsrommet er det høyrefløyen nå ønsker å snevre inn. Ettersom deres analyse går ut på at partiets nedtur de siste årene skyldes at velgerne ikke kjente dem igjen som landets ledende konservative kraft, må partiet nå kunne kreve at kandidater som vil markedsføre seg som republikanere også underordner seg noen konkrete politiske hensyn. Problemet er bare at denne analysen, dersom backlashet mot Obama er mildere enn de håper, kan vise seg å støte vekk mer moderate og uavhengige velgere. Demokratenes suksess på republikanernes bekostning har mange stedet kommet nettopp fordi de har rekruttert fra et bredere ideologisk grunnlag, og ikke stilt slike renhetskrav som mange republikanere nå ønsker. Jim Webb og Mark Warner fra Virginia, Bob Casey jr. (Pennsylvania, Jon Tester (Montana) og Claire McCaskill (Missouri) er alle demokrater, men flere av dem av det konservative slaget. Det har gjort dem istand til å vinne i forholdsvis konservative delstater. Spørsmålet er om republikanerne nå er iferd med å male seg inn i et hjørnet som kan gjøre dem uaktuelle i mange av de statene i nordøst og i midtvesten hvor de er avhengige av framgang for å redusere det demokratiske flertallet.

Når det er sagt, så er det ikke bare hos republikanerne det foregår en ideologisk kamp for tiden. Obamas helsereform er stadig i trøbbel, selv om man nylig klarte å samle tilstrekkelig mange stemmer til å starte debatten om forslaget. En standhaftig trio av demokrater – Blanche Lincoln (Arkansas), Mary Landrieu (Louisiana) og Ben Nelson (Nebraska) – har erklært at de er bastant imot ethvert lovforslag som inneholder en offentlig helseforsikringsordning, og den uavhengige Joe Lieberman (Connecticut) gjentar for alle som vil høre på at han gjerne blokkerer forslaget på dette grunnlaget. Og i utgangspunktet skal dette tas på dypeste alvor. Faller bare en av dem ned på nei, stopper hele prosessen. Jeg tror ikke det går så langt, fordi flertallsleder Harry Reid (Nevada) til slutt erstatter sin versjon av den offentlige forsikringsordningen med en trigger-mekanisme som skyter den ut i tid, men inntil så skjer vil knivene slipes på demokratenes venstrefløy. Nå snakker jeg ikke først og fremst om at senatorer som den uavhengige Bernie Sanders (Vermont) og Jay Rockefeller (West Virginia) truer med å stemme mot et slikt utvannet lovforslag, men derimot på at mennesker i aktivistmiljøene ønsker å straffe konservative demokrater dersom de stiller seg i veien for reform. Aktivistene rundt den innflytelsesrike bloggen firedoglake har truet med å finne en utfordrer til Blanche Lincoln i Arkansas, og diskusjonen om hvorvidt Lieberman bør beholde statuspostene sine i partiet dersom han fortsetter å sabotere dets agenda vil garantert blusse opp igjen.

Utfordringen for begge partier er at denne konfliktlinjen ikke kommer til å forsvinne med det første, uansett hvilken skjebne helsereformen får.

Jørgen Lien

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*