Fem fine for øret i uke 43

Reverend and The Makers – Silence Is Talking. Denne ukens fem fine for øret tar for seg artister som i det siste har vært aktuell, og da selvfølgelig med en plateutgivelse. Tidligere år kom platen A French Kiss in the Chaos av gruppen Reverend and The Makers. Platen er oppfølger fra deres debut i 2007. Da debutplaten deres kom var det selvsagt veldig naturlig å dra veksler til deres ”bybrødre” i Arctic Monkeys, og det som liksom ble kalt en ”Sheffield-bølge”. Å falle inn under slike beskrivelser kan sikkert være mer en forbannelse enn til glede for et band, men det er vel bare slikt man må leve med når det er tidskrifter som for eksempel NME som skal diktere hvordan musikkverdenen ser ut. Vokalisten i bandet kaller seg selv bare ”The Reverend”, noe som i seg selv viser at det lett kan skje at bandet mister total bakkekontakten dersom de får for mye oppmerksomhet, så la oss derfor begrense nettopp dette. Vi trenger ikke flere cocky arrogante verdensmestre fra Storbritannia. I alle tilfeller er Silence Is Talking en god singel fra platen. Det er klassisk indierock, rett frem, som sjelden slår feil.

The Rural Alberta Advantage – Don’t Haunt This Place. The RAA (som visstnok gruppen kalles på folkemunne) kom tidligere år ut med platen Hometowns. For tiden holder bandet hus i byen Toronto, og for de som har vært så heldig å for eksempel tilbringe en ferie i Canada, så vet man at Toronto ligger i Ontario. Og Ontario er ganske langt fra Alberta. Grunnen for at de likevel synger om Alberta er altså fordi gruppen faktisk kommer fra et eller underfundig sted i Alberta. Som gruppen selv uttaler handler tekstene deres om ”…growing up in Central and Norhtern Alberta”, men mest av alt prøver de gjennom sine låter å ”…embrace the advantage of growing up in Alberta”. Det kan sikker være at det følger noen kolossale fortrinn å vokse opp i Alberta, det kommer jeg aldri til å få vite selv. Det jeg imidlertid vet er at Hometowns er en fantastisk debutplate fra The RAA. Den griper om indiesjangeren perfekt med sitt litt skranglete lydbilde, og ganske så flotte tekster. Vokalisten har en unik stemme i grunn, og det er vanskelig å si om den faktisk er god eller om den bare er slitsom. Jeg tror jeg faller ned på det første.

The Raveonettes – D.R.U.G.S. The Raveonettes er ute med sitt fjerde studioalbum, og de er begynt å bli ganske så etablerte etter hvert. Gruppen som egentlig kun består av to personer, Sune og Sharin (ganske fjollete navn i grunnen) har rukket å presentere seg på en solid måte for omverden, ved blant annet flere opptredener på amerikansk TV. De har så langt i karrieren vært sympatisk flinke til musikere å være; de har for eksempel gitt ut plate annethvert år siden deres debut i 2003, og platene er hver for seg mer enn godkjent. Gruppen fortsetter å gjenoppta arven fra 80- og 90-tallet med mye støy på gitarene, shoegazing og effekter på trommene. Det er en tung arv å bære, men som de altså har vist gjennom alle sine utgivelser er det faktisk noe de mestrer svært godt. Albumet fra i år, In and Out of Control, er forholdsvis tilgjengelig til The Raveonettes å være, spesielt tatt I betraktning deres forrige plate, Lust Lust Lust, som dessverre passerte gjennom musikkåret 2007 uten at det ble gjort stor notis av. La oss derfor håpe at gruppen får mer oppmerksomhet i år, for i motsetning arrogante briter, så er det gode grunner for å vie oppmerksomhet til dansk musikk.

Jim O’Rourke – Prelude To 110 Or 220/Women Of The World. Jim O’Rourke er en herlig skrue av en kar. Det er plent umulig å si hvilke krumspring han gjør musikalsk. I år har han kommet ut med en plate som inneholder bare ett eneste spor, det er til gjengjeld 38 minutter langt og er kun instrumentalt. Platen har fått navnet The Visitor, og jeg antar at den lange låten også bærer dette navnet. Det blir litt for dumt å legge ut en låt av dette kaliberet på Fem Fine For Øret, så derfor gis det heller en smakebit fra noe av det andre arbeidet til Jim O’Rourke. Låten Prelude To 110 Or 220/Women Of The World er å finne på platen Eureka som kom ut i 1999, tiårsjubileum der altså. I sin karriere har Jim produsert album for ulike arister, som for eksempel store fine band som Stereolab, Saint Etienne og Sonic Youth, men han har også spilt sammen med artige artister som Thurston Moore (også gjennom å være medlem av Sonic Youth selvsagt), og Mats Gustafsson faktisk. Dersom du enda ikke er en lykkelig eier at et album av Jim O’Rourke så er det aldri for sent å sjekke ut hva denne karen har å by på. Selv om hans musikalske bidrag spriker i alle retninger så finner man faktisk noe for enhver smak. The Visitor er kanskje tungt å svelge dersom man først skal sjekke ut artisten, men morsomt er det i alle fall.

John Olav Nilsen & Gjengen – Piken Med Sviket. Det er kanskje unngåelig å ikke kommentere John Olav Nilsen og hans gjeng i løpet av musikkåret 2009, spesielt ikke dersom man er så heldig å komme fra byen Bergen. Denne platen er faktisk enormt god. Den inneholder så mange sterke spor, som hver for seg kan fungere som en unik singel. Spesielt åpningen av platen, med de fire første låtene, er noe av det bedre jeg har hørt på lenge. I samme åndedrag som bandet kommenteres, blir selvfølgelig også personen John Olav Nilsen gjenstand for all slags analyser. Jeg tror jeg skal la være å si noe om John Olav Nilsen selv, ut over at hans innlevelse og fremføring av låtene står til 10 i stil, gjennom hele platen. Det er mye kjærlighet, eller tapt kjærlighet kanskje, som det messes om. Klassisk tema selvsagt, men det er ikke galt når det fremkommer på den måten som det gjøres på albumet For Sant Til Å Være Godt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*