Desemberkalenderen: Nye røster synger

0

Det nye, bergensbaserte tidsskriftet Røyst springer ut av frustrasjon, slik det meste som er verdt å lytte til gjør. Den kjempestore redaksjonen* skriver seg allerede i sin første lederartikkel inn som «ein liten, dugnadsdriven del av den idémessige atterreisinga på venstresida, der Agenda er siste tilskot i Oslogryta», i tråd med tittelbladets løfte om «politikk og tankeleik på venstresida». Og hvorfor ikke? (mer…)

Desemberkalenderen: Bedre enn resten II

0

Det var dette med å utvide horisonten, da. På denne tida for ett år siden bejaet jeg strømmetjenestenes umiddelbarhet og tilgang på uante mengder musikk, samtidig som jeg slo fast at dette ikke uten videre hadde medført at jeg utfordret mine egne smakspreferanser mer enn tidligere. Fasiten for 2014 ligner: Årsbeste-lista er fremdeles overveiende preget av countryrock og americana i bred forstand, supplert med singer/songwriters av ymse sjatteringer. Til mitt forsvar vil jeg likevel si et par ting: Det første – og åpenbart viktigste – er at dette er de sjangrene jeg faktisk liker aller best, iallfall nettopp nå. Jeg finner stadig artister som kan utfordre formen og gi nytt uttrykk til sjangerkonvensjonene, og på sikt kanskje overskride dem.

Dernest har jeg gjort et noenlunde bevisst arbeid for å høre mer i år. Albumene på min liste er de jeg anbefaler aller hjerteligst, plater som har fått modne hos meg gjennom året, men jeg har samtidig anstrengt meg for å kue den vanlige tvangstanken om å at et album må lyttes nesten i stykker før jeg kan si at jeg kjenner det. Å tilbringe litt mindre tid med hver enkelt plate har gjort at jeg føler at jeg har en større meny å velge fra. Vanligvis er det smertelig å prioritere, men i år er det først og fremst en glede å melde at selv under de tjue albumene som får plass her, er det enda flere skatter å oppdage.

Stein Ove har allerede presentert noen av årets mest pustberøvende lytteopplevelser. Jenny Lewis slo fast sin status etter Rilo Kileys oppløsning med overflødighetshornet The Voyager, mens Angel Olsen leverte et svimlende debutstatement med Burn Your Fire For No Witness, et sjangeroverskrivende verk som låner ublu fra så vel country og blues som likefram rock ‘n roll, med den vokale nerven som også preger det udiskutable mesterverket Passerby av Luluc.

Ellers pusler veteraner og relative ferskinger med sitt på min liste, men felles for dem allerede er at de forholder seg til tradisjonene og sin egen historie, samtidig som de gjør noe helt eget. Rosanne Cash har aldri ligget nærmere farsarven enn på The River And The Thread, en temareise i det dype, amerikanske sør, som har hjemsøkt meg siden januar. Sturgill Simpson tar seg an tradisjonen og vrenger den, bokstavelig talt, i den syrete feedback-introen til åpningssporet Turtles All The Way på andrealbumet med den talende tittelen Metamodern Sounds In Country Music. Før han hjelper oss, omtumlede men entusiastiske, ut på andre sida med It Ain’t All Light, har årets samstemmig utropte countrysensasjon rukket over spekteret fra honky tonk til smektende ballader. Nikki Lane stakk seg også positivt ut i countrylandskapet med sitt debutalbum, og mainstream-yndlingen Miranda Lamberts Platinum er også verdt å nevne. En av de største overraskelsene for meg i år likevel Sara EvansSlow Me Down er på sin side et voksenpopalbum fordekt som country, der låt etter låt kommer til å finne sin plass i TV-selskapenes samlivsbruddsmontasjer, parallelt med at de setter seg fast inni hodet ditt. Lurer du på om jeg har rett? Hør Put My Heart Down først, så kan vi ta en snakk om saken. For meg er det radiopop på den riktige måten.

Hvis Simone Felice kan minne om en mindre maniert Eddie Vedder på mesterverket Strangers (hvor han sømløst skriver seg inn i og ut av kjærlighetsforhold og referanser til amerikansk ikonografi og historie), så har kanskje Chuck Ragan stått bak årets beste Bruce Springsteen-åndstvilling med Till Midnight. Rootsy Ragan har mer vitalitet enn New Jersey-bossens oppsamlingsheat av året. Han når over mye americana på førti minutter.

