Det er et republikansk parti med selvtillit som overtar flertallet i begge kamre i Kongressen i januar. Velgernes forhold til Barack Obama har surnet, på tross av at amerikansk økonomi viser tegn til bedring. Ingen har spesielt store forvetninger til at Kongressen skal få utrettet mer ved at flertallet skifter, men det betyr uansett at republikanerne setter seg litt tyngre på dagsorden og definisjonsmakta. De neste to åra skal partiet dessuten igjennom en ny, potensielt opprivende presidentnominasjonsvalgkamp. Derfor betyr det også mer enn det har gjort på en stund hvem som påvirker besitter denne makta i konservative og republikanske sirkler.

Da jeg listet opp mine favorittmeningsmakere i amerikansk politikk i 2010, var lista hovedsakelig preget av moderat venstreorienterte stemmer. Men det er ikke disse som har konservative velgere og aktivisters oppmerksomhet og tillit. La oss ta en titt på noen av reporterne og kommentatorene som driver samtalen om og på den amerikanske høyresida.

Først vil jeg trekke fram noen viktige, tradisjonelle journalister. David Weigel er et interessant tilfelle. Han skapte seg et navn som reporter for det libertarianske magasinet Reason og nå nedlagte The Washington Independent, innen han ble hentet til The Washington Post for å blogge om høyresida og den konservative grasrota. Weigel gjorde nettopp det, men hvis vi skal dømme etter hvem WaPo hyret inn som Weigels etterfølger da navnet hans dukket opp på en e-postliste sammen med en rekke prominente journalister fra sentrum-venstre – Jennifer Rubin fra det erkekonservative tidsskriftet Commentary – forventet avisa at Weigels synspunkter skulle være mer i tråd med bevegelsen han var satt til å dekke. Weigel endte etter kort tid opp hos Slate, hvor han fikk brukt sin skarpe penn og sitt brede kontaktnett til å skrive innsiktsfullt om politiske strømninger som journaliststanden ellers gir inntrykk av ikke helt å forstå. Nå skriver han for Bloomberg. Nettopp fokuset på reportasje heller enn kommentarvirksomhet bringer meg til WaPos Robert Costa, som kom til avisa fra det konservative magasinflaggskipet National Review. I likhet med Weigel, er Costas fremste styrke et stort kildetilfang, og han nyter stor tillit både på grunnplanet og i republikanernes innerste sirkler. Det er vel verdt å følge ham på Twitter. Han er en av dem jeg vender meg til hvis jeg vil forstå hvordan konservative tenker, og ikke bare hva.

Hva så med de mer tradisjonelle opinionsdannerne. La meg begynne med å trekke fram en podkast fra nevnte National Review. Magasinet ble etablert av legendariske William F. Buckley junior på 1950-tallet, og er USAs lengstlevende konservative magasin. Podkasten Mad Dogs and Englishmen er langt fra fremmed for den type automatisert anti-liberalt hysteri som kan være så fremmedgjørende for den som ikke er enig med programlederne i utgansgspunktet, men Kevin D. Williamson og Charles C.W. Cooke (tittelens engelskmann) klarer iallfall å gjøre det på en mer underholdende måte enn mange andre. De produserer cirka to episoder i uka hvor de samtaler om saker som opptar konservative, med særlig fokus på våpenrettigheter (som de er for), miljøreguleringer (som de er imot) og økonomisk politikk (som eksisterer for å gi skattelettelser og fremme privat vekst). Det overrasker neppe noen at jeg knapt nok er enig med dem i noe som helst, men det kan være stimulerende å få utfordret sitt eget verdensbilde så konsekvent som her. Når det er sagt: Dette er et National Review-prosjekt, så en gang i mellom må du utstå noen helt enestående ignorante argumentasjonsrekker.

Apropos podkaster og konservative stemmer, anbefales KCRWs Left, Right & Center. Som navnet antyder, består programmets panel av en venstreorientert debattant (Robert Scheer fra Truthdig), og en representant for høyresida (som oftest enten National Review-redaktør Rich Lowry eller Byron York Washington Examiner) og den «moderare» ordstyreren Matt Miller. Det forfriskende med konseptet er at vi her har å gjøre med meningssterke folk som ikke har noe partiprogram å forsvare, og som derfor ikke legger annen prestisje enn sin egen troverdighet i potten. Dermed ikke sagt at skillelinjene mellom deltakerne ikke til tider kan gjenspeile partilinja, men det er iallfall ikke en innebygd del av programmet. Blant de konservative foretrekker jeg personlig York (en tredje, periodevis bidragsyter er redaktør for Washington Free Beacon, Matthew Continetti). I likhet med Weigel og Costa har han gode kontakter både høyt og lavt i den konservative bevegelsen, og hans mildere temperament passer godt til programmets ellers hektiske tempo og tone.

