Krav, vekst og eit gjenkjenneleg Danmark skal sikre nytt fleirtal for Thorning

0

Då Danmarks statsminister, sosialdemokraten Helle Thorning-Schmidt, talte til nasjonen første nyttårsdag, ville ho aller helst snakke om at det går litt betre. Økonomien er i framgang og regjeringa gjer som den har lova. Likevel var det særleg to bodskapar stakk seg fram i manuset. (mer…)

Mario Cuomo (1932-2015)

0

På Demokratenes nominasjonskongress i 1984, tre måneder før presidentkandidat Walter Mondale og hans visepresidentkandidat Geraldine Ferraro skulle måles og finnes fjærlette av velgerne i 49 av USAs 50 stater, ble New York-guvernøren Mario Cuomo et nasjonalt ikon for sitt parti. Han var bare plassert som keynote speaker, den ærerike, men oftest ineffektive taleposten som skal vise at det gror i partiet også bak dem som står på valg, men Cuomo satte fyr på salen: New York-guvernøren foreleste om president Ronald Reagans feilsteg og om skattekuttenes, arbeidsledighetens og rustningskappløpets konsekvenser. Men viktigst: I det første, magiske kvarteret leverte han det beste forsvar for amerikansk liberalisme verden noen gang har sett. (mer…)

Aleine saman

0

Vi høyrer ofte at partia i ei fleirpartiregjering går til val på sine eigne program. Heller ikkje er det uvanleg at det finst motstridande punkt i desse programma, som det i tilfelle må tingast om etter eit val. For det tredje er det også ein vanleg at partia i koalisjonen satsar på å mobilisere eigne kjerneveljarar, også i saker kor ein slik framgangsmåte kan skape uvisse om regjeringas felles linje. Tanken er at denne uvissa er verd det, dersom summen blir samla oppslutnad om koalisjonen som heilskap. Likevel er det noko særskilt med regjeringssamarbeidet mellom Socialdemokraterne og Det Radikale Venstre på terskelen til eit nytt valår i Danmark. (mer…)

Desemberkalenderen: ‘Tis the season

0

Det er julaften og desemberkalenderen stenger dørene for i år. Som vanlig hadde vi flere ideer på blokka enn det er luker i kalender, så idag bringer vi en samling lese- og lyttestoff som kan supplere mye av det vi har skrevet om de siste ukene.

God jul!

 

_________________________________________

I desemberkalenderen vil vi, (nesten) hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2014. I dag: Det som gjenstår 2014

Desemberkalenderen: Det andre f-ordet

0

For en som bare var en halvbevisst nettopp-tenåring når bøker som Fittstim og Råtekst for en stakket stund skapte liv i det norske offentlige debattklimaet på slutten av 1990-tallet, har utviklingen i det feministiske ordskiftet det siste året vært nesten svimlende. Titusener gjenopplivet 8. mars som kampdag for å tvinge regjeringa til retrett i spørsmålet om reservasjonsrett for fastleger, sexkjøpsloven ble tilsynelatende varig fredet, kvinnesynet i dataspill fikk seg en real runde i manesjen og til og med i frikirkeligheten har man nå begynt å diskutere hvorvidt kvinner holdes nede og usynliggjøres av sine mannlige kolleger. (mer…)

Desemberkalenderen: This boy’s life

0

«Det beste med Philip Seymour Hoffman? 30 mennesker kunne peke på 30 forskjellige scener som hans beste. Og de ville hatt rett, alle sammen.» Omtrent slik lød omkvedet på Twitter i de første timene etter at nyheten om den fremragende karakterskuespillerens død kom ut i starten av februar. Slik føles det å skulle diskutere Richard Linklaters mesterlige Boyhood, også. Filmens plass i historiebøkene er allerede sikret på grunn av produksjonshistorien*, men i tillegg til å være en ekstraordinær oppvekstskildring, er Boyhood en samling scener og vignetter som rammer inn hele 2000-tallet.   (mer…)