Der Springsteen skuffet, viste derimot husfavoritten Jay Brannan at det ikke er nødvendig å stadig leite etter nye årer hvis den du har åpnet viser seg å være laget av gull. Always, Then & Now tilbyr enda flere syrlige aforismer («I believe that optimism without cynicism is a sin», «Everything is possible when you hate yourself enough»), men på the blue Jay way finnes også en sjøsjuk tretrinnsrakett av en trekkspillkompet skillingsvise, en call back til Ani DiFranco-tolkningen Both Hands fra In Living Cover og dramatiske rykk ut av den ordrike gitarplukkingens favntak. Og apropos husfavoritter: Jesse McCartney er en bedre Timberlake enn Timberlake (vol. II) akkurat nå.

Mye annet kunne vært nevnt, men det kommer til et punkt hvor lista må få snakke for seg selv. Noe skal det jo også stå igjen for leseren å oppdage. Helt til slutt, derfor: Herværende nettsteds venstre flanke (og rock-kvote) anses dekket av The Last Internationales humørfylte We Will Reign (se også opp for årets nest beste Killers-låt, Battlegroundkun overgått av Strand of Oaks’ Shut In). Og i When It Pleases You har Dan Wilson avgitt en samlivslåt som kan konkurrere med Dawn Landes-plata Bluebird (et plate der er nærliggende å høre som en speiling av eksen Josh Ritters fjorårsutgivelse) om å stille skarpt på menneskene.

 

1.  Rosanne Cash - The River And The Thread

2.  Sturgill Simpson - Metamodern Sounds In Country Music

3.  Simone Felice - Strangers

4.  Luluc - Passerby

5.  Jenny Lewis - The Voyager

6.  Daley - Days & Nights

7.  Chuck Ragan - Till Midnight

8.  Jay Brannan - Always, Then & Now

9.  Sara Evans - Slow Me Down

10. Sharon Van Etten - Are We There

11. John Fullbright - Songs

12. Angel Olsen - Burn Your Fire For No Witness

13. Dan Wilson - Love Without Fear

14. Robert Ellis - The Lights From The Chemical Plant

15. Dawn Landes - Bluebird

16. Jesse McCartney - In Technicolor

17. The Last International - We Will Reign

18. Nikki Lane - All Or Nothin’

19. The New Mendicants - Into The Lime

20. Miranda Lambert - Platinum

 

 

_________________________________________

I desemberkalenderen vil vi, (nesten) hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2014. I dag (også): Musikkåret 2014.

 

 

Desemberkalenderen: «It’s good to learn from your mistakes, but that only works in youth»*

0

Da jeg skrev to store saker om den britiske YouTube-scenen i fjorårets desemberkalender, var premisset at verken Google (YouTubes eier) eller miljøet selv helt visste hvilken plass YouTube ville få i den nye underholdningsøkonomien. Det siste året har gitt noen svar, og mange av profilene på YouTube-scenen har gjort seg bemerket også utenfor videonettstedet: Google har fått på plass en ny musikkavtale, og den ekstremt upopulære kryssintegreringen mellom YouTube og deres glemte sosiale miedier-satsning Google+ er nå historie. (mer…)

Desemberkalenderen: Hør, hør!

0

Det kan virke kuriøst på det grensa til det fornærmende, men for mange var den første filmen som kom opp på netthinnen ved Robin Williams’ tragiske død på seinsommeren en hvor han ikke er på lerretet i det hele tatt. Samtidig er det noe passende med at Williams, i tillegg til Dagen er din, Mrs. Doubtfire, Good Morning, Vietnam og Den enestående Will Hunting, huskes for vokalprestasjonen som Ånden i Disneys Aladdin. Det var et bravurnummer for den gamle standup-komikeren, og et hvor han fikk bruke hele sitt enorme register og sin boblende, innfallsrike kreativitet. Han er stadig det mest minneverdige innslaget i Disney-klassikeren. (mer…)

