Eller to seire, faktisk. Tidligere Massachusetts-guvernør Mitt Romney vant de republikanske nominasjonsvalgene både i Michigan og Arizona. Det er gode nyheter for Romney, ja, bedre nyheter enn de fortjener å være. I et felt med en tydeligere forhåndsfavoritt enn hva Romney er for øyeblikket er, ville ikke en treprosents-seier i hjemstaten blitt tolket som en etterlengtet vitaminnsprøytning, men slik er nå en gang ståa for Mitt Romney.
Det føles nesten bittert. Ikke fordi jeg har mer sans for tidligere Pennsylvania-senator Rick Santorum – snarere tvert imot – men fordi Romney på en så gjennomsiktig måte kan bruke det som burde vært en parademarsj på hjemmebane som bevis på at han er tilbake i gamet etter noen trøblete uker. Hvilket, i den konstante selvransakelsens navn, minner meg på hvordan jeg på denne plass ved inngangen til februar spådde at dette kom til å bli en rolig og ganske ukomplisert måned hvor Romney kunne distansere sin hovedutfordrer Newt Gingrich, samtidig som et comeback fra Rick Santorum som den fremste anti-Romney-kandidaten ikke helt kunne utelukkes. Vel, jeg fikk både rett og tok ettertrykkelig feil. Selv om han går ut med seire i Arizona og Michigan, ble ikke de mindre prestisjetunge nominasjonsvalgene i Minnesota, Colorado og Missouri den rolige seilasen for Romney som jeg spådde. Santorums comeback – som jeg på ingen måte skal påstå at jeg hardnakket forutså – ble innledet i disse statene, og i den grad Gingrich har gjort seg selv til en parentes i den store sammenhengen, så er det fordi han har overlatt ledertrøya på høyrefløyen til Santorum.
Det kan raskt endre seg enda en gang, selvsagt. Enn så lenge Newt Gingrich kan tyne noen nye millioner ut av sine støttespillere i Adelson-familien, har han økonomiske muskler til å forfølge en sørstatsstrategi når Georgia og Mississippi går til urnene på supertirsdagen 6. mars. Santorums håp må være at han kan utkonkurrere Gingrich enten der eller kanskje i Oklahoma – en annen stat som ikke akkurat virker skreddersydd for Mitt Romney – slik at stemmedelingen på høyrefløyen til sjuende og sist kan avløses av en klar tomanns-duell, fortrinnsvis mellom Romney og Santorum. Men du får ingen klare forutsigelser fra denne kanten.
Mesteparten av oppmerksomheten den neste uka kommer uansett til å vendes mot Ohio, den største staten som holder nominasjonsvalg, og en stat som, med sin geografiske beliggenhet i Midtvesten og plass i det tradisjonelt rustbeltet av økonomisk skakkjørte stater, burde være fruktbar grunn for Santorum. Kommentariatets ønskedrøm er iallfall en slags regionalisering av nominasjonsstriden, hvor Santorum sveiper med seg Midtvesten, Gingrich tar hjem sørstatene, og Romney tar hjem resten. Det er en besnærende tanke, men det er for tidlig å si om den holder. For det første vet vi foreløpig lite om hvordan gårsdagens resultater påvirker utsiktene på supertirsdagen – hvis de rekker å spille inn i det hele tatt. For det andre er det spørsmålet vi har stilt tidligere, via Slates John Dickerson: Hva skjer hvis momentum ikke lenger betyr noe? Det som skjer en tirsdag, har til nå hatt en tendens til å ha liten påvirkning uka etter. Det kan være en fordel og en ulempe for alle de tre kandidatene. På den ene siden betyr at Romney enda ikke har etablert seg som en så klar forhåndsfavoritt at medvind alene kan gjøre ham konkurransedyktig i delstater som ellers ser vanskelige ut for ham. Dernest betyr det at Santorums overraskende gode resultat i Michigan ikke nødvendigvis kan omsettes i lignende framgang i en stat som Ohio, selv om de demografisk og geografisk ligner hverandre aldri så mye. Og til sist betyr det også at Gingrich kan vise seg immun mot negativt momentum: Hvis velgerne fortsatt nekter å forholde seg til signalene fra tidligere stater, så betyr det ikke nødvendigvis all verdens at Gingrich ikke har vært i nærheten av å vinne en eneste stat siden South Carolina. Og motsatt: Hvis racet fortsetter å forløpe uten at den gamle regelboka er relevant; hvorfor skal det da være så naturlig at Santorum forblir sterk i Ohio (selv om meningsmålingene backer ham opp, iallfall foreløpig); eller at Gingrichs opphav i sørstatene skal gi ham en spesiell fordel der?
Det eneste som egentlig framstår ganske klart etter Arizona og Michigan er at Romney trengte disse seirene mer enn Santorum. Mens sistnevntes leir gir inntrykk av å være fonøyd med å ha tvunget Romney til å bruke verdifulle valkampmidler i sin egen hjemstat og dessuten å ha gitt ham kamp til døra, var Romney-kampanjen rett og slett helt avhengig av å vinne Michigan. Noe annet kunne slått beina fullstendig vekk under det valgbarhetsargumentet Romney til nå har basert hele kandidaturet sitt på: Hvordan kan en kandidat som ikke engang kan vinne på hjemmebane, egentlig gå i nærkamp med president Obama?
Nå slapp Romney heldigvis å revurdere hele valgkampens framtid, og vi slipper forhåpentligvis flere runder med spekulasjoner om en tredjekandidat som kan ri inn på en hvit hest og hindre partiet fra å rive seg selv i filler (selv om spekulasjonene om et uavklart landsmøte – en brokered convention – vil fortsette, ganske enkelt fordi det kommentariatet ofte lener seg på en krysning av latskap og våte drømmer når deadline nærmer seg). Men det er også den eneste måten å spinne at Romney kommer styrket ut av Michigan. Partiet hans har kjørt seg fast i en sosialkonservativ blindgate, med revirmarkering mellom en establishmentfavoritt grasrota ikke liker, og en gammeldags kulturkriger som gir det samme establishmentet frysninger. Og det er før vi har tatt hensyn til hvor svekket republikanerne står tilbake i Michigan. Mange kommer til å insistere på det – og fordi meningsmålinger alltid varierer litt vil det til tider kanskje tilmed se ut som om de har rett – men jeg tviler sterkt på om Michigan i praksis blir en vippestat i november. Det har de siste ukenes konkurranse om hvem av de republikanske kandidatene som var mest imot krisepakka til den amerikanske bilindustrien sørget for. November vil formodentlig vise at det er stor forskjell på velgermassen i republikansk nominasjonsvalg, og et faktisk presidentvalg.
Men med det i mente kan vi ikke forlate Michigan uten å avlegge Operation Hilarity et lite besøk. Demokratiske aktivister, overbevist om at en forlenget republikansk nominasjonskamp og Rick Santorum som republikansernes kandidat ville styrke Obamas vinnersjanse, mobiliserte for å få demokrater til å stemme på Santorum i Michigan åpne nominasjonsvalg. Noe av det rebelske preget ble kanskje punktert av at Santorum-leiren selv etter hvert gjort eksplisitte appeller til demokratiske velgere om drahjelp, men uansett var utslaget begrenset. Selv om flesteparten av de demokratiske velgerne faktisk stemte på Santorum, utgjorde de ifølge valgdagsmålinger beskjedne ni prosent av velgerne, opp marginalt fra 2008, men langt fra den lille flommen av demokrater som gjorde John McCain til seierherre mot George W. Bush i 2000.
l