Det kan diskuteres hvorvidt vi beveger oss lenger til høyre på den tradisjonelle aksen ved å vende blikket mot tilhengere av libertarianisme, men deres flaggskip er iallfall magasinet Reason. Igjen står mine holdninger langt fra denne gjengens prinsipielle tilslutning til radikal individualisme, streng føderalisme og laissez faire-kapitalisme, men som konsekvente liberalere har de også en mindre hissig og moralistisk tilnærming til for eksempel homorettigheter, innvandring og abort. Jeg tror et samfunn bygd på libertariansk filosofi ville blitt et kaldt samfunn med sviktende solidaritet og sosial sammenhengskraft som jeg nødig selv ville bodd i, men vi er i det minste enige om deler av for eksempel narkotikapolitikken og forsvarspolitikken. Jeg er ikke beredt til å gå like langt som libertarianerne på disse feltene, men det trenger ikke si så mye, tatt i betraktning at libertarianismen er en ganske radikal ideologi og at en sak ikke ser ut til å ende opp i Reason med mindre den kan anses som et (som oftest hårreisende) brudd på grunnloven. Det er ofte mye interessant lesestoff der, men vær oppmerksom på at den som leter etter noe å hisse seg opp over har en tendens til å finne det overalt. Det er på et vis Reasons eksistensberettigelse.

Til slutt tar jeg med noen kommentatorer som ligger nærmere mainstreamen og som jobber midt i den. Det vil derimot ikke si at jeg nødvendigvis er oftere enig med dem. Bill Kristol, til dagen redaktør på ukemagasinet The Weekly Standard og tidligere spaltist i WaPo og The New York Times, må inkluderes fordi han er en premissleverandør særlig for en aktivistisk, konservativ utenrikspolitikk. Kristol trives utmerket med ryktet som en kommentator som blir lyttet til av nykonservative hauker, en status han ellers deler med WaPos Charles Krauthammer. Kristol har en tendens til å ta dundrende feil, men han fortsetter ufortrødent som ingenting. Følg med på hvem han velger som sin favoritt i presidentvalgkampen, og sammenlign gjerne den utenrikspolitiske tilnærmingen mellom intervensjonistene i The Weekly Standard og National Review på den ene sida, og Reason og The American Conservative på den andre.

I kommentatorkollegiet på The New York Times stikker Ross Douthat og David Brooks seg ut som konservative stemmer. De er imidlertid konservative på en ganske særegen, snusfornuftig måte. I motsetning til de fleste andre jeg har nevnt her, er jeg likevel ikke sikker på om disse to er like bekvemme med å bli klassifisert – selv om de er gjenkjennelig konservative. Douthat kan karakteriseres som «sentrum-høyre», og særlig Brooks tviholder på en utstudert – og ofte misvisende – sentrumsposisjon. Selv har jeg ingenting imot ideologer, så lenge de er intellektuelt redelige og åpne om holdningene sine. Douthat og Brooks har dessverre en tendens til å innta et påstått «nøytralt», rasjonelt perspektiv, hvor en sentrumsorientert, «balansert» synsmåte – «begge parter har litt rett» – på uuttalt vis blir opphøyd til noe moralsk høyverdig og hevet over smålige partitaktiske hensyn. Resultatet blir, etter mitt syn, ofte konstruksjonen av bekvemmelige stråmenn som gjør det enklere for de to modige konservative å oppnå den moderate posisjonen ved å angripe den svakeste mulige versjonen av meningsmotstandernes argumenter. I tilfellet Brooks blir det spesielt synlig når han skriver om republikanernes skattepolitikk eller demokratenes syn på sosial ulikhet, mens Douthat ofte bruker denne teknikken når han skriver om identitets- og kvinnespørsmål, abort og religion.

Sammen utgjør alle disse navnene en guide til det konservative meningsuniverset som skal være med på å forme debatten blant de som nå tar makta i Kongressen. Det er bare å rydde plass i bokmerkesamlingen, Twitter-strømmen og RSS-feeden først som sist.

_________________________________________

I desemberkalenderen vil vi, (nesten) hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2014. I dag: Konservative stemmer.