Desemberkalenderen: Den andre siden

0

Det er et republikansk parti med selvtillit som overtar flertallet i begge kamre i Kongressen i januar. Velgernes forhold til Barack Obama har surnet, på tross av at amerikansk økonomi viser tegn til bedring. Ingen har spesielt store forvetninger til at Kongressen skal få utrettet mer ved at flertallet skifter, men det betyr uansett at republikanerne setter seg litt tyngre på dagsorden og definisjonsmakta. De neste to åra skal partiet dessuten igjennom en ny, potensielt opprivende presidentnominasjonsvalgkamp. Derfor betyr det også mer enn det har gjort på en stund hvem som påvirker besitter denne makta i konservative og republikanske sirkler.

Da jeg listet opp mine favorittmeningsmakere i amerikansk politikk i 2010, var lista hovedsakelig preget av moderat venstreorienterte stemmer. Men det er ikke disse som har konservative velgere og aktivisters oppmerksomhet og tillit. La oss ta en titt på noen av reporterne og kommentatorene som driver samtalen om og på den amerikanske høyresida.

Først vil jeg trekke fram noen viktige, tradisjonelle journalister. David Weigel er et interessant tilfelle. Han skapte seg et navn som reporter for det libertarianske magasinet Reason og nå nedlagte The Washington Independent, innen han ble hentet til The Washington Post for å blogge om høyresida og den konservative grasrota. Weigel gjorde nettopp det, men hvis vi skal dømme etter hvem WaPo hyret inn som Weigels etterfølger da navnet hans dukket opp på en e-postliste sammen med en rekke prominente journalister fra sentrum-venstreJennifer Rubin fra det erkekonservative tidsskriftet Commentary – forventet avisa at Weigels synspunkter skulle være mer i tråd med bevegelsen han var satt til å dekke. Weigel endte etter kort tid opp hos Slate, hvor han fikk brukt sin skarpe penn og sitt brede kontaktnett til å skrive innsiktsfullt om politiske strømninger som journaliststanden ellers gir inntrykk av ikke helt å forstå. Nå skriver han for Bloomberg. Nettopp fokuset på reportasje heller enn kommentarvirksomhet bringer meg til WaPos Robert Costa, som kom til avisa fra det konservative magasinflaggskipet National Review. I likhet med Weigel, er Costas fremste styrke et stort kildetilfang, og han nyter stor tillit både på grunnplanet og i republikanernes innerste sirkler. Det er vel verdt å følge ham på Twitter. Han er en av dem jeg vender meg til hvis jeg vil forstå hvordan konservative tenker, og ikke bare hva.

Hva så med de mer tradisjonelle opinionsdannerne. La meg begynne med å trekke fram en podkast fra nevnte National Review. Magasinet ble etablert av legendariske William F. Buckley junior på 1950-tallet, og er USAs lengstlevende konservative magasin. Podkasten Mad Dogs and Englishmen er langt fra fremmed for den type automatisert anti-liberalt hysteri som kan være så fremmedgjørende for den som ikke er enig med programlederne i utgansgspunktet, men Kevin D. Williamson og Charles C.W. Cooke (tittelens engelskmann) klarer iallfall å gjøre det på en mer underholdende måte enn mange andre. De produserer cirka to episoder i uka hvor de samtaler om saker som opptar konservative, med særlig fokus på våpenrettigheter (som de er for), miljøreguleringer (som de er imot) og økonomisk politikk (som eksisterer for å gi skattelettelser og fremme privat vekst). Det overrasker neppe noen at jeg knapt nok er enig med dem i noe som helst, men det kan være stimulerende å få utfordret sitt eget verdensbilde så konsekvent som her. Når det er sagt: Dette er et National Review-prosjekt, så en gang i mellom må du utstå noen helt enestående ignorante argumentasjonsrekker.