Desemberkalenderen: Bedre enn resten I

0

NPRs entusiastiske musikk-kritiker Stephen Thompson er blant dem som, nå som det er tid for oppsummering av året, har påpekt hvilken vanvittig lang hale av viktig 2013-musikk som satte sitt preg på 2014: Pharrell Williams‘ enerverende Despicable Me-låt «Happy» var absolutt overalt til langt utpå våren, til liks med Adele Dazeems «Let it Go», som målbar en besvergelse alle småbarnsforeldre sikkert kjente seg igjen i etter hvert. (mer…)

Desemberkalenderen: Smak og selvbedrag

0

Året begynte med en ny runde i en gammel debatt. Charlotte Myrbråten,anmelder i Klassekampens musikkmagasin, påpekte noen blinde flekker på den musikkinteresserte finansmannen og selverklærte autoriteten Torstein Selviks seineste kanon-liste i Dagens Næringsliv. Temaet denne gangen var debutalbum, og Selviks liste manglet både kvinner og R&B. Slike øvelser er interessante som underholdning, men de kan også være viktige og perspektivutvidende. Jeg våger meg til å spå at Selvik, enten han vil innrømme det eller ikke, kommer til å forholde seg til kritikken neste gang setter sammen en kåring for DNs lesere. (mer…)

Desemberkalender: «We’re going to be a hundred year old start-up!»

0

La oss si det først som sist: Chris Hughes kan ikke vinne. De ganske få menneskene som bryr seg om The New Republic er det hans nye administrerende direktør Guy Vidra (i seg selv en styggedom i disse menneskenes – jeg skjærer dem over én kam fordi jeg er en av dem – ører!) sikkert avviser som gammelmodige og romantiske. Når Hughes i et leserbrev til Washington Post* anklaget en smørbrødliste av tidligere høytstående TNR-folk- herunder gamleredaktørene Hendrik Hertzberg, Peter Beinart og Andrew Sullivan – for feilaktig å anse TNR som et slags intellektuelt samfunnsgode som kan suspendere kapitalismens lover, har han åpenbart rett. (mer…)

Desemberkalenderen: Pest, kolera og Mette Frederiksen

0

Det er ganske enkelt å peke på kandidatene til tittelen som årets politiske vinnere i Danmark. Kristian Thulesen Dahl fra høyrepopulistiske Dansk Folkeparti leder ifølge enkelte meningsmålinger landets største parti, et parti som nå er blitt så stort at størrelsen i seg selv kan bli et problem. Skylder DF egentlig velgerne å gå til valg med en egen statsministerkandidat, eller i det minste å gå etter regjeringsmakt.?Balansegangen er vanskelig, særlig for et parti som liker å se på seg selv som outsidere. Men alt i alt er Thulesen Dahl i en posisjon alle andre partiledere misunner ham. (mer…)

Desemberkalenderen: Skytsengelen som aldri blunket

0

“G24 will be yet another way for Guardian readers to consume their paper», uttalte en stolt sjefredaktør Alan Rusbridger til sin egen avis i juni 2006. Anledningen var lanseringen av G24, en samling av artikler fra The Guardian i PDF-format (oppdatert fire ganger i timen!), som travle nyhetskonsumenter kunne skrive ut og ta med seg, sånn at de kunne holde seg oppdatert på bussreisen til og fra jobb. «A perfect fix», lovet sjefredaktøren. (mer…)

Desemberkalenderen: Færre før det blir bedre

0

Internasjonalt har det vært krise i den trykte pressen i årevis. Vi har selv omtalt hvordan store, etablerte mediehus har kuttet dypt i ambisjoner og ansatte, hvis de ikke regelrett har gått over ende. I år har den samme krisa rammet Norge med full kraft. Hundrevis av årsverk er blitt eller skal kuttes, spørsmålet om mediemoms er sendt ut på en ekstrarunde, pressestøtta må tåle årvisse omkamper, og presset på lesernes tid og oppmerksomhet er større enn noensinne. Reklameinntektene fra papiraviser har falt dramatisk, og nettaviser og digitale utgaver er ikke i nærheten av å kompensere for tapet. (mer…)

Desemberkalenderen: En generasjon av lulaister?

