«This may be God’s country,
But it’s my country too
Move over, Mr Holiness
Let the little people trough»
(God’s Country, Ani DiFranco)
Det mangler ikke mye, nå. 75 dager gjenstår før George W. forlater Det Hvite Hus, og Barack Obama, konen, ungene og en hund flytter inn. Det er tid for å la Sarah Palin være ingenting igjen, og prøve å hviske vekk den omseggripende kunnskapsløsheten, de hatefulle angrepene og den grenseløse inkompetansen hele hennes korte karriere på de for store gulvene var bygget på. Det er farvel til John McCain, som selvsagt alltid vil bli stående som en mye bedre mann enn kampanjen han førte, og viste littegrann av den verdigheten som i utgangspunktet burde gjort ham til en bedre kandidat i Arizona natt til onsdag. Og joda, han er enig med Bush i langt det meste, og han sto for valgkampens desidert kvalmeste utspill da han sa at høyesterettsdommen om å gi fangene ved Guantanmo Bay rett til vanlig rettergang var «en av de verste dommene i rettens historie«. Men nå er John McCain selv historie.
Det er Obamas tur.
I det hele tatt føler jeg nå med tyngde på at Ikonet Barack Obama i dette øyeblikket merkelig nok trer inn i, ikke ut av Bushs skygge. Det skjer mange spennende ting i de korte månedene frem til edsavleggelsen 20. januar, bevares, men for de mange, mange av oss som har sett på W. som symbolet, kroneksempelet på alt som har gått galt med Amerika, kommer det vel så mye til å dreie seg om å telle ned. Det blir på et vis viktigere enn å feste håpet til han som tar over, i hvertfall frem til han står der.
Og når han står der, altså Obama, så er det bruk for forandring vi kan tro på med en gang. Han arver en nasjon som har blitt lekt med og holdt for narr av Karl Roves disipler, og vi ser resultatene i dag.
Neste år begynner vi på nytt igjen. Cheers, George!