I morges presenterte statsminister Lars Løkke Rasmussen Danmarks første reine Venstre-regjering siden Poul Hartlings kortlivede regjeringsdannelse i 1973-75. Den ser slik ut:
Statsminister: Lars Løkke Rasmussen
Utenriksminister: Kristian Jensen
Finansminister: Claus Hjort Frederiksen
Justisminister: Søren Pind
Innvandrings- («udlændinge-«), integrerings- og boligminister: Inger Støjberg
Helse- og eldreminister: Sophie Løde
Sosial- og innenriksminister: Karen Ellemann
Arbeidsminister («beskæftigelsesminister»): Jørn Neergaard Larsen
Transport- og bygningsminister: Hans Christian Schmidt
Kultur- og kirkeminister: Bertel Haarder
Skatteminister: Karsten Lauritzen
Barne-, undervisnings- og likestillingsminister: Ellen Trane Nørby
Utdannings- og forskningsminister: Esben Lunde Larsen
Miljø- og matminister: Eva Kjer Hansen
Nærings- og vekstminister: Troels Lund Poulsen
Forsvarsminister med ansvar for nordisk samarbeid: Carl Holst
Energi-, forsynings- og klimaminister: Lars Christian Lilleholt
**
Noen umiddelbare kommentarer:
– Det er en erfaren regjering. Ti av statsrådene har erfaring fra før, enten det er Anders Foghs eller Lars Løkkes regjeringer, eller begge. Den aller tydeligste kontinuitetsbæreren er Bertel Haarder, som faktisk har regjeringserfaring helt tilbake fra Poul Schlüters tid i spissen for ei regjering av Det Konservative Folkeparti og Venstre. Haarder var ansvarlig for innvandrings- og integreringspolitikken i Fogh-regjeringas første tid, men har lengst fartstid som tidligere utdanningsminister. Nå skal han være kulturminister. Det burde passe representanten for det tradisjonsbevisste «højskole-Venstre» utmerket. Ellers er partiets mangeårige tidligere partisekretær, Claus Hjort Frederiksen, tilbake på finansministerposten, og Hans Christian Schmidt, også han med mange års statsrådstid bak seg, blir transportminister.
– Noen overraskelser finnes. Det gjelder både hvilke navn som ikke står på ministerlista og ansvarsområdene til de som fikk tillit. I førstnevnte kategori er det litt overraskende at Venstres nestleder og co-sterkeste mann, Kristian Jensen, blir sjef for et nytt og mektigere utenriksdepartement, som også skal ta seg av EU, handelspolitikk og bistand. Personlig tippet jeg at Løkke ville sette Claus Hjort på sidelinja, gjøre Kristian Jensen til finansminister og sette tidligere utviklingsminister Søren Pind til å styre utenrikspolitikken. Pind blir justisminister istedet. Med denne manøveren har Løkke for øvrig sørget for at Jensen, hans nærmeste rival om makta i partiet, er på reisefot konstant, samtidig som Søren Gade, en annen mulig lederutfordrer, ligger an til å bli ny parlamentarisk leder. Jeg lar det bli opp til den enkelte å trekke en konklusjon. Selv er jeg ikke direkte sjokkert over Gade ikke ble statsråd i denne gangen. Han var involvert i en rekke kontroversielle saker da han var Løkkes forsvarsminister, og i første omgang trenger statsministeren så få distraksjoner som mulig.
Utnevnelsen av Jørn Neergaard Larsen til arbeidsminister er uten tvil regjeringsdannelsens dristigste grep, men det sender et helt tydelig signal. Neergaard Larsen kommer fra Dansk Arbejdsgiverforening (tilsvarende NHO), og får blant annet ansvar for en forestående dagpengereform og for å sette Løkkes målsetning om at «det skal betale sig at arbejde» ut i livet. Løkke har lovet trepartsforhandlinger med fagbevegelsen og arbeidsgiverne, og den nye arbeidsministeren hopper altså over bordet for å lede dem.
Til slutt kan det nevnes at det ikke ble noen ministerpost på tidligere skatteminister og finanspolitisk talsmann Peter Christiansen. Det kan ha sammenheng med at han ikke ble gjenvalgt til Folketinget.
– Vi ser konturene av et generasjonsskifte. Utelatelsen av Peter Christensen taler imot det, men Løkke har funnet plass til forholdsvis unge talenter som Ellen Trane Nørby, Sophie Løde, Karsten Lauritzen og Esben Lunde Larsen. Særlig de to førstnevnte ville formodentlig vært høyaktuelle for ministerposter dersom de borgerlige hadde beholdt flertallet etter folketingsvalget i 2011. Ellen Trane er tidligere mediepolitiker og får ansvaret for familiepolitikken, mens Sophie Løde får den krevende jobben som helseminister. Hun skal blant annet ta itu med den kraftige økningen i offentlige medisinutgifter, som, dersom den ikke blir håndtert. truer med å spise opp en stor del av regjeringas økonomiske handlingsrom. Skatteminister Karsten Lauritzen får idag mest oppmerksomhet for at han var en av dem som krevde Løkkes avgang da det stormet som verst rundt statsministeren ifjor sommer, men som øverste ansvarlige for et skattevesen mange mener har opptrådt som en stat i staten, får han sine egne stormer å stå i.
– Regjeringa mangler kvinner. Bare 5 av 17 regjeringsmedlemmer er kvinner. Det betyr at den består av ikke mindre enn 12 menn. Løkke har heller ikke funnet plass til kvinner på noen av regjeringas absolutt tyngste poster (statsminister, finansminister, utenriksminister, forsvarsminister, justisminister), og heller ikke i det mektige «koordinationsudvalget» (i Norge ganske enkelt kjent som «underutvalget») eller i økonomiutvalget. Helseminister Sophie Løde sitter riktignok i et departement som styrer en stor andel av statsbudsjettet, og regjeringas forhold til støttepartiet Dansk Folkeparti vil langt på vei avgjøres av hvordan Inger Støjberg klarer seg som integreringsminister. Som nevnt har en annen kvinne, Ellen Trane Nørby, fått tittelen «likestillingsminister».