Apropos podkaster og konservative stemmer, anbefales KCRWs Left, Right & Center. Som navnet antyder, består programmets panel av en venstreorientert debattant (Robert Scheer fra Truthdig), og en representant for høyresida (som oftest enten National Review-redaktør Rich Lowry eller Byron York Washington Examiner) og den «moderare» ordstyreren Matt Miller. Det forfriskende med konseptet er at vi her har å gjøre med meningssterke folk som ikke har noe partiprogram å forsvare, og som derfor ikke legger annen prestisje enn sin egen troverdighet i potten. Dermed ikke sagt at skillelinjene mellom deltakerne ikke til tider kan gjenspeile partilinja, men det er iallfall ikke en innebygd del av programmet. Blant de konservative foretrekker jeg personlig York (en tredje, periodevis bidragsyter er redaktør for Washington Free BeaconMatthew Continetti). I likhet med Weigel og Costa har han gode kontakter både høyt og lavt i den konservative bevegelsen, og hans mildere temperament passer godt til programmets ellers hektiske tempo og tone.

Det kan diskuteres hvorvidt vi beveger oss lenger til høyre på den tradisjonelle aksen ved å vende blikket mot tilhengere av libertarianisme, men deres flaggskip er iallfall magasinet Reason. Igjen står mine holdninger langt fra denne gjengens prinsipielle tilslutning til radikal individualisme, streng føderalisme og laissez faire-kapitalisme, men som konsekvente liberalere har de også en mindre hissig og moralistisk tilnærming til for eksempel homorettigheter, innvandring og abort. Jeg tror et samfunn bygd på libertariansk filosofi ville blitt et kaldt samfunn med sviktende solidaritet og sosial sammenhengskraft som jeg nødig selv ville bodd i, men vi er i det minste enige om deler av for eksempel narkotikapolitikken og forsvarspolitikken. Jeg er ikke beredt til å gå like langt som libertarianerne på disse feltene, men det trenger ikke si så mye, tatt i betraktning at libertarianismen er en ganske radikal ideologi og at en sak ikke ser ut til å ende opp i Reason med mindre den kan anses som et (som oftest hårreisende) brudd på grunnloven. Det er ofte mye interessant lesestoff der, men vær oppmerksom på at den som leter etter noe å hisse seg opp over har en tendens til å finne det overalt. Det er på et vis Reasons eksistensberettigelse.

Til slutt tar jeg med noen kommentatorer som ligger nærmere mainstreamen og som jobber midt i den. Det vil derimot ikke si at jeg nødvendigvis er oftere enig med dem. Bill Kristol, til dagen redaktør på ukemagasinet The Weekly Standard og tidligere spaltist i WaPo og The New York Times, må inkluderes fordi han er en premissleverandør særlig for en aktivistisk, konservativ utenrikspolitikk. Kristol trives utmerket med ryktet som en kommentator som blir lyttet til av nykonservative hauker, en status han ellers deler med WaPos Charles Krauthammer. Kristol har en tendens til å ta dundrende feil, men han fortsetter ufortrødent som ingenting. Følg med på hvem han velger som sin favoritt i presidentvalgkampen, og sammenlign gjerne den utenrikspolitiske tilnærmingen mellom intervensjonistene i The Weekly Standard og National Review på den ene sida, og Reason og The American Conservative på den andre.

I kommentatorkollegiet på The New York Times stikker Ross Douthat og David Brooks seg ut som konservative stemmer. De er imidlertid konservative på en ganske særegen, snusfornuftig måte. I motsetning til de fleste andre jeg har nevnt her, er jeg likevel ikke sikker på om disse to er like bekvemme med å bli klassifisert – selv om de er gjenkjennelig konservative. Douthat kan karakteriseres som «sentrum-høyre», og særlig Brooks tviholder på en utstudert – og ofte misvisende – sentrumsposisjon. Selv har jeg ingenting imot ideologer, så lenge de er intellektuelt redelige og åpne om holdningene sine. Douthat og Brooks har dessverre en tendens til å innta et påstått «nøytralt», rasjonelt perspektiv, hvor en sentrumsorientert, «balansert» synsmåte – «begge parter har litt rett» – på uuttalt vis blir opphøyd til noe moralsk høyverdig og hevet over smålige partitaktiske hensyn. Resultatet blir, etter mitt syn, ofte konstruksjonen av bekvemmelige stråmenn som gjør det enklere for de to modige konservative å oppnå den moderate posisjonen ved å angripe den svakeste mulige versjonen av meningsmotstandernes argumenter. I tilfellet Brooks blir det spesielt synlig når han skriver om republikanernes skattepolitikk eller demokratenes syn på sosial ulikhet, mens Douthat ofte bruker denne teknikken når han skriver om identitets- og kvinnespørsmål, abort og religion.

