Noe av det skumleste med Internett-institusjoner, er at de helt plutselig ikke er det lenger.

De virkelige veteranene blant lesere av Skrivekollektivet kan opp gjennom de mange årene dette nettstedet har eksistert (i år er det ti år siden jeg epostet mine første København-brev til Pål for publisering!) kanskje huske at to av oss nærer en paradoksal, men vedvarende affinitet for den for lengst avsluttede familieserien 7th Heaven (som, fordi gudene er snille med oss, fortsatt vises alle hverdager klokken 13:45 på TVNorge). Det fantes ingen skjellig grunn for det: den uttalt kristenkonservative tonen, den manglende narrative nerven (tallet på episoder som har slikt som «hvordan lære barna å skru på en vaskemaskin» eller «viktigheten av å huske på at røyking kommer til å føre til at huset ditt brenner ned» er vanskelig å holde styr på) og den stadige introduksjonen av grufulle bifigurer (jeg ser på deg nå, Chandler Hampton.) burde endt i den eneste korrekte løsningen – å løpe skrikende vekk. Likevel ble vi sittende, grusom sesong etter grusom sesong (etter grusom sesong etter grusom sesong etc. – i reprise). En stor del av æren for det må gis til nettstedet Television Witout Pity, som allerede for ti-tolv år siden lærte meg gleden ved hate-watching, å holde fast ved en serie fordi det er gøy å avkle hvor dårlig den er. (mer…)