Da Stein Ove og jeg ifjor brukte desember på å skrive ett innlegg daglig her på Skrivekollektivet, ønsket vi å “løfte frem fenomener, debatter, mennesker, nettsteder, organisasjoner eller popkulturelle nedslag som har inspirert oss, eller på annen måte gjort 2010 til et godt år”, som det het den gangen. Det kan vi ikke gjøre i år, for 2011 har ikke vært noe godt år. Men bortsett fra det er Desemberkalenderen tilbake med samme formål som sist; å se tilbake på kulturelle og politiske fenomener fra året som snart er over. I dag: David Broder.

_______

David Broder jobbet som politisk reporter på The Washington Post i over førti år sammenhengende frem til sin død i mars i år. Da var han 81 år gammel, og hadde gitt opp jobben som reporter i bytte for en kommentatorplass på samme avis. David Broder var Den Siste Institusjonen i den amerikanske dagspressen; en skvær, grundig journalist som elsket det han gjorde, og som virkelig trodde på såkalt «objektiv» journalistikk. Lesere som kjenner oss for godt eller leser Skrivekollektivet for grundig, vet at vi ikke mener det finnes noe som heter hundre prosent objektiv journalistikk, og at vi mener at det er en bra ting.

Det mente ikke David Broder. Broder var en ekstremt konvensjonell meningsdanner, en inside the Beltway-reporter som sjelden utfordret de gitte narrativene. Til det var han for glad i topartisystemet, hevdet Timmy Crouse, som snakket med Broder i forbindelse med sin bok The Boys on Bus i 1973. Så glad var han, tilsynelatende, at ingen noen gang fant ut hvem han stemte på. Det gjorde ham respektert og fryktet både blant demokrater og republikanere – og til den perfekte gjest på mainstreammedienes allerfremste nyhetsprogram, Meet the Press, et ukentlig søndagsmorgenshow han gjestet over fire hundre ganger. Broders objektivitetsideal handlet om at begge sider hadde krav på omtale, og han ble sjelden rystet bort fra sin tro på at det var for mange smarte, ansvarlige mennesker i Washington til at tankekrigene mellom fløyene kunne stå i veien for et fornuftig kompromiss.

I Timmy Crouses bok, som handler om den amerikanske presidentvalgkampen i 1972, skriver Crouse om et møte han hadde med Broder og den snurrige gonzo-journalisten Hunter S. Thompson, som jobbet sammen med Crouse på Rolling Stone den gangen. Crouse tar med David Broder på bar midt i arbeidstiden, og den stille, vennlige Broder drikker cola mens Thompson styrter brennevin. De snakker om journalistikkens vilkår, og Broder innrømmer at han har gjort noen feilaktige spådommer om presidentvalgkampen det året. «Jeg hadde hatt godt av å komme meg ut av Washington oftere», sier Broder i 1972.

Det manglet ikke på dem som ga ham rett i akkurat dét, til hans siste dag. Han så ut til å holde fast på den overbevisningen selv, også.

I 2006 holdt David Broder et foredrag under serien «Journalism in Crisis» som forteller en hel del om hvordan Broder så på mediene, over tretti år etter barsnakken med Crouse. Idealet er fortsatt å være ute der folket er. Nå hadde han også fått et nytt hjelpemiddel, som han ikke betingelsesløst gledet seg over: Datamaskinen. PCen kunne gjøre journalister late, mente Broder:

I do not spend a whole lot of time reading blogs other than the times I’m required to do it for my class. Like everyone else in the newsroom, I have a computer on my desk, and I turn it on when I come in to work in the morning, and because there is so much information now stored in that computer – up-to-date, current information, and reaching as far back in time as you care to go — it is very easy to convince yourself that when you’re sitting at the desk, punching keys on your computer, you are reporting. But you have to remind yourself: that’s not what reporting is. Reporting involves getting up off your chair, getting on your feet, going out to where things are happening, looking with your own eyes, listening with your own ears, asking your own questions, forming your own impressions, and then coming back trying to collect what you have gathered and put it together in a story form. That’s what reporting is.

(David S. Broder: «How the News is Actually Made«)

For oss som er relativt unge er det ofte litt kleint å høre eldre mennesker skryte av sin egen internett- eller datainkompetanse, så lenge du vet at de ikke hadde sluppet unna med verdidommene sine hvis de bare hadde gitt det en sjanse. Javel; kanskje var blogger virkelig dårlige i 2006, og mye bedre nå. Men det er jo ikke sånn. Nå er bloggere ansatt på aviser, slik som Ezra Klein og Chris Cilizza på Broders Washington Post. De skriver smarte og i blant provoserende ting, like bra som de flinkeste print-reporterne i klassen. Og de baserer det på vanlig, journalistisk arbeid. De ringer, snakker, tenker og hører. Ikke alle sammen – Skrivekollektivet gjør sjelden noen av delene – men de beste av dem fortjener ikke å bli avskrevet så bryskt.

Noen synes sikkert det er upassende å argumentere mot en mann som tross alt er død. Jeg tror David Broder ikke ville hatt noen problemer med det, så lenge jeg sa ting nøyaktig slik jeg så dem. Det var slik David Broder arbeidet i alle år. En kollega fra 1972-kampanjen sa om Broder den gang at «it might take a [Norman] Mailer (sprø, men genial forfatter, blogger anm.) to tell you what it all means, but Broder is almost always on the money about what has happened.»

Mye ved ham kunne frustrere. Særlig det at han så ofte hadde rett.