Sammen utgjør alle disse navnene en guide til det konservative meningsuniverset som skal være med på å forme debatten blant de som nå tar makta i Kongressen. Det er bare å rydde plass i bokmerkesamlingen, Twitter-strømmen og RSS-feeden først som sist.

_________________________________________

I desemberkalenderen vil vi, (nesten) hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2014. I dag: Konservative stemmer.

Desemberkalenderen: Bli sint!

0

Jeg avskyr når politisk engasjerte ungdommer blir avskrevet som «broilere». Det er en måte å diskvalifisere ungdommers særegne erfaringer på som dessuten har en undertone at de bare er engasjerte for å skaffe seg en karriere. Likeledes har jeg problemer med uttrykket «et politisk dyr». Riktignok kan det brukes med mild beundring, gjerne om en person som er rask til å oppfatte det politiske potensialet i enhver sak. Men vel så ofte er vinklingen negativ; et «politisk dyr» er også gjerne en person med ambisjoner heller enn prinsipper, en som ser spill og intriger der andre ser sakspolitikk og konsekvensene for menneskene som utgjør tallene i statistikken. (mer…)

Desemberkalenderen: Nye røster synger

0

Det nye, bergensbaserte tidsskriftet Røyst springer ut av frustrasjon, slik det meste som er verdt å lytte til gjør. Den kjempestore redaksjonen* skriver seg allerede i sin første lederartikkel inn som «ein liten, dugnadsdriven del av den idémessige atterreisinga på venstresida, der Agenda er siste tilskot i Oslogryta», i tråd med tittelbladets løfte om «politikk og tankeleik på venstresida». Og hvorfor ikke? (mer…)

Desemberkalenderen: Bedre enn resten II

0

Det var dette med å utvide horisonten, da. På denne tida for ett år siden bejaet jeg strømmetjenestenes umiddelbarhet og tilgang på uante mengder musikk, samtidig som jeg slo fast at dette ikke uten videre hadde medført at jeg utfordret mine egne smakspreferanser mer enn tidligere. Fasiten for 2014 ligner: Årsbeste-lista er fremdeles overveiende preget av countryrock og americana i bred forstand, supplert med singer/songwriters av ymse sjatteringer. Til mitt forsvar vil jeg likevel si et par ting: Det første – og åpenbart viktigste – er at dette er de sjangrene jeg faktisk liker aller best, iallfall nettopp nå. Jeg finner stadig artister som kan utfordre formen og gi nytt uttrykk til sjangerkonvensjonene, og på sikt kanskje overskride dem.

Dernest har jeg gjort et noenlunde bevisst arbeid for å høre mer i år. Albumene på min liste er de jeg anbefaler aller hjerteligst, plater som har fått modne hos meg gjennom året, men jeg har samtidig anstrengt meg for å kue den vanlige tvangstanken om å at et album må lyttes nesten i stykker før jeg kan si at jeg kjenner det. Å tilbringe litt mindre tid med hver enkelt plate har gjort at jeg føler at jeg har en større meny å velge fra. Vanligvis er det smertelig å prioritere, men i år er det først og fremst en glede å melde at selv under de tjue albumene som får plass her, er det enda flere skatter å oppdage.

