Tirsdagens republikanske nominasjonsvalg i New Hampshire kunne knappest ha gått bedre for tidligere Massachusetts-guvernør Mitt Romney. På tross av noen langt fra feilfrie dager i innspurten tok Romney nesten førti prosent av stemmene; han vant flere evangelisk-kristne velgerne enn Iowa-yndlingen Rick Santorum; ikke-trusselen Ron Paul fortsetter å trekke velgere; Jon Huntsmans kampanje halter videre etter en litt skuffende tredjeplass; og kampen om plassen som de sosialkonservatives fanebærer er åpnere enn noensinne, etter skuffende resultater for både Rick Santorum og Newt Gingrich. Romney kan trenger mer av dette hellet når racet nå forflytter seg til South Carolina.
Det er langt ifra uhørt at en moderat kandidat – som Romney i en viss forstand er, konkurransen tatt i betraktning – vinner i South Carolina, men da er det gjerne fordi høyrefløyen er splittet. Internettet har det siste dagene omfavnet parallellene til den republikanske nominasjonsstriden i 2008, og med god grunn. Den gangen snek John McCain seg til en seier som la grunnlaget for knockout-slaget på supertirsdagen, mye fordi tidligere senator Fred Thompson tiltrakk seg akkurat så mange stemmer at høyrefløyen ikke riktig samlet seg bak tidligere Arkansas-guvernør Mike Huckabee. Bob Doles seier i 1996 er et eksempel på noe av det samme.
Før New Hampshire var det flere, inkludert undertegnede, som hevdet at Romney burde være en smule engstelig for å underprestere der, i tilfelle det kunne gjenopplive diskusjonen om hvorfor han er ute av stand til å samle en stor del av partiet bak seg. Det viste seg å ikke bli noe problem. Romney-koalisjonen er kanskje ikke permanent, men nærmere førti prosent oppslutning var overbevisende, særlig ettersom en såpass stor andel av velgerne bestemte seg i løpet av de siste dagene. Det betyr at motstandernes angrep på Romneys fortid som jobb-kuttende risikokapitalist foreløpig ikke har slått an, eventuelt at det rent faktisk er blitt avvist som irrelevant. Det republikanske establishmentet har iallfall gjort sitt beste for å fortelle både Gingrich og Rick Perry at de bør overlate den slags angrep til demokratene, som tross alt uansett vil slipe knivene til november. Det betyr ikke nødvendigvis at budskapet ikke kan være effektivt, bare at det kanskje ikke har funnet riktig avsender.
Muligens hadde det også hjulpet dersom angrepet hadde kommet fra en person som kunne hevdet å representere en samlet høyrefløy, og ikke som nå, en hyberbol overbudskamp i svartmaling fra Gingrich, Santorum og Perry – samtidig. New Hampshire gjorde oss imidlertid langt fra klokere på hvem denne kandidaten er. Perry trakk seg umiddelbart ut av delstaten for å konsentere krefrene om South Carolina, mens Rick Santorum sølte vekk all medvind han måtte ha fått fra Iowa på en skral femteplass. Enn så lenge er det heller ikke mye som tyder på at den varslede arbeidsdelingen mellom Gingrich og Santorum – hvor Gingrich er den aggressive attack dog som går rett etter Romneys fortid hos Bain Capital, mens Santorum hever seg over kjeklingen og avlererer plattheter om å akseptere hvordan kapitalismen fungerer – representerer noen reell trussel mot Romneys glidende vei til nominasjonen. I følge meningsmålingene er det Gingrich som er i den sterkeste posisjonen til å utfordre Romney i South Carolina, men vil han ha autoritet nok til å kjempe Perry og Santorum ut over sidelinja?
Romney fikk heller ikke flere utfordrere på tirsdag. Uansett hvor mange ganger tidligere Utah-guvernør Jon Huntsman insisterte på at tredjeplassen ga ham mandat til å fortsette til South Carolina, er det vanskelig å se hva godt det skulle gjøre for ham. Han er nesten usynlig i meningsmålingene, reiser til en stat som kolliderer med hans politiske profil, har liten tid til å presentere seg for velgerne, og kommer med et New Hampshire-resultatet som ikke er imponerende nok til i seg selv å gi kampanjen hans momentum. Hvis han vil, kan han i prinsippet holde på så lenge han ønsker å finansiere sin egen kampanje, men slik det ser ut nå, er det mest snakk om når ikke om Huntsman innser at slaget er tapt og pakker sammen. Strategien, hvis den i det hele tatt kan kalles det, er iallfall ikke imponerende konkret. På kortform sier den: Vent på at alle andre hopper av, og håp at du til slutt står igjen som eneste alternativ til Romney. Ingen har ennå overbevist meg verken om hvordan han skal utmanøvrere alle sine rivaler, eller hvorfor velgere som ikke har tent på Huntsmans kandidatur til nå, endelig skal forstå sitt eget beste.
Når det er sagt, vet vi at det at en masse eksterne faktorer taler for ny Romney-suksess, ikke nødvendigvis betyr at han lykkes. Velgerne i South Carolina er enda mer konservative enn i Iowa og New Hampshire, og med 60% evangeliske og gjenfødte kristne velgere, må Romney finne en måte å appellere bredt til kristne velgere på. Og, som Washington Posts Chris Cillizza påpekte igår, vil det ikke være bare-bare for Romney å utbre velgerbasen sin. I Iowa og New Hampshire hadde han allerede fra før av en mangslungen støtte fra fire år tilbake. Den eksisterer ikke i South Carolina, hvor han ikke satset skikkelig forrige gang.
Romneys største fordel er imidlertid trolig at han, i motsetning til alle de andre kandidatene, har god tid. Han har så mye penger til rådighet og så mye vind i ryggen at han ikke nødvendigvis trenger å vinne i South Carolina 21. januar eller i Florida 31. januar for å være sikker på å ta nominasjonen. Det i seg selv er et tegn på at han ender opp som seierherre til slutt. Enhver som husker hvordan Barack Obamas stadige forspilte matchballer mot Hillary Clinton likevel ikke lyktes i å fravriste ham nominasjonen, vet hvordan den dynamikken virker. Om han ikke server hjem det hele i januar, har han nye muligheter i Michigan, Nevada og Arizona i februar, eller seinest under supertirsdagen i mars, særlig hvis Romney kan ta hjem noen store stater, mens Ron Pauls fokus på caucus-statene kan nekte Romney-rivalene noen viktige seire.