Kanskje skulle du… (uke 33)

Av | 17. august 2008

…lese Nick Hornbys 31 sanger en gang til? Det går fort, og du kommer ut av den med en fornyet tro på musikken som et verdig og personlig utviklende syssel. Boka, som utkom i 2003 og inneholder en serie korte essays om formative verker i engelskmannens popforståelse, er heldigvis full av den smittende Hornby-humoren. I en omtale av den på alle måter ubehagelige støyeksplosjonen Suicides Frankie Teardrop siterer han lakonisk fra en anmeldelse: «‘Alle disse årene etter, og Suicide føles fremdeles som et skudd i hodet’, sa en anmeldelser da det første albumet deres ble nyutgitt. For et par tiår siden ville det vært nok til å få meg til å ønske å kjøpe det (‘Et skudd i hodet! Wow! Selv The Clash føltes bare som et spark!) Nå er jeg derimot kommet til den konklusjonen at ikke vil bli skutt i hodet (…)» Men som alltid handler det jo egentlig om at Hornbys gir meg en følelse av at musikk er viktig. Han sier det best selv: ‘Du er enten for eller mot musikk, og å være for innebærer å omfavne alle som er bra‘. Til arbeidet!

…oppdage at Hornby nylig lyktes i å gjøre det samme for litteraturen? The Complete Polysyllabic Spree (2006) samlet alle hans essays om bøker og lesing for Believer Magazine. Han kjemper en drabelig kamp med seg selv for å holde seg innenfor Believers strenge krav til å kun framheve bøker han har likt, men dette er, til en forandring, heller en bok om å lese enn om å skrive om bøker. På veien rekker han å gjøre deg langt mer interessert i angloamerikansk samtidslitteratur og de sosiale kodene ved bokinnkjøp enn du trodde du var kapabel til. Dessuten blir du så glad i fyren at du med glede kan lese hans skjønnlitterære bidrag av året, ungdomsboka Slam, en nesten alvorlig komedie om en femtenårig skater som tilfeldigvis skal bli far.

…gå på gjenvisitt til den store krisedebatten i dansk film? Det fine danske nett-tidsskriftet 16:9 gjenåpner debatten om veien videre for dansk film etter Dogme-filmens farvel, gjennom et essay av Martin Skovhus. Han argumenterer for at selv om krise er et for sterkt ord, så er det ingen tvil om at dansk film, blant annet symbolisert ved tidligere dogmeregissør Ole-Christian Madsen (En kærlighedshistorie, Praha) siste filmer, sliter med å gjenfinne en klar identitet. Det gir også en anledning til å lese om igjen Skrivekollektivets bidrag til diskusjonen, artikkelen Den danske frykten for likhet fra mai 2005, som kan scrolles fram fra Filmforumets arkiver her. Tre år etterpå er det fremdeles Lars von Triers premisser som preger debatten.

**

Jørgen Lien

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*