Stein Ove har allerede presentert noen av årets mest pustberøvende lytteopplevelser. Jenny Lewis slo fast sin status etter Rilo Kileys oppløsning med overflødighetshornet The Voyager, mens Angel Olsen leverte et svimlende debutstatement med Burn Your Fire For No Witness, et sjangeroverskrivende verk som låner ublu fra så vel country og blues som likefram rock ‘n roll, med den vokale nerven som også preger det udiskutable mesterverket Passerby av Luluc.

Ellers pusler veteraner og relative ferskinger med sitt på min liste, men felles for dem allerede er at de forholder seg til tradisjonene og sin egen historie, samtidig som de gjør noe helt eget. Rosanne Cash har aldri ligget nærmere farsarven enn på The River And The Thread, en temareise i det dype, amerikanske sør, som har hjemsøkt meg siden januar. Sturgill Simpson tar seg an tradisjonen og vrenger den, bokstavelig talt, i den syrete feedback-introen til åpningssporet Turtles All The Way på andrealbumet med den talende tittelen Metamodern Sounds In Country Music. Før han hjelper oss, omtumlede men entusiastiske, ut på andre sida med It Ain’t All Light, har årets samstemmig utropte countrysensasjon rukket over spekteret fra honky tonk til smektende ballader. Nikki Lane stakk seg også positivt ut i countrylandskapet med sitt debutalbum, og mainstream-yndlingen Miranda Lamberts Platinum er også verdt å nevne. En av de største overraskelsene for meg i år likevel Sara EvansSlow Me Down er på sin side et voksenpopalbum fordekt som country, der låt etter låt kommer til å finne sin plass i TV-selskapenes samlivsbruddsmontasjer, parallelt med at de setter seg fast inni hodet ditt. Lurer du på om jeg har rett? Hør Put My Heart Down først, så kan vi ta en snakk om saken. For meg er det radiopop på den riktige måten.

Hvis Simone Felice kan minne om en mindre maniert Eddie Vedder på mesterverket Strangers (hvor han sømløst skriver seg inn i og ut av kjærlighetsforhold og referanser til amerikansk ikonografi og historie), så har kanskje Chuck Ragan stått bak årets beste Bruce Springsteen-åndstvilling med Till Midnight. Rootsy Ragan har mer vitalitet enn New Jersey-bossens oppsamlingsheat av året. Han når over mye americana på førti minutter.

Der Springsteen skuffet, viste derimot husfavoritten Jay Brannan at det ikke er nødvendig å stadig leite etter nye årer hvis den du har åpnet viser seg å være laget av gull. Always, Then & Now tilbyr enda flere syrlige aforismer («I believe that optimism without cynicism is a sin», «Everything is possible when you hate yourself enough»), men på the blue Jay way finnes også en sjøsjuk tretrinnsrakett av en trekkspillkompet skillingsvise, en call back til Ani DiFranco-tolkningen Both Hands fra In Living Cover og dramatiske rykk ut av den ordrike gitarplukkingens favntak. Og apropos husfavoritter: Jesse McCartney er en bedre Timberlake enn Timberlake (vol. II) akkurat nå.

Mye annet kunne vært nevnt, men det kommer til et punkt hvor lista må få snakke for seg selv. Noe skal det jo også stå igjen for leseren å oppdage. Helt til slutt, derfor: Herværende nettsteds venstre flanke (og rock-kvote) anses dekket av The Last Internationales humørfylte We Will Reign (se også opp for årets nest beste Killers-låt, Battlegroundkun overgått av Strand of Oaks’ Shut In). Og i When It Pleases You har Dan Wilson avgitt en samlivslåt som kan konkurrere med Dawn Landes-plata Bluebird (et plate der er nærliggende å høre som en speiling av eksen Josh Ritters fjorårsutgivelse) om å stille skarpt på menneskene.

