Dansk TV2 kalte sin partilederdebatt på valgkampens første dag «Det første ord». Det var ikke helt korrekt: Partilederne hadde avsluttet valgkampens første debatt i statskanalen DR bare en drøy time tidligere. Nåvel, ordene var i hvert fall tydelige nok. Statsminister Helle Thorning-Schmidt (S) forsøkte å overbevise seerne om at opposisjonsleder Lars Løkke Rasmussen (V) ikke bare vil bruke pengene feil («velferd vs. skattelettelser»), men også at hans løfte om nullvekst i offentlig sektor er uansvarlig når Danmark står overfor en eldrebølge. Løkke kontret med at de siste fire åra har vist at Thorning ikke holder ord, og at de kostbare kravene fra støttepartiene SF og Enhedslisten nødvendigvis betyr at Thorning kommer til å skli ut i overbudspolitikk.
Andre steder i panelet nektet Dansk Folkepartis leder, Kristian Thulesen Dahl, å forholde seg til om partiet hans kanskje burde gå i regjering hvis det blir borgerlig flertall etter valget. «DF søker innflytelse, ikke taburetter», gjentok han. Det foregikk uten at han nevnte at det blir lettere for DF å anbefale et nei til å avskaffe Danmarks forbehold mot EUs justissamarbeid hvis partiet kun er støtteparti for ei borgerlig regjering, selv om det er åpenbart for noen hver. Deretter hånet han igjen SF for deres ydmykende retrett fra regjeringskoalisjonen med Socialdemokraterne og Det Radikale Venstre i 2014. Thulesen Dahl lot seg ellers verken affisere av beskyldninger fra venstreradikale Enhedslisten om at DF var den egentlige arkitekten bak det dagpengesystemet de nå ønsker å endre, eller av avstanden mellom Venstre og Det Konservative Folkepartis nullvekst på den ene sida og DFs ambisjon om høyere vekst enn regjeringa (henholdsvis 0,6% og 0,8%) på den andre (Liberal Alliance vil for sikkerhets skyld ha en minusvekst på 1% i året). I likhet med Løkke var han opptatt av å understreke at det ikke er pengene i seg selv, men hva de brukes til som er avgjørende. Her har Venstre lagt seg mistenkelig nær DF. Enda større handlingsrom i nullvekst-epoken skal skaffes ved å kutte i utgiftene til innvandring og bistand.
Da debatten etter en innledende runde om dagpenger dreide i retning integreringsspørsmål, begynte forskjellen mellom måten danske og norske politikere diskuterer disse tingene på, å bli svært tydelig. I Norge vil alle partier, unntatt FrP, før eller seinere ramme inn forslag om å stille strengere krav til innvandrere på arbeidsmarkedet eller nyankomne flyktninger med en liten hyllest til alt det innvandringen tilfører landet; nye kulturelle impulser, folk som gjør reint, kjører drosje eller skifter på de gamle på sjukehjemmet. Den slags myke høflighetsfraser var den danske partilederdebatten langt på vei renset for, ikke minst fordi det var innstrammingspartiene Socialdemokraterne, Venstre og Dansk Folkeparti som førte ordet. Når Helle Thorning sier at «det skal lønne sig at arbejde», så mener hun også nyankomne flyktninger, og hun skrøt av at SR-regjeringa har gjennomført innstramminger. Enhedslistens Johanne Schmidt-Nielsen forsøkte å nyansere debatten om integrering og jobbkrav for flyktninger ved å trekke fram at mange som kommer til Danmark bærer på traumer og kanskje ikke skal presses ut i arbeid umiddelbart. Etter en kort runde med anerkjennende nikk, var melodien imidlertid atter den samme: Her i Danmark arbeider vi. Det er vanskelig å lese Socialdemokraternes vårkampanje annerledes enn at det er det som mer enn noe annet gjør en danske til en danske.
Den vidtfavnende integreringsdiskusjonen, med avstikkere til attentatene i København, flyktningstrømmen fra Midtøsten og Nord-Afrika og kampen mot sosial dumping, tillot imidlertid også at to av debattens mer anonyme skikkelser fikk trå i karakter for seerne: Det Radikale Venstres leder, Morten Østergaard, er regjeringsmedlem og neppe ukjent for velgerne, men i denne debatten ble han ofte spilt utover sidelinja. Derfor var det både betimelig og minneverdig da han brakte det menneskelige aspektet i flyktningkrisa på banen. Østergaard besøkte i vår Jordan for å se med egne øyne hvordan nabolandene håndterer flyktningstrømmen, og det ga en ekstra pondus til hans formaninger om at løsninga ikke bare kan finnes i å hjelpe folk «der de er». Og så var det Stig Grenov, leder for Kristendemokraterne, som ikke har vært innvalgt i Folketinget siden valget i 2001. Han tok opp regjeringas beslutning om at ulovlige innvandrere som blir gravide kan nektes helsehjelp, dersom situasjonen ikke tilsier at moras liv og helse er i fare. Indignasjonen var synlig og ekte, og når Thorning brukte svarreplikken til å snakke om innstramminger, sto sjokket og frustrasjonen å lese i ansiktet hans. For et parti med omkring ett prosents oppslutning, kan slike øyeblikk utgjorde forskjellen på et godt og et dårlig valg.
Og la oss avslutte hos Grenov: Det var mye lederen for det konservative sentrumspartiene ikke hadde svar på. I begge ja/nei-rundene, om henholdsvis dagpenger og nullvekst, ga han svar som virket nærmest tatt på sparket. Men ellers benyttet han den knappe taletida partiet hans fikk, godt. Tidligere Venstre-spinndoktor Søs Marie Serup roste ham fullt fortjent for et smittende engasjement, og mente dessuten det var interessant å høre noen argumentere for at det bør utformes en politikk for at danskene skal få flere barn. Jeg er enig med Serup, ikke minst fordi den karismatiske Grenov underveis innså at han muligens kunne oppfattes slik at KD ville bli med inn på soverommet og «lægge tingene til rette». Det lure, avvæpnende smilet var debattens høydepunkt.