For tre år siden skapte den selvgode tabloiden Dagbladet litt murring, litt mer irritasjon og en hel masse diskusjon i de klasser som samme avis er helt dønn avhengig av å skape murring, irritasjon og diskusjon blant for å kunne opprettholde sitt selvgode syn på seg selv. Bakgrunnen var at avisen, i åpenbar mangel av annet som kunne bidra til førnevnte eksistensberettigede murring, irritasjon og diskusjon, tok på seg oppgaven med å kåre landets allerfremste såkalte intellektuelle. Ingen lett oppgave, men takknemlig hvis målet er å tråkke på tær.
Lyktes så Dagbladet? Ad helvete til. På første klasse, at that.
De fikk alt de ville ha: en lang debatt om hva en intellektuell er (noe i retning av ”en som blander seg i ting han ikke har noe med”, i følge juryen), obligatorisk forpostfekting om hvor høyrefløystenkerne er, krangel om rangeringens verdi, og, selvsagt, smertehyl om utvalget. Det var ikke særlig interessant, og det var definitivt ikke spesielt relevant. Men det gjorde underverker for Dagbladet, og noe må det ha gjort med meg også, siden jeg stadig kan huske alt bråket.
Det rant meg i hu denne uken, da husorganet til en av folkene Dagbladets jury puttet der oppe på flinkisveggen tilbake i 2005, Klassekampens kompetente redaktør Bjørgulv Braanen, dro det enkle trikset å spørre en annen av Dagbladets utvalgte, den på denne plass tidligere omtalte sosiologiprofessor Rune Slagstad (en mann det ellers må understrekes at jeg holder meget av, både som forsker og samfunnsdebattant), om hva han mener om at nesten alle sistnevntes venner og fiender gjennom et langt liv i akademia skubber på pensjonsalderen. Han er ikke nådig, selvsagt: Til Klassekampens frydefulle tjeneste fyrer han løs med nøkkelbegrepet ”utydelige” i sin karakteristikk av den generasjonen av rundtførtiere som snart skal ta Slagstads/Brox’/Østerbergs plass som høvdinger av åndsdebatt og professorater. Den neste generasjonen er verken i stand til eller interessert å blande seg i ting de ikke har noe med, kanskje ikke i noe som helst, konstaterer Slagstad mutt.
Så har vi hatt det kjørende. Slagstads siste nemesis, noenogførtiåringen Fredrik Thue, har skjelt ut på Slagstad. Trine Syvertsen ved Universitetet i Oslo har friskmeldt de utydelige, og nå i dag har Klassekampen funnet en kjekk bunke next gens som får utlegge sitt syn på både sekstiåtternes avskjed og hva plassen skal fylles med. Disse nokså unge akademikernes svar er kan hende det første virkelig interessante med debatten. For de er egentlig ikke så bekymret selv, nemlig. De fleste svarer flytende, gjerne litt polemisk på kritikken fra Rune Slagstad, men ror seg pent i land. Tore Rem, kjent spaltist fra ikke særlig kjente medier, hevder i sitt svar at det kanskje finnes en større ”berøringsangst” blant unge akademikere i dag enn blant Slagstads 1968-generasjon, og at det gjør neste generasjon mer stillferdig. Med fin, tørr snert legger han til slutt til: ”Samtidig er det jo ikke slik at vår tid lider under mangelen av spaltister”.
I en kritisk artikkel i Morgenbladet om en av de mange feider mellom Fredrik Thue og Rune Slagstad skrev Marit Slotnæs i desember at ”Rune Slagstad har en status og et selvbilde som gjør det til en maktdemonstrasjon hver gang han åpner munnen”. Setter man Rem og Slotnæs’ uttalelser opp mot hverandre, ligger en kjapp og grei konklusjon lige til høyrefoten: Den neste generasjonen forskere skal tidsnok fylle nok plass i avisspalter og samfunnsdebatt, så snart Rune Slagstads generasjon finner ut av å fylle litt mindre.
Enn så lenge er det jo nok av spaltistjobber å fylle.
____________
I MORGEN:
…Kanskje skulle du? Rune Slagstad-versjonen