Ikke alle kan bruke søndag 28. november til å feire forfatter Hanne Ørstavik sin 41-årsdag. Moldova skal nemlig samme dag gjennomføre et ualminnelig spennende parlamentsvalg, og om alle veier fører til Rom og dets traktater til slutt, kan veien for Moldova forlenges betraktelig om moskovittene atter knipser sine vodkakorker i retning en tidligere satellittstat.
Der ingen skulle tru at folket kunne snu. Knurrende bjørn, skrikende børn.
Etter Sovjetunionens fall var kommunistpartiet forbudt frem til 1998, og i 2001 vant partiet en høyst overraskende seier i parlamentsvalget – i det som av internasjonale observatører ble beskrevet som et fritt og rettferdig valg. Og i to perioder siden har man, med rimelig demokratisk legitimitet, styrt landet og pleid forholdet til Moskva som seg hør og bør. Like etter forrige parlamentsvalg ytret imidlertid en omfattende gruppering ønske om å få «vaska gølvet» i nasjonalforsamlingen og det ble «børi ved» til et sankthansbål av oppglødde eks-kommunister, liberalere og konservative som med skarpe røster bar bud om en ny politisk allianse – AEI (Alliansen for europeisk integrasjon). I Brüssel hevet man sine glass. I Moskva tømte man sine glass. I Chişinău rant begeret over.
Landets konstitusjonelle mekanismer gav alliansen flertall i parlamentet, men ikke det tilstrekkelige mandatet til å utnevne landets nye president. En uhyre vanskelig politisk situasjon oppsto, og sittende kommunistpresident Voronin holdt sine parlamentarikere i et jerngrep for å hindre utbrytere. Flere kilder internt i kommunistpartiet meldte at enkelte av partiets representanter kunne gå med på en løsning med AEI-president, under visse forutsetninger, selvsagt. Voronin smalt knyttneven i partibordet og sa at en skikkelig kommunist ikke under noen omstendigheter kunne gå med på å stemme på en kandidat som representerte et annet parti.
De moldoviske kommunistene er tradisjonelle i form, men med en modernisert politisk plattform som i større grad kan sies å være et gammelmodig sosialistparti som har tatt verden inn over seg.
Jon Michelet, om du vil.
Voronin og hans kvinner og menn har gjennomført store velferdsreformer, og både levestandarden og inntekten til moldoviske borgere har jevnt over forbedret seg under hans styre. Økonomisk har det vært en klamp om den ellers lettbeinte moldoviske fot at man i så stor grad har knyttet seg mot østlige markeder i tidligere samveldesøsken, og i tilsvarende mindre grad til Vest-Europa og det nordatlantiske markedet. Vanskelige visumregler har forsterket problematikken med europeisk integrasjon og deltagelse, men den delvis vingeklippede allianseregjeringen som har styrt landet de siste månedene har vært inne i en god forhandlingsprosess med EU om oppmykning av nettopp disse reglene.
5. september i år gjennomførte man en folkeavstemning, hvor alliansen la opp til votering over hvorvidt landets president fremdeles skulle velges av parlamentet, eller om denne skulle være direkte folkevalgt gjennom eget presidentvalg. Denne folkeavstemningen ble en katastrofe av virkelig upassende store dimensjoner, da et overveldende flertall av de fremmøtte på valgdagen ønsket nettopp denne endringen, men man ikke klarte å komme over den påkrevde 33 %-grensen for valgdeltagelse som man behøvde for å godkjenne resultatet.
Konservative nasjonalister er ikke mennesker man i første rekke ser for seg som en del av valgkampmaskineriet til kommunister. Men både den russiske president Dmitrij Medvedjev og den russiske statsminister Vladimir Putin har slått seg på sine hårtynne bryst og rasket sammen folk i Kreml til å arbeide målrettet for å skape splittelse i AEI. Komintern har nok hatt sitt siste møte i Moskva på en stund, men russerne har alt å tjene på et fremdeles kommuniststyre i Moldova – både økonomisk og ikke minst politisk. Konflikten i Transnistria kommer på toppen av utallige problemer moldoverne står overfor i det daglige politiske virke, og selv med tung russisk støtte til utbryterrepublikken (som i praksis fungerer som en egen stat) vil Voronin stadig søke mot øst.
AEI (Alliansen for europeisk integrasjon) består av fire partier:
Det liberale partiet – ledet av Moldovas interimpresident Mihai Ghimpu, sittende speaker i parlamentet.
Det liberaldemokratiske partiet – ledet av statsminister Vlad Filat. Et Europa-vennlig sentrum-høyre-parti.
Det demokratiske partiet – ledet av Marian Lupu, som var en svært ledende figur i kommunistpartiet helt inntil i fjor da han brøt med Voronin. Nøkkelmann for Kreml.
Alliansen Vårt Moldova – ledet av tidligere Chişinău-ordfører Serafim Urechean, primært bestående av sosialliberalister og Europa-venner.