 

1.  Rosanne Cash - The River And The Thread

2.  Sturgill Simpson - Metamodern Sounds In Country Music

3.  Simone Felice - Strangers

4.  Luluc - Passerby

5.  Jenny Lewis - The Voyager

6.  Daley - Days & Nights

7.  Chuck Ragan - Till Midnight

8.  Jay Brannan - Always, Then & Now

9.  Sara Evans - Slow Me Down

10. Sharon Van Etten - Are We There

11. John Fullbright - Songs

12. Angel Olsen - Burn Your Fire For No Witness

13. Dan Wilson - Love Without Fear

14. Robert Ellis - The Lights From The Chemical Plant

15. Dawn Landes - Bluebird

16. Jesse McCartney - In Technicolor

17. The Last International - We Will Reign

18. Nikki Lane - All Or Nothin’

19. The New Mendicants - Into The Lime

20. Miranda Lambert - Platinum

 

 

_________________________________________

I desemberkalenderen vil vi, (nesten) hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2014. I dag (også): Musikkåret 2014.

 

 

Desemberkalenderen: «It’s good to learn from your mistakes, but that only works in youth»*

0

Da jeg skrev to store saker om den britiske YouTube-scenen i fjorårets desemberkalender, var premisset at verken Google (YouTubes eier) eller miljøet selv helt visste hvilken plass YouTube ville få i den nye underholdningsøkonomien. Det siste året har gitt noen svar, og mange av profilene på YouTube-scenen har gjort seg bemerket også utenfor videonettstedet: Google har fått på plass en ny musikkavtale, og den ekstremt upopulære kryssintegreringen mellom YouTube og deres glemte sosiale miedier-satsning Google+ er nå historie. (mer…)

Desemberkalenderen: Hør, hør!

0

Det kan virke kuriøst på det grensa til det fornærmende, men for mange var den første filmen som kom opp på netthinnen ved Robin Williams’ tragiske død på seinsommeren en hvor han ikke er på lerretet i det hele tatt. Samtidig er det noe passende med at Williams, i tillegg til Dagen er din, Mrs. Doubtfire, Good Morning, Vietnam og Den enestående Will Hunting, huskes for vokalprestasjonen som Ånden i Disneys Aladdin. Det var et bravurnummer for den gamle standup-komikeren, og et hvor han fikk bruke hele sitt enorme register og sin boblende, innfallsrike kreativitet. Han er stadig det mest minneverdige innslaget i Disney-klassikeren. (mer…)

Desemberkalenderen: Bedre enn resten I

0

NPRs entusiastiske musikk-kritiker Stephen Thompson er blant dem som, nå som det er tid for oppsummering av året, har påpekt hvilken vanvittig lang hale av viktig 2013-musikk som satte sitt preg på 2014: Pharrell Williams‘ enerverende Despicable Me-låt «Happy» var absolutt overalt til langt utpå våren, til liks med Adele Dazeems «Let it Go», som målbar en besvergelse alle småbarnsforeldre sikkert kjente seg igjen i etter hvert. (mer…)

Desemberkalenderen: Smak og selvbedrag

0

Året begynte med en ny runde i en gammel debatt. Charlotte Myrbråten,anmelder i Klassekampens musikkmagasin, påpekte noen blinde flekker på den musikkinteresserte finansmannen og selverklærte autoriteten Torstein Selviks seineste kanon-liste i Dagens Næringsliv. Temaet denne gangen var debutalbum, og Selviks liste manglet både kvinner og R&B. Slike øvelser er interessante som underholdning, men de kan også være viktige og perspektivutvidende. Jeg våger meg til å spå at Selvik, enten han vil innrømme det eller ikke, kommer til å forholde seg til kritikken neste gang setter sammen en kåring for DNs lesere. (mer…)

Desemberkalender: «We’re going to be a hundred year old start-up!»