0

Når hun stod der etter verdensmesterskapet, flankert av FIFA-president Sepp Blatter og Russlands ikke just superpopulære president Vladimir Putin, få dager etter at hennes Brasil hadde blitt ydmyket på hjemmebane av et dynamisk tysk landslag, var det lite som tydet på at Dilma Rousseff fortsatt ville være president i Brasil når vi skriver desember 2014. (mer…)

Desemberkalender: Konger, «sensur» og liberal bravur

0

I september kom det fram at SVT vil klippe ut ordet «negerkonge» av den klassiske TV-serien om Astrid Lindgrens Pippi Langstrømpe. Avgjørelsen ble truffet etter samråd med Lindgren-familiens representanter, men det ble naturligvis et veldig rabalder. Avhengig av hvilket standpunkt man måtte ha, er svenskene enten svært flinke til fortløpende å ta debatter om sexistiske/rasistiske/homofobiske (etc.) trekk i sin egen kultur og historie, eller et oversensitivt, kollektiv moralpolitikorps som tvinger enhver som vil uttrykke seg om kontroversielle temaer til å være på vakt mot påtatt forargelse og sensur. «Pippi-gate» kom nokså parallelt med den prinsipielle diskusjonen rundt fengslingen av den på alle måter moralsk tvilsomme kunstneren Dan Park og forbudet mot å stille ut verkene hans. Da var det heller ikke lenge siden barnebøkene om Lilla Hjärtat og tegneserien Tintin i Kongo hadde satt i gang diskusjoner om rasisme og stereotypiske framstillinger av «fremmede». (mer…)

Desemberkalenderen: Mine, dine og våre

0

 

ABC Familys dramaserie The Fosters er knapt nok tilgjengelig i Norge, og tar opp nøyaktig ingen prosent av energien nordmenn bruker på å se eller diskutere TV. Det er ikke så rart, for da andre del av første sesong ble vist på amerikansk TV i januar, var alt oksygenet for lengst hamstret av den omsnakkede HBO-trioen Girls, Looking og i særdeleshet True Detective. I februar kom andre sesong av House of Cards; april ga oss Game of Thrones, Silicon Valley, Fargo og Last Week Tonight; Organge is the New Black satte seg på juni*, og over sommeren var det Amazons nyvinning Transparent som fikk kritikerne over i sitt hjørne. Mye av oppmerksomheten er fullt fortjent, men den gjør at det blir lite manøvreringsrom igjen til andre serier, samme hvor gode de måtte være. (mer…)

Desemberkalenderen: Bunnskrape og dele

0

Vet hva det aller mest trøttende med sosiale medier er? Oppegående offentlige personer som spiller dumme. Og ikke bare i den mest åpenbare betydningen: Riktignok finnes det rikelig å irritere seg over når i utgangspunktet begavede mennesker publiserer høyst ubegavede ting på Twitter eller Facebook, men det nølende tilbaketoget er alltid det ynkeligste. (mer…)

Desemberkalenderen: Hundreåringen som mistet hukommelsen

0

Det første jeg tenkte på da meldingene om de voldsomme utskiftningene på det ærverdige amerikanske magasinet The New Republic smeltet min Twitter-strøm i går, var en scene fra The Wires andre sesong. Brother Mouzone, en skolert, sløyfebærende leiemorder, skjeller ut en av folka sine fordi han har glemt å kjøpe Harper’s Magazine, som sammen med The Nation, The Atlantic og TNR er blant magasinene han mener enhver oppegående svart mann bør følge med på. Hans påfølgende replikk avfødte tusen litterære essays: «You know what the most dangerous thing in America is, right? A nigga with a library card.» (mer…)

Desemberkalenderen: «The most hated man in Britain»

0

Da Tony Benn døde i april, i en alder av 88, mistet det britiske arbeiderpartiet sin i særklasse største venstreprofil siden Aneurin ‘Nye’ Bevan samlet venstreopposisjonen rundt statlig eierskap, atommotstand og antiamerikanisme på 1950-tallet. Benn var vanskeligere å kategorisere, ettersom han kom fra en privilegert bakgrunn, hadde beveget seg fra partiets sentrum og ut på venstresida, og dessuten hadde et radikal-demokratisk sinnelag som eksplisitt avviste den «gamle» venstresidas forutbestemte, marxistiske samfunnsanalyse. Likevel var han innflytelsesrik nok til at Labour-forskeren Patrick Seyd, i boka med den megetsigende tittelen The rise and fall of the Labour left (1987), erklærte at Benns personlige karisma og lederegenskaper på samme tid var venstresidas største styrke og svakeste punkt. Han var iderik og ideologisk skolert, men tok samtidig så stor plass i det politiske landskapet at venstresida på mange måter glemte å utvikle et helhetlig politisk program med bred velgerappell. Benn brukte mye energi på å sikre seg at partidemokratiet var istand til å gjennomføre Labours radikale program på begynnelsen av 1980-tallet.
(mer…)

