Flyktningen Willy Brandt

Det er et langt sprang mellom 24.april 1970, da Willy Brandt som tysk kansler og offisiell gjest sto på Stortingets talerstol, og hin vinterdagen da den norske Regjeringen fratok asylsøkere retten til tak over hodet og mat i magen.

Da Willy Brandt steg opp på talerstolen i Stortinget, så må det ha vært blant de viktigste og mest minnerike hendelser i kanslerens liv. For i dag er han kjent for hele verden for sitt politiske virke, men en vårdag i 1933 var han en ung, ukjent tysker som trappet opp i Arbeiderbladets redaksjon og spurte etter utenriksredaktør Moe. Under armen hadde han en dokumentmappe, i lommen noen få kroner. Etter en dramatisk flukt var den da 19 år gamle gutten kommet til Norge via Danmark. Hans navn var Herbert Ernest Karl Frahm, og han var politisk flyktning. Og Norge tok varmt imot denne unge herren, som en dag skulle få sitt navn i historiebøkene.

Regjeringen har gitt UDI instrukser om at asylsøkere som har fått avslag på sin søknad om oppholdstillatelse – som har fått brev om å forlate landet innen en viss frist – i realiteten ikke er noen norsk myndighet sitt ansvar. I disse instruksene er det et alvorlig hull i lovverket, når staten gjennom kommunene tar fra asylsøkere husrom og matpenger. I dag sulter Norge flyktninger ut av landet. Mye har endret seg siden vårdagen i 1933. Men holdningene til flyktninger har ikke endret seg særlig;

Nazistenes maktovertakelse i Tyskland i 1933 og anneksjonen av Østerrike og Tsjekkoslovakia i 1938 førte til at en halv million mennesker flyktet fra Sentral-Europa. Mer en 95% var jøder. Først sommeren 1938 merket man et flyktningpress mot Norge. De sentraleuropeiske jødenes situasjon ble da alvorlig forverret, både pga. økende terror i Tyskland, den tyske ekspansjon og en stigende antisemittisme i andre land.

På det nordiske utenriksministermøtet i Helsingfors i februar 1939 stod flyktningspørsmålet på dagsordenen, og innstillingen i de nordiske land var – med Aftenpostens ord – «stort sett den samme: man synes synd på flyktningene og hjelper dem gjerne, men man er av adskillige grunner ikke særlig tilbøyelig til å slippe for mange inn i sitt eget land». Artikkelen fremholdt også at -«Allerede det faktum at en person er flyktning viser at han av en eller annen grunn ikke har tilpasset seg slik etter sitt hjemland at han har kunnet bli der…”

På verdensbasis regnet man at det i 2003 var et sted mellom 35-40 millioner mennesker på flukt. Borgerkrig, vold og massive brudd på menneskerettighetene er i dag hovedårsakene til at mennesker drives på flukt, enten internt i eget land eller over landegrenser. Verden må ta et ansvar, og Europa må gå foran.

Fraskriver Norge seg sitt ansvar i denne sammenheng? Regjeringens politikk kan tolkes dit hen. Regjeringens instrukser til UDI bekrefter mistankene. Det er nærmest virkelighetsfjernt å skulle bli fratatt penger til mat, miste tak over hodet eller tape retten til et trygt livsopphold i Norge. Det er konsekvensen for vel 360 flyktninger i Norge som i den senere tid har fått brev om at de må forlate landet. Kun 5% har fulgt dette pålegget. Vi har altså snarlig en rekke flyktninger som vil vandre gatelangs uten tilholdssted. Flere av dem er det man kan kalle ureturnerbare flyktninger. De vil vandre blant oss; statsløs, uten rettigheter, sulten, utrygg og uten husrom.

Med Regjeringens instrukser og praksis er Norge blitt en skam for Europa, og verden for øvrig. Portene er stengt for dem som trenger retten til å søke og få asyl slik det er nedfelt i FNs Menneskerettighetserklæring. Norge må ta ansvaret – ikke fraskrive seg det.

Så hva har Willy Brandt med norsk flykningepolitikk å gjøre? Han er et godt eksempel på en flyktning som fikk asyl i Norge. Tok til arbeidet og fortsatte kampen for å frigjøre sitt hjemland fra nazistenes grep – fra sitt asyl i Norge. Vi vet at Brandt i dag er en internasjonalt kjent størrelse. En gang som den ledende skikkelse i Det sosialdemokratiske partiet, medlem av Forbundsdagen og de siste år før SPDs valgseier i 1969 som utenriksminister og visekansler i den store koalisjonen. Men vi vet også at Brandt har alt med norsk flyktningepolitikk å gjøre. For de formende år av Kansleren sitt liv opplevde han i Norge – som flyktning.

Pål Hafstad Thorsen

Artikkelen ble første gang publisert 01.10.04. Hentet frem igjen fra arkivet 01.10.04

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*