President Ghimpu har i sin tid forsøkt å innsette en egen okkupasjonsdag til minne om den sovjetiske okkupasjonen i 1940 (noe både Latvia og Georgia har fra før), men Moldovas grunnlovsdomstol avviste dekretet fra presidenten. Den handlingen står til nå som nok et symbol på hvor fastlåst situasjonen er i landet.
I dagens parlament har AEI 53 seter, mens kommunistopposisjonen sitter med 48 seter. Til nå har kommunistene opptrådt samlet, men mange mener dette fort kan snu etter valget 28. november.
En nøkkelmann for Moskva i dette spillet er Marian Lupu. Lederen av det demokratiske partiet, tidligere fremtredende kommunist, var senest i september i den russiske hovedstaden og signerte en samarbeidsavtale mellom sitt parti og Forent Russland (Putin og Medvedevs parti). Dette hadde han ikke på forhånd informert sine kolleger i AEI om, trolig etter instruksjoner fra Moskva. Den fra før belastede alliansen, slår sprekker, og mange analytikere i regionen spår at kommunistene igjen kommer til makten ved valget – selv uten flertall, fordi enkeltrepresentanter (og kanskje hele partier) vil bryte ut og samarbeide med Voronin.
Valgkampen hittil har vært preget av mye fanteri. Store avisoppslag i Moldova melder om at begge sider har mottatt enorme pengesummer fra ulike donorer, og kan avsløre at disse donorene i stor grad viser seg å være falske. Gjerne fattige bønder uten det helt store økonomiske armslaget.
Alliansen gjentar sine ønsker om mer europeisk samarbeid, og gode relasjoner til både Russland og USA. Kommunistpartiet holder fast ved at alliansen består av ineffektive politikere, og at man med kommunistpartiet ved makten vil få et løft av den jevne borger og stabilitet og trygghet for den enkelte – uten at europeisk sikkerhetspolitisk integrasjon nødvendigvis trenger spille en hovedrolle i det arbeidet.
Moldova har sin blanding av Arne Treholt, Heming Olaussen og Bill Iversen (ikke til forkleinelse for noen av dem). Møt Vladimir Voronin.
Den høyt utdannede økonomen og ingeniøren har en lang karriere bak seg i Sovjet-systemet, og har vært en frontfigur i moldovisk politikk lengre enn undertegnede har eksistert. Han har siden han ble innsatt i 2001 både økt størrelsen på lønninger og pensjoner, og ivret for styrking av det sosiale sikkerhetsnettet på flere områder. Kontroversielle forslag om mer bruk av russisk innenfor skoleverket har møtt massive protester, og han har også omtalt den politiske ledelsen i Transnistria som «en transnasjonal kriminell gruppe» etter at myndighetene i Tiraspol stengte flere skoler som brukte rumensk i undervisningen. Transnistria er et meget betent politisk tema, og de har på sin side etablert diplomatiske forbindelser til sine brødre og søstre i Abkhasia og Sør-Ossetia. En sprek, begrenset internasjonalt anerkjent gjeng samlet i Forbundet for demokrati og nasjonenes rettigheter, med det til felles at russerne tiljubler det meste de finner på.
Vladimir Voronin ble gjenvalgt til en andre periode, selv etter at kommunistene mistet det rene flertallet i parlamentet i 2005. Han sikret seg en ny periode gjennom at flere opposisjonspolitikere, blant annet fra de daværende kristendemokratene, stemte for at han fikk fortsette, mot at han gjennomførte en sjarmoffensiv mot Europa med sikte på sterkere økonomiske og politiske forbindelser.
Voronin selv har uttalt gjentatte ganger at han ønsker seg mer europeisk samarbeid, og slett ikke er motvillig til medlemskap i EU på sikt. Likevel er han knallhard motstander av NATO, og knytter seg sikkerhetspolitisk mot de fleste andre steder enn atlanterhavstraktatens medlemsområde.
Mange analytikere peker på at AEI fort kan gå i oppløsning etter valget 28. november, som mange også forventer at kommunistene kan komme til å styrke seg i. Alliansen fremstår som lite samlet, og flere hevder at det utelukkende er det personlig anstrengte forholdet mellom kommunistleder Voronin og leder av det demokratiske partiet Marian Lupu som har hindret en politisk løsning tidligere. Kommunistene og det demokratiske partiet står relativt sett nær hverandre i praktisk politikk, og det spås at Kreml kan komme til å gli forsiktig inn på bakrommet i Chişinău valgnatten og sikre et samarbeid mellom Moskva-vennlige krefter – og hindre at liberale, vestvendte krefter får ytterligere innflytelse.
Dette er ingen ukjent øvelse for Kreml. God kveld, Kiev. Mårnings, Minsk.
Det er vanskelig å si noe bastant om hva utfallet av valget kommer til å bli, men jeg tror uansett at den sammenraskede Alliansen for europeisk integrasjon kommer til å rives i stykker. Avhengig av de enkelte partienes oppslutning, kan dette igjen vise seg å bli et slag Monopol der makten ligger eneveldig i banken og ikke på de deltakende spillernes brett.
Og banken – det er Moskva, det.