I Bergen svir det i øyne og hals – men hva skal en stakkar gjøre?

Bergen står på kartet for tiden. Det er på ingen som helst måte i positiv forstand, men som følge av det sørgelige faktum at Bergen per dags dato er mest forurenset i Europa. Årsakene er enkle å forstå, uten at vi trenger å begi oss ut på de kjemiske forklaringene; høy konsentrasjon av eksos sammenholdt med liten bevegelse i luften.

Utgangspunktet i denne debatten er hvordan man skal bedre luften i Bergen sentrum. En slik debatt faller under domenet for politisk aktivitet. Altså; hva kan man akseptere at den politiske ledelse gjennomfører av ulike virkemiddel for at man skal nå det felles mål om bedret luftkvalitet i Bergen sentrum?

Denne problemstillingen (riktignok i et mikroperspektiv) griper fatt i en viktig debatt på generelt nivå, hvordan skal man sammen løse den globale klimakrisen, ja, den er faktisk fremdeles global. Derfor blir diskusjonen om hvilke virkemiddel som skal settes til livs ekstra interessant. For det er muligens for første gang på veldig veldig lenge at ”vanlige folk” i Bergen opplever, og kjenner på kroppen, hva vårt konsum, i miljømessig sammenheng, får for konsekvenser. Analogien av dette er dermed en debatt om hvilke virkemiddel som kan iverksettes for å nå det felles mål om reduserte utslipp som (forhåpentligvis) kan reversere den globale oppvarmingen.

På den ene siden av debatten har man gulroten, den positive stimulans som skal bidra til å skape endring av menneskelig adferd. På den andre siden står pisken, et (som regel) negativt inngrep som innføres nettopp av hensyn til å skape de forventede endringer. Overbygningen for hele problemstillingen er den felles interesse, alle mennesker har jo et felles mål om å puste inn ren og god luft, og at den dårlige luften påvirker oss alle. Bakteppet er hva man kan kalle frihetsutøvelsen: at mennesker skal være enerådende og selvbestemmende over egen adferd så frem til det ikke bryter med lov. Dette bakteppet har etter min mening blitt en stadig mørkere skygge i samfunnsdebatten. Satt på spissen er det knapt nok mulig for en utøvende politiker i dag å fremme forslag som griper inn i overfor menneskets adferd på en regulerende måte uten at ”hylekoret” setter i gang med grove og utidige sammenlignelser.

Men, situasjonen er altså den at Byrådet i Bergen i dag bestemte at det skulle gå gratis kollektivtransport fra sentrale knutepunkter i Bergen inn til sentrum. På denne måten kan flere mennesker transporteres inn til sentrum enn hva ordinær kollektivtransport klarer å ta unna. Flere tar buss – færre tar bil – luften blir bra – alle blir glad. Dette tiltaket representerer gulroten i debatten. Gratis buss er jo man muligens fornøyd med? Det skader jo i og for seg ingen. Så er jo spørsmålet, hvilken effekt vil dette faktisk gi? Er gratis buss et tilstrekkelig incentiv, og passe nok stimulerende, til at folk endrer sin adferd og lar bilen stå hjemme? I de nærmeste dagene blir det meget spennende å følge eventuelle endringer av dette tiltaket (så frem til at ikke lavtrykket inntreffer og vasker vekk den kleine luften som dugg for solen – det er jo tross alt ikke hver dag at befolkningen i Bergen får være med på et sosialt eksperiment av denne art).

For hva skal man faktisk gjøre da, dersom ikke tiltaket som ble satt til livs i dag fungerer etter sin hensikt? Vel, det mest nærliggende å tenke seg (husk nå på – hold tungen rett i munnen, vi ønsker fremdeles bedret luftkvalitet) er jo at det innføres enkelte virkemiddel av regulerende karakter (for eksempel rushtidsavgift, veiprising, innskrenket kjørerettighet eller totalforbud mot kjøring innen en viss sone eller i visse tidsperioder). Derfor vurderer altså Byrådet parallelt å innføre bilforbud. Og det er altså nå at debatten virkelig begynner å bli interessant, for det er jammen ikke hver dag at utøvende politikere tar til ordet å regulere den menneskelige adferd. Vi husker kanskje alle Lars Sponheims forslag om kvoter på charterturer med fly til landet vi liker å kalle Syden? Ikke det? Vel, et interessant forslag som i og for seg fortjente oppmerksomhet, men som kokte bort i kålen (stakkars Sponheim).

Det er nærliggende å anta at et forbud mot kjøring i visse soner og/eller i visse tidsrom vil ha en umiddelbar positiv effekt på luftkvaliteten i Bergen. Men hvilken pris har dette for valgte politikere? For det er rimelig klart at innføring av kjøreforbud ikke går upåaktet hen. Reaksjoner vil komme, enten i form av klaging og sutring eller, i sin nærmest ytterste konsekvens, endring av stemmemønster ved neste lokalvalg.

Men som nevnt innledningsvis, og for å trekke debatten opp et nivå: analogien i denne sammenhengen er altså hvilke virkemiddel politikere kan gjennomføre overfor folk for å bekjempe klimakrisen? Hva er det rimelig å forvente at folk aksepterer av tiltak som regulerer deres adferd? Aksepterer vi for eksempel at det innføres kvoter på flyreiser, begrensninger på varekonsum eller på vår bilkjøring i et felles mål om å redde vår klode? Overfor denne problemstillingen fungerer dagens situasjon i Bergen på mange måter som en slags lakmustest, og for oss som er interessert i miljødebatten blir det spennende å analysere reaksjonene fra Bergen de nærmeste dagene dersom man altså skulle komme til den situasjon at reguleringer innføres. Dette kan gi en eventuell pekepinn på hvor man befinner seg på vektskålen av hva mennesker finner seg i når ”overformynderiet” setter inn.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*