Det er egentlig litt fint at det er avisfri i morgen. Da kan Premier League 2007-2008 gå i graven på fansens premisser, og ikke med Dagbladet som dem som spar i jorden.
Mange ganske høytflyvende ord blir skrevet, også her, om hvilken viktig sport fotball er (selv om Burma er viktigere – selv om norske TV-medier synes å mene at en udramatisk evakuering av en bolig i Otta er enda litt viktigere enn det, igjen), og at den sier det eller det om folks psyke og mentale balanse. Dessuten er jo engelsk fotball – selve urfotballen! (om enn lite elegant og eehh…ofte dårlig) – spesielt viktig for nordmenn, fordi vi har sett Leeds (som må ut i nervepirrende playoffkamper for å vinne muligheten til å rykke opp fra dagens 1. divisjon (som egentlig er det vi før kjente som 2. divisjon, selv om det, teknisk sett, strengt tatt er landets tredje fremste fotballserie) og Nottingham Forest (som rykket rett opp fra samme divisjon som egentlig er osv) i tippekamper på fjernsynsapparater siden TV het nettopp fjernsynsapparat. Det er ufattelig viktig og jævlig norsk, får vi høre, av tradisjonalister som jobber i Dagbladet eller NRK, uten at disse folkene problematiserer at Premier League også har en viss fanskare også i et par andre land. I Sør-Korea, for eksempel De har ikke sett tippekampen i Sør-Korea, har de vel? Har de hatt noen proffer i Sheffield Wednesday?! Nettopp. De har ikke det. Det har vi. Dessuten har vi fanklubber for Stoke og Macclesfield og Leicester og Scunthorpe. Har de det, kanskje? (Det har de nok, men ikke akkurat sånn som oss).
Sånn går historien om Norges siamesiske forhold til Storbritannias fornemste fotballserie, gjentatt til det kjedsommelige (og her gjentatt en gang til, ser jeg). Det er derfor jeg er så glad for at vi i dag, og i morgen, ikke har aviser i Norge. For det betyr en liten ferie fra dette narrativet, og en kjærkommen mulighet til at selve sporten kommer i fokus. For på mandag er det over. Da er det sommerens EM-spetakkel som kommer i fokus, og vi forbereder oss på ukevis med hypnotiserende fotballfest med nasjonalstatene i førersetet, og det kribler i magen med tanke på at Torres og Bojan og Xavi skal leke Spania til EM-gull, endelig. Vi vet selvsagt, egentlig, at det ikke kommer til å skje, fordi Spania ikke kan vinne store mesterskap. Men vi kommer til å elske dem, høyt, demonstrativt, mens vi drømmer om at fotball-EM er en egen, liten øy, fullstendig avsondret fra fakta, som at Torres og Xavi og Bojan har spilt fotball sammenhengende i snart et år når sluttspillet nærmer seg slutten, og at alle derfor er slitne og grinete og et pent stykke unna toppformen.
Sånn er det hver gang, og sånn blir det i år også, og til slutt vinner Italia.
Men først skal de beste spillerne i verdens beste liga spille ferdig kampen om Premier League, støttet oppe av en hel diamantrekke av flotte, spilledugelige engelske ballspillere som er for ubegavede til å få leke med i festen senere i sommer. Chelsea og Manchester United skal spille episke oppgjør mot…Wigan og Bolton. United er trolig bitre for at de ikke allerede har kunnet låse trofeet inne i skapet, men tar til slutt hjem det hele, slik at Chelsea i stedet kan krone en sær og uspektakulær sesong fylt av kiving, bråk og uro med en seier i Champions League om en ukes tid. De fortjener ikke det heller, men jeg tror det skjer. Men først må de ta farvel med drømmen om en dobbel.
Kevin Keegan, den hjemvendte kongen av den sovende storheten Newcastle United, har den siste uken havnet i klammeri med om lag hele resten av fotball-England, fordi han kom til å påstå at Newcastle (og alle andre) ikke har sjanse til å ta igjen de fire store i hans levetid. Han tegner et scenario som er morsomt for fans av United, Chelsea, Arsenal og Liverpool, men som borger for et kjedelig århundre for folk som har hjertet og aksjene plassert i Tottenham, Portsmouth eller Newcastle. Han er en modig mann, gamle Kevin, selv om uttalelsene strengt tatt ikke er revolusjonerende eller særlig oppsiktsvekkende. Men han peker på symptomer som russiske rubelmilliarder eller amerikanske dollarstrømmer har bedøvet: at moroa egentlig er parkert utafor stadion i en ti-tolv år fremover for dem utenfor Mammons fornøyelsespark (det være seg knoklende fotballklubber med et selvbilde som ikke har vært justert siden ståplasser var obligatorisk på alle arenaer, eller de vanlige arbeidsfolkene som pleide å stå på nevnte plasser).
Egentlig var det meningen at denne artikkelen helt kort skulle peke på det vakre ved spillet, på vedmodet ved at verdens fineste sportsskuespill tar en pause etter at United har jublet i ettermiddag. Det lyktes ikke helt. Det gjør sjelden det. For festen slutter bare når man vil det selv. Denne sommeren har jeg bestemt meg for at festen ikke skal stoppe, selv om Cristiano Ronaldos motivasjon er like tynnslitt som denne artikkelens premiss come june, og alle vet av EM blir en skuffelse.
England er jo ikke med. Ikke Norge heller. Da er jo poenget med fotball borte, omtrent, dersom vi skulle lulle oss inn i den før utskjelte norske fotballmytologien.
Yeah, right.