Fem fine for øret i uke 31

JJ – Ecstasy. Det er sent i uke 31, jeg er klart over det, men det er fremdeles noen timer igjen i denne uken til å sjekke ut noen trivelige låter. Den første låten er fra det svenske bandet JJ, og det er egentlig ikke så mye mer å si om bandet. Det skal faktisk en del research til for å i det hele tatt finne ut at dette er et band, og ikke bare en enkeltstående artist. De kommuniserer stort sett med omverden gjennom sine plater og musikkvideoer, og kanskje er det like greit, det er jo tross alt musikere de er. Uansett, JJ er et ordentlig hipsterprosjekt (grunn nok for mange å stille seg skeptisk kanskje) som kommer ut på katalogen Sincerely Yours, men de lager altså trivelig musikk som er vel verdt å få med seg. Låten Ecstasy er en spennende låt som vekker tanker over mot tidlig Saint Etienne; leking innenfor elektronikasjangeren, uten at man nødvendigvis trenger å definere musikken innenfor den sjangeren. For de som synes dette er en artig liten låt kan man også da sjekke ut Lollipop med Lil Wayne, så ser man hvordan ting henger sammen, uten at dette på noen som helst måte trenger å ta vekk noe av oppmerksomheten til JJ.

Florence and the Machine – Dog Days Are Over. For ikke alt for lang tid siden kom det et skikkelig bra album på markedet, et album som er muntert og lystig, enkelt og greit, rett og slett likandes. Bak albumet Lungs står artisten Florence Welch, eller Florence and the Machine som hun går under i dette prosjektet (det har for øvrig ingenting med en maskin å gjøre, selv om det i seg selv hadde vært ganske kult, men er selvfølgelig backingbandet til Florence). Artisten har fått mye oppmerksomhet for albumet, og det med rette, for det er faktisk et veldig sterkt album, med låter som det er lett og bli glad i, som for eksempel låten Dog Days Are Over. Florence har i intervju innrømmet at hun i sin oppvekst har hørt mye på Kate Bush (uten at det skal burde være noen skam), og akkurat det er lett å høre når det kommer til gjennomføringen av låtene på albumet, sangteknikken som benyttes er tidvis forbausende lik. Florence and the Machine kan fort bli et av de bedre minnene fra musikkåret 2009, og det er ingen grunn til å la dette albumet passere uten gjennomlytting.

Yo La Tengo – Here To Fall. Tidligere i denne spalten har bandet Condo Fucks blitt kommentert, et band som består av trioen bak Yo La Tengo, bare forkledd gjennom et annet bandnavn og nye alias. Den samme gjengen er ikke verre på det enn at de i ett og samme år også slipper enda et album. Riktignok er ikke albumet til salgs enda, men det er ikke et hinder for at vi allerede nå kan høre på noe av det som kommer. Den første singelen er altså låten Here To Fall, og blir å finne på det tolvte studioalbumet til Yo La Tengo, Popular Songs (et albumnavn som muligens sier en hel del om et band av Yo La Tengos kaliber når de allerede før utgivelsen, i en akkurat passende mengde av selvsikkerhet, velger å titulere låtene som poplulære). Det blir veldig spennende å følge utgivelsen av albumet. Deres forrige album, I’m Not Afraid of You and I Will Beat Your Ass, sto som en bauta i utgivelsesåret 2006, og ga igjen, muligens fortjente, tilrop om genierklæring til gruppen. Den første låten fra det kommende albumet er i alle tilfeller en fin liten sak som man uten problemer kan høre på mange mange ganger.

…AIR – Do The Joy. Nok en låt som enda ikke er kommet ut, men som vi altså kan glede oss over kommer I løpet av høsten, nærmere bestemt i oktober, låten Do The Joy fra den veletablerte franske duoen AIR. Det begynner å bli ganske mange år siden deres sinnsyke gjennombrudd med platen Moon Safari, en plate som har gått inn i historiebøkene, og som man ikke kommer utenom dersom man bedriver oppramsing av plater man bør ha hørt. Etter dette er det delte meninger om platene til AIR, personlig synes jeg platen 10 000 Hz Legend er en nesten like sterk plate som Moon Safari, men det er nå bare min mening. I et mer eller mindre jevnt tempo har duoen kommet ut med plater, plater som egentlig varierer lite ut i fra hvilken musikkstil som har definert gruppen. I år er det altså klart at Godin og Dunckel kommer ut med nok en plate, Love 2, og vi har allerede gleden av å høre det første sporet fra platen Do The Joy. Som en skikkelig AIR fan synes jeg det er artig å høre hva duoen leverer, til tross for at man gjerne har hørt det før, er det fremdeles noe eksperimentelt og innovativt over musikken deres, det går liksom ikke av mote det AIR produserer. Om låten blir en radiohit er vanskelig å si, men verdt å sjekke ut? Helt klart!

…Madonna – Swim. I og med at den svært velkjente artisten Madonna nylig avla en visitt til Norge kan det kanskje være på sin plass å slenge en av hennes låter med på denne ukens liste. Undertegnedes befatning med Madonna er (dessverre?) svært begrenset, men ett og annet har også jeg fått med meg av den sagnomsuste damen som begynner å bli ganske gammel men likevel holder seg forbløffende bra. Det er så altfor altfor mye som kan sies om Madonna, og mange kan si mye mer, og si det bedre, enn det jeg kan. Jeg begrenser meg derfor til å trekke frem albumet fra 1998, Ray Of Light, et album som kom på et tidspunkt når Madonna begynte å bli ”seriøs”. Hun hadde nettopp fått datteren Lourdes, og begynte å lefle med Kabbalah og greier. Albumet er et svært godt gjennomført album, med en fantastisk helhet og en enorm produksjon. Og det er nettopp produksjonen som bør fremheves på dette albumet, for det står nemlig artisten William Orbit bak, og det er klart at man hører dette gjennom hele albumet. Samtlige låter beveger seg svært nær betegnelsen elektronika, gjerne ambient, som nettopp har vært mr. Orbits greie. Albumet er nok i fremste rekke kjent for singlene Frozen og Ray of Light (den låten med den ganske så festlige videoen), men som nevnt er de fleste låtene på albumet svært sterke, og det er grunn god nok til å fiske frem albumet fra hyllen, 11 år etter dets utgivelse.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*