Fem fine for øret i uke 17

Malajube – Port Disparu. De fleste av oss har nok dessverre begrenset, eller svært mangelfull, fransk språkforståelse. Likevel er det nesten umulig å ikke la seg begeistre av det franske språket når det fremføres i musikalsk form, og spesielt i låtene til bandet Malajube som denne våren slapp albumet Labyrinthes. Et feiende flott album som fortjener lytteroppmerksomhet av personer ut over frankofile musikkelskere. En utsøkt låt som kan nytes i vårsolen hvor enn du skulle befinne deg.

Lily Allen – Fuck You. Søt popmusikk kan man ikke få for mye ut av, la det være helt klart. Og spesielt ikke popmusikk som er pakket inn på en slik måte som Lily Allen presenterer i låten Fuck You. Sjelden har det vært så romantisk og søtt å be noen rett og slett dra til helvete. Fuck You har hentet frem den trillende og enkle formen fra den enkelske popscenen på 70-tallet, men har likevel en klar referanse til geniene av popmusikk i Saint Etienne. At Lily Allen er en underfundig og fascinerende person i seg selv hjelper selvsagt på, og et hett tips ville være og dra til Middelalderparken i august for endelig å kunne se frøken Allen i levende live under Øya-festivalen.

Condo Fucks – What’cha Gonna Do About It. Indie-rockerne i Yo La Tengo finner på mye rart, og det siste prosjektet deres kalles Condo Fucks, og albumet har fått det originale navnet Fuckbook. (Sannsynligvis et ordspill på den mer snille platen Fakebook av nettopp Yo La Tengo). Medlemmene i Yo La Tengo har til og med gått hen og fått seg nye navn, eller alias om du vil. Under aliasene Georgia Condo, Ira Condo og James McNew kommer et relativt skittent garasjerockalbum, rett i hjertet for folk som synes at amerikanske råhet er akkurat hva man trenger for å komme gjennom dagen.

The Enemy – No Time For Tears. The Enemys forrige album, We’ll Live And Die In These Towns, var regnet som nok et tilskudd I brit-pop/rock scenen hvor plassen allerede var svært trang, og det ble naturlig å sammenligne med artister som Artic Monkeys, The Libertines, Kaizer Chiefs osv osv osv. Dette medførte at til tross for opphausing i NME passerte The Enemy sitt første album ganske stille forbi for folk flest. Denne våren slipper imidlertid de fryktelig unge guttene ut album nummer to, som har fått navnet Music For The People, og i radio kan man høre låt nummer to fra albumet, No Time For Tears. Den første reaksjonen på låten er at guttene i The Enemy faktisk har mer for seg en den klassiske britiske lyden, og kan spille ganske så hardtslående om de først vil. Låten har kvalitet til å kunne bli en publikumