Fem fine for øret i uke 9

Maribel – Ecstatic. Det bør jo presiseres at det jo ikke bare var John Olav Nilsen & Gjengen som leverte en flott norsk plate i fjor. En annen gruppe som kom med en skuddsikker utgivelse var bandet Maribel da de slapp platen ”Aesthetics”. Oslogruppen fikk nok dessverre ikke så mye oppmerksomhet for utgivelsen sin som de kanskje burde ha fått, men la gå, det er aldri for sent å sjekke ut platen uansett. Maribel kan vel best beskrives som et typisk ”shoegazer-band” (i den grad ”shoegazer” er en egen sjanger – det henspiller vel strengt tatt bare på band som er/var mer opptatt av å se på sine egne sko enn på publikum mens de gnikket og gnudde på gitarene sine). Hvis vi derimot kan akseptere å kalle det for en egendefinert sjanger blir vel sammenligningsgrunnlaget for Maribel klassiske band som Jesus And Mary Chain, My Bloody Valentine eller for eksempel norske Serena Maneesh. Musikken er kanskje hva albumtittelen beskriver. I alle tilfeller er det et flott samspill mellom gitarer som bråker ekstremt mye, og en myk og nesten spak vokal. Låten Ecstatic er bare én av en rekke kanongode låter fra albumet, et album som det virkelig anbefales å høre ut i sin helhet.

Harrys Gym – Top Of The Hill. Platen til Maribel, Aesthetics, er spilt inn i studioet Harrys Gym Recording Studio sammen med nettopp Bjarne Stensli fra Harrys Gym. Gruppen Harrys Gym derimot, kom ut med plate i 2008, og da den selvtitulerte platen ”Harrys Gym”. Dette bandet, i motsetning til Maribel, fikk en grei dose med oppmerksomhet som band. Ikke minst gjennom at låten ”Brother” ble listet på radioen (noe som sikkert de fleste har glemt nå, men det er kanskje verdt å nevne i seg selv). Harrys Gym fikk muligens sitt definitive gjennombrudd gjennom den (tvilsomme?) festivalen (?) by:Larm. Okei, vi kan la debatten om by:Larm ligge for denne gang, men det er legitimt å spørre seg hvilken funksjon dette konseptet egentlig skal fylle. Men, platen til Harrys Gym står virkelig på egne ben den altså. Det er tidvis ganske mørkt og dunkelt, nesten mystisk, men med en utrolig vokalfremføring av Anne Lise Frøkedal (som kanskje er min favoritt norske kvinnelig vokalist for tiden). Det kan nesten minne om de tidlige utgivelsene til Bel Canto, og det er i aller høyeste grad et kvalitetstempel.

I Was A King – Norman Bleik. I tillegg til å synge og spille i Harrys Gym, opptrer Anne Lise Frøkedal også i bandet I Was A King. Musikalsk er det ganske annerledes enn hva Harrys Gym fremfører, det kan sies med en gang, slik at ingen sjokk oppleves. Ikke det at man bør få noe sjokk ved å høre på I Was A King, for dette er et band som virkelig kan spille musikk. Også dette bandet kom en herlig utgivelse i 2009 ved platen, igjen selvtitulert, ”I Was A King” (egentlig har jeg alltid syntes at det er tilnærmet grenseløst kjedelig når band kommer ut med selvtitulerte album, det er som om de har sluppet opp for kreativitet akkurat idet siste hånd skal legges på verket og platen døpes, ja, så kommer man ikke opp med noe mer spenstig enn bandnavnet selv). Uansett høstet albumet til I Was A King masse lovord og stormende jubel da det kom for nesten nøyaktig et år siden. Likeledes ble det tilnærmet like mye furore da albumet ikke ble nominert til årets spellemannspris. Den kritikken er faktisk berettiget, det er svært vanskelig å se på det norske musikkåret 2009 i sin helhet uten å nevne I Was A King sin utgivelse. Men tilbake til utgangspunktet; Anne Lise Frøkedal fyller rollen som vokalist på en fantastisk måte også i dette bandet, noe man blant annet kan høre i den artige låten ”Norman Bleik”.

Serena Maneesh – Drain Cometics. Musikk-Norge er ikke spesielt stort. Det kommer nok ikke som noen bombe på noen, men av og til er det ganske så moro å se på ulike sammenhenger. For denne delens skyld kan det jo da nevnes at ”frontfigur” i Serena Manesh, Emil Nikolaisen, bidrar på platen til I Was A King. Det er vel bare slik det er dersom man har noen venner som kan spille litt musikk, ja så inviterer man dem også til å spille litt på egen utgivelse. Det skulle kanskje bare mangle vil enkelte hevde. Serena Maneesh spiller, i likhet med Maribel, støyrock eller alternativ rock som det ofte blir kalt. På mange måter er Serena Maneesh det nærmeste vi kommer et norsk Velvet Underground samtidig som vi finner viktige spor av tysk krautrock. Det er med andre ord skikkelig luksus for ekte hipstere. Det kan også nevnes at gruppen kommer ut med plate i dette år, en plate mange med rette gleder seg til. Emil Nikolaisen er utvilsomt en viktig bidragsyter, og en innovatør, i norsk musikk. Førsteplaten til Serena Maneesh kan gjerne sies å ha vært banebrytende da den kom i 2005, og det skal derfor bli spennende å se hva som skjer når de nå skal følge opp den relativt suksessfylte platen ”Serena Maneesh” (igjen, disse selvtitulerte albumene – eller kanskje er det et mønster her?).

Atlas Sound – Walkabout. Når Serena Maneesh slipper sitt andre fullengdealbum ”SM2 – Abyss in B Minor” kommer dette albumet ut på det britiske plateselskapet 4AD. 4AD er et såkalt indie-plateselskap med en rekke artige artister i ”stallen” sin. Deriblant en relativt ung herremann ved navn Bradford James Cox. På fritiden operer han under artistnavnet Atlas Sound og lager forbløffende fin musikk. I 2009 kom han ut med sitt andre album ”Logos” som jevnt over fikk god mottakelse i musikkpressen. På låten Walkabout har Atlas Sound i tillegg fått med seg Noah Lennox på vokal. Noah Lennox er nok best kjent som artisten Panda Bear fra gruppen Animal Collective. Det er muligens ikke helt tilfeldig at det nettopp er et medlem fra Animal Collective som bidrar på platen til Atlas Sound, det er nemlig klare referanser og sammenliknelser mellom artisten Atlas Sound og bandet Animal Collective. Kjennetegnene er vel kanskje det lystige og lekne i den musikalske fremførelsen, samtidig som det er sånn passe eksperimentelt, uten å bli sært.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*