Fem fine for øret i uke 37

Pete Doherty – Last of the English Rose. Plutselig har Pete Doherty blitt en slags norgesvenn. Han spilte på Storåsfestivalen i sommer, og jammen legger han ikke en tur innom Oslo senere i høst for å spille litt fra hans plate som kom i år, eller kanskje noen gamle Libertines- eller Babyshambleslåter. Uansett er Pete Doherty en mann man mener veldig mye om. Noen er veldig glad i mannen, og som regel er de samme menneskene innbarkede Libertinesfans, mens andre (og dem er det ganske mange av i grunnen) hater mannen. Og la det være sagt at han stilt seg lagelig for hogg gjennom årene som musikkartist. Samtidig er det vanskelig å ikke føle med Pete, og faktisk synes litt synd på ham, det virker jo tross alt som om han bare vil godt. Platen Grace/Wasteland som kom tidligere i år er en veldig god plate, og det viser seg at Pete Doherty fikser å ha solokarriere. Tross alt har jo han blitt et slags kasus gjennom hans karriere, så det skulle kanskje bare mangle at han ikke fikk oppmerksomhet. Det definitive høydepunktet på platen kommer ved låten Last of the English Rose, en slags romantisk klassiker, av en håpløs romantiker. Hvis noen synes det ligner litt på tidlig Blur, kan man legge til at den gamle gitaristen i Blur, Graham Coxon, har vært med å produsere platen, så der har man muligens en forklaring på nettopp det lydbilde.

The Black Crowes – I Ain’t Hiding. The Black Crowes har holdt på i mange mange år egentlig, og har gitt ut et lass med plater. Dette er plater jeg ikke har noe særlig forhold til for å være ærlig, på lik linje med at jeg ikke har noe forhold til bandet selv heller. Men denne låten, denne låten er skikkelig tøff og fortjener så fryktelig mye å være med på denne ukens liste. Etter hva jeg kan forstå presenterer The Black Crowes musikk i bluessjangeren som har turnert med blant annet Aerosmith, The Rolling Stones og Bob Dylan for å nevne noen artister. Ok, det er greit det, og jeg tror ikke jeg skal kommentere bandet noe nærmere enn akkurat dette. Imidlertid er denne låten noe av det mest funky og spennende jeg har hørt på veldig lenge, en låt som jeg rett og slett ikke får nok av. Bassgangen, og gitaren ikke minst, er om skapt for dansegulvet. Det kunne vært dratt rett ut av 70-tallet kanskje, men det er faktisk musikk anno 2009. Låten er hentet fra platen Before the Frost…Unitil the Freeze som kom bare for en liten uke siden. Hør på denne låten, og bli glad!

John & Jehn – 20L07. Duoen John & Jehn (en kvinne og en mann selvfølgelig) kom med et ganske så artig album i fjor. Både John og Jehn er franske som bare det, men holder for tiden hus i London, hvor de har utviklet musikken sin i større grad, noe som altså resulterte i en fin-fin plate i fjor. Det kan nok enkelt betegnes som klassisk lo-fi rock, og etter sigende ble nesten debutplaten deres tatt opp på deres soverom (noe som sikkert ikke er unikt i seg selv, men en artig digresjon i hvert fall). Låten 20L07, som har en latterlig tekts egentlig, er den første låten John og Jehn skrev sammen, og var singelen fra den første platen. Låten, som altså har en ganske naiv og teit tekst, er likevel ganske flott på sitt enkle vis, med et suggererende driv som man får lyst å trampe takten til. Det er litt skakt, og det er litt skeivt, men det virker.

The Magnetic Fields – Epitaph for My Heart. I år feires det et jubileum, faktisk akkurat på denne dag, 7. september, for nøyaktig 10 år siden kom et monument av en plate, nemlig 69 Love Songs, av gruppen The Magnetic Fields. Og for en plate, jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne. Vel, det er jo 69 muligheter egentlig, alle unike i seg selv. 69 Love Songs er altså et slags konseptalbum, et album tilegnet kjærligheten, skrevet av frontmannen i The Magnetic Fields, Stephin Merrit, en veldig flink mann, med en utrolig dyp røst. Det er vanskelig å si i enkelhet hva som gjør albumet spesielt; kanskje helt åpenbart er det jo antallet låter selvfølgelig, men det er så mange aspekter ved albumet å gripe fatt i, og det er kanskje det som gjør albumet så unikt. Albumet spenner over all slags sjangre, med de underligste tekster, noen låter er korte, mens andre er lengre, noen låter er trist, andre glad, noen låter gjør at man blir sint, mens andre igjen gjør deg fortvilet. Og så var det å velge en låt da, fra dette komplette albumet. Jeg er fullstendig klar over at andre muligens ville ha valgt andre låter, for det er kanskje slik at man finner sin egen favoritt. Låten Epitaph for My Heart ble på mange måter min favoritt; jeg falt pladask første gang jeg hørte låten. Det kan vel bare sies så mye at man får begynne med denne låten, og lete seg videre i platen, så får man kanskje velge seg sin egen favoritt. Uansett er 69 Love Songs en plate man virkelig kan unne seg, til enhver anledning.

Massive Attack – Karmacoma. Nok et band som holder konsert i Norge i løpet av høsten, denne gangen ved gamle nostalgiske Massive Attack. Massive Attack er en flott gruppe, la det være sagt først som sist. Imidlertid ble de nok gjennomdefinert for mange mange år siden gjennom musikksjangeren trip-hop. Og siden trip-hop er noe man rett og slett ikke hører på lengre, så er det nok også slik at Massive Attack også blir et band man dessverre ikke hører på nå for tiden. Massive Attack dukket opp i hjertet av trip hop-bølgen, nemlig i byen Bristol, derav navnet ”Bristol-sound” som trip hop ofte ble kalt. Av låter fra gruppen Massive Attack er det selvsagt mye å velge mellom. Best kjent er nok albumene Blue Lines og Mezzanie. På denne ukens liste kommer imidlertid en låt fra det kanskje mindre kjente albumet Protection, et album som kanskje mest blir karakterisert som albumet mellom de to ovennevnte, men som man ikke alltid husker navnet på. Låten Karmacoma kan best beskrives som en klassisk trip hop-låt, med det umisskjennelige downbeat tempoet, sløvt og tungt, men fantastisk deilig

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*