Fem fine for øret i uke 11

Gorillaz – Some Kind of Nature (feat. Lou Reed). De fire smått irriterende apekattene 2D, Murdoc Niccals, Russel Hobbs og Noodle er ute med nok en plate, den tredje i rekken fra bandet Gorillaz. Platen har fått tittelen Plastic Beach og er helt klart en fantastisk sterk plate. Damon Albarn (for det er jo faktisk han som står bak alt sammen, både musikk og lyrikk, for de som enda ikke faktisk skulle vite dette) har uttalt at det er den mest popinspirerte platen han har laget, og det er i og for seg sant nok. Faktisk er det nettopp dette som er så genialt med Albarn sitt prosjekt, for selv om det er klart at man kjenner igjen Gorillaz når man hører det, så er det en sunn musikalsk utvikling fra den første platen til nå den siste utgivelsen. Det er et klart tegn på utvikling hos Albarn, som fremdeles gjør ham til en spennende aktør og innovatør innenfor popmusikken. I god Gorillaz-tradisjon har Albarn også fått med seg en rekke flotte musikere, gravd frem fra det store dypet, som for eksempel Lou Reed. Det varmer et hjerte når Lou Reed får være med å leke med Gorillaz, og Reed kan faktisk med dette ende opp med å inneha en toppsingel, sin lange karriere til tross.

The Velvet Underground – What Goes On. Det er nok velkjent at Lou Reed sin fantastiske karriere startet som frontmann og vokalist i den legendariske gruppen The Velvet Underground, og det er dette, samt mye mye annet som gjør Lou Reed til en legende innen rock ’n roll. The Velvet Underground startet som et slags husband for den mildt eksentriske Andy Warhol og and Exploding Plastic Inevitable. Samarbeidet mellom Lou Reed og hans gjeng på den ene siden og Andy Warhol på den andre siden var nok på både godt og vond. Helt sikker kanoninspirerende, men for en uforutsigbar verden. På en annen side; det er kanskje nettopp dette musikk handler om? Selv om Lou Reed og The Velvet Underground har fikk en kraftig renessanse, kanskje spesielt hos hipstere, var det aldri noe særlig populært band mens det holdt på. For eksempel ble albumet The Velvet Underground & Nico kåret til 13. beste albumet gjennom tidene av Rolling Stone i 2003, mens albumet aldri nådde høyere enn en 171. plass på Billboardlisten da det kom ut i 1967. Dette sier faktisk en hel del. Men uansett, at The Velvet Underground har gitt ut strålende plater med nærmest mytisk musikk er klart. Det er derfor skrekkelig vanskelig å velge ut en låt som representerer The Velvet Underground på en fornuftig måte. Når man likevel må velge, så velger jeg låten What Goes On, utelukkende fordi det er en utrolig fet låt.

Mos Def – Auditorium. En annen artist som har fått lov av Damon Albarn til å delta på den nye Gorillazplaten er rap-artisten Mos Def. Han deltar blant annet på førstesingelen fra Gorillazplaten, låten Stylo. Mos Def, ”born and raised in N.Y.”, har både en karriere som musiker og skuespiller (noe som faktisk ikke er helt unikt for rap-artister, og en kombinasjon som forbløffende ofte er svært suksessrik). Mos Def gjorde for eksempel en ganske så habil rolle som den skrullete Ford Perfect i filmatiseringen av The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy, og har nylig figurert som pasient for den enda mer skrullete legen House, i serien House. Men Mos Def kan altså mer enn å være skuespiller. Han har gitt ut masse musikk, men dette er nok musikk som jeg dessverre kjenner dårlig til (utelukkende fordi det er fælt få hip-hop plater i samlingen min). Likevel har jeg registrert at Mos Def kom ut med plate i 2009, en plate som fikk ganske så gode kritikker. Platen har navnet The Ecstatic og inneholder blant annet den trivelige låten Auditorium. Jeg kjenner som nevnt ikke sjangeren hipop inngående, men akkurat denne låten, som Mos Def gjør sammen med Slick Rick, funker faktisk veldig bra.

Bobby Womack – Across 110th Street. En annen artist som er gravd frem fra dypet for å delta i Albarn sin lekegrind er den aldrende Bobby Womack. Også Bobby Womack deltar på låten Stylo, altså sammen med Mos Def. Womack selv hadde nok sin definitive storhetstid på 60-tallet og har en rekke nr. 1 hit-singler på samvittigheten. Dette har nok vært den direkte årsak til at han i 2009 ble inkludert i Rock and Roll Hall of Fame, og man må vel kunne regne med at dette er å anse som et definitivt kvalitetstegn. Av de mange låtene som Bobby Womack har hatt som nr. 1 singler er muligens låten Across 110th Street den mest kjente. Låten er tittellåten fra en klassisk film fra 1972 som gjerne sies å falle inn under sjangeren blaxploitation (en annen kjent film innen denne sjangeren er for eksempel Shaft). I tillegg har vel låten blitt udødeliggjort av filmregissøren Quentin Tarantino (som jo en er en stor fan av blaxploitation-sjangeren) gjennom filmen Jackie Brown. Dette er sinnsykt kule saker, og det funker til enhver anledning, så hvorfor ikke la denne være en del av soundtracket til uke 11?

Blur – Coffee and TV. Ettersom denne listen startet med Damon Albarn og Gorillaz er det kanskje naturlig å avslutte med mr. Albarn. Hva er da mer naturlig enn å fiske frem en klassiker fra hans strålende tid som vokalist og ubestridt frontfigur i bandet Blur? Det har vært sagt mye om ”brit-pop-krigen” som herjet på 90-tallet, og de fleste er kanskje mer eller mindre fornøyd med at den debatten er like død som nykokt sild. Likevel er det kanskje artig, bare sånn for kuriosa skyld, å nøre litt opp under den (fjollete?) debatten som foregikk på denne tiden. Man bør ikke dvele for mye ved dette, men etter min mening var det helt klart Blur (og da naturligvis Damon Albarn) som gikk seirende ut av den krigen. Grunnlaget for å mene nettopp dette er for det første fordi Blur i større grad enn Oasis viste sikre tegn til musikalsk omstillingsevne når det først begynte å butte litt i mot. Men kanskje viktigst; Oasis gravde på mange måter sin egen grav ved å fremstå som direkte uspiselig i en tid hvor de strengt tatt burde vise større ydmykhet overfor for eksempel sine fans. Men la oss da tilslutt fokusere på det fantastiske bandet Blur: av alle låter man kan velge er Coffee and TV en av dem som står høyest på min liste over beste Blur låter. Det er enkelt genialt, og låten gir en usannsynlig trang til nettopp å slappe av, ta livet med ro, og nyte en kopp kaffe for det det er verdt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*