0

La oss si det først som sist: Chris Hughes kan ikke vinne. De ganske få menneskene som bryr seg om The New Republic er det hans nye administrerende direktør Guy Vidra (i seg selv en styggedom i disse menneskenes – jeg skjærer dem over én kam fordi jeg er en av dem – ører!) sikkert avviser som gammelmodige og romantiske. Når Hughes i et leserbrev til Washington Post* anklaget en smørbrødliste av tidligere høytstående TNR-folk- herunder gamleredaktørene Hendrik Hertzberg, Peter Beinart og Andrew Sullivan – for feilaktig å anse TNR som et slags intellektuelt samfunnsgode som kan suspendere kapitalismens lover, har han åpenbart rett. (mer…)

Desemberkalenderen: Pest, kolera og Mette Frederiksen

0

Det er ganske enkelt å peke på kandidatene til tittelen som årets politiske vinnere i Danmark. Kristian Thulesen Dahl fra høyrepopulistiske Dansk Folkeparti leder ifølge enkelte meningsmålinger landets største parti, et parti som nå er blitt så stort at størrelsen i seg selv kan bli et problem. Skylder DF egentlig velgerne å gå til valg med en egen statsministerkandidat, eller i det minste å gå etter regjeringsmakt.?Balansegangen er vanskelig, særlig for et parti som liker å se på seg selv som outsidere. Men alt i alt er Thulesen Dahl i en posisjon alle andre partiledere misunner ham. (mer…)

Desemberkalenderen: Skytsengelen som aldri blunket

0

“G24 will be yet another way for Guardian readers to consume their paper», uttalte en stolt sjefredaktør Alan Rusbridger til sin egen avis i juni 2006. Anledningen var lanseringen av G24, en samling av artikler fra The Guardian i PDF-format (oppdatert fire ganger i timen!), som travle nyhetskonsumenter kunne skrive ut og ta med seg, sånn at de kunne holde seg oppdatert på bussreisen til og fra jobb. «A perfect fix», lovet sjefredaktøren. (mer…)

Desemberkalenderen: Færre før det blir bedre

0

Internasjonalt har det vært krise i den trykte pressen i årevis. Vi har selv omtalt hvordan store, etablerte mediehus har kuttet dypt i ambisjoner og ansatte, hvis de ikke regelrett har gått over ende. I år har den samme krisa rammet Norge med full kraft. Hundrevis av årsverk er blitt eller skal kuttes, spørsmålet om mediemoms er sendt ut på en ekstrarunde, pressestøtta må tåle årvisse omkamper, og presset på lesernes tid og oppmerksomhet er større enn noensinne. Reklameinntektene fra papiraviser har falt dramatisk, og nettaviser og digitale utgaver er ikke i nærheten av å kompensere for tapet. (mer…)

Desemberkalenderen: En generasjon av lulaister?

0

Når hun stod der etter verdensmesterskapet, flankert av FIFA-president Sepp Blatter og Russlands ikke just superpopulære president Vladimir Putin, få dager etter at hennes Brasil hadde blitt ydmyket på hjemmebane av et dynamisk tysk landslag, var det lite som tydet på at Dilma Rousseff fortsatt ville være president i Brasil når vi skriver desember 2014. (mer…)

Desemberkalender: Konger, «sensur» og liberal bravur

0

I september kom det fram at SVT vil klippe ut ordet «negerkonge» av den klassiske TV-serien om Astrid Lindgrens Pippi Langstrømpe. Avgjørelsen ble truffet etter samråd med Lindgren-familiens representanter, men det ble naturligvis et veldig rabalder. Avhengig av hvilket standpunkt man måtte ha, er svenskene enten svært flinke til fortløpende å ta debatter om sexistiske/rasistiske/homofobiske (etc.) trekk i sin egen kultur og historie, eller et oversensitivt, kollektiv moralpolitikorps som tvinger enhver som vil uttrykke seg om kontroversielle temaer til å være på vakt mot påtatt forargelse og sensur. «Pippi-gate» kom nokså parallelt med den prinsipielle diskusjonen rundt fengslingen av den på alle måter moralsk tvilsomme kunstneren Dan Park og forbudet mot å stille ut verkene hans. Da var det heller ikke lenge siden barnebøkene om Lilla Hjärtat og tegneserien Tintin i Kongo hadde satt i gang diskusjoner om rasisme og stereotypiske framstillinger av «fremmede». (mer…)

Go to Top