Desemberkalenderen: Poden står på egne bein

0

For noen år siden skrev Dagbladets daværende mediekommentator, Jan Omdahl, en artikkel hvor han anbefalte en bunke podkaster. Ingenting bemerkelsesverdig i det i og for seg, om det ikke hadde vært for at Omdahl samtidig la inn en passus om at podkasten kanskje behøvde å «gjenoppdages». I dag framstår premisset for Omdals (ellers utmerkede, om enn nokså opplagte) anbefalinger omtrent like fremmed som påstanden fra andre kommentatorer om musikkvideoens død i åra før YouTube. Med snakkisen Serial har det amerikanske poduniverset fått sin første kjempesuksess, og liknende suksesshistorier finnes, i mindre skala, over hele verden. (mer…)

Desemberkalenderen: Å gå i ungdommen

0

I desemberkalenderen vil vi, hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2014. I dag: Hvorfor voksne ikke bør skamme seg over å lese ungdomsromaner.

***

Vår ledestjerne Slate skal få sin dose kjærlighet i desemberkalenderen i år også, men la meg først gå i rette med en av disse bevisst provoserende, kontraintuitive essayene som ga Slate sitt rykte i utgangspunktet. Tidlig i juni, i tide til premieren på filmversjonen av den populære ungdomsromanen The Fault In Our Stars, skrev Ruth Graham et fortvilet utrop mot det kulturelle forfallet som måtte ligge bak at voksne mennesker nå regelrett skryter av at de leser og elsker romaner som er beregnet på et betraktelig yngre publikum. (mer…)

Danmark: Eit budsjett for omkampar – etter valet

0

Om det blir budsjettsemje her heime står att å sjå, men onsdag kveld blei det iallfall klart at Danmark får eit statsbudsjett for valåret 2015. Socialdemokraterne og regjeringspartnaren, det liberale sentrumspartiet Radikale Venstre (R), har inngått ein avtale med støttepartia Socialistisk Folkeparti og det venstreradikale Enhedslisten som sikrar meir penger til kreftbehandling, eldreomsorg, klimasatsing og som dessutan gjer opp med forsørgarplikta for sambuarar på sosialstønad. Regjeringa fekk gjennomslag for ei finansieringspakke for handtering av eit aukande tal på syriske asylsøkjarar. Avtalen rokkar ikkje grunnleggjande ved den omstridde dagpengereforma  – som er Danmarks variant av den aktuelle norske debatten om «arbeidslina» – og som støttepartia ønskjer å reversere. (mer…)

Dagpengar og flyktningar står på kuttlista i Danmark

0

Då vi forlet tingingane om det danske statsbudsjettet for 2015 sist, var stoda den at Socialdemokraterne og Det Radikale Venstre innretta seg mot eit forlik med sin tidlegare regjeringskollega Socialistisk Folkeparti og det venstreradikale støttepartiet Enhedslisten. Det vona statsminister Helle Thorning-Schmidt (S) og finansminister Bjarne Corydon (S) å få til gjennom å presse grensene for offentlege investeringar og budsjettere med høgare vekst enn i omkringliggjande. I tida som har gått har det imidlertid ikkje vore dei einaste grensene som er blitt sett under press. SFs og Enhedslistens respektive smertegrenser er allereie overtrådd så lenge regjering held fast på ei dagpengereform som høgrepopulistiske Dansk Folkeparti no fiskar veljarar på å ta eit oppgjer med, og den danske statens grenser møter eit forholdsvis stort tal asylsøkjarar frå Syria. Det er ikkje ukjend i dansk politikk at den slags blir til stridsspørsmål i budsjettsamanheng. (mer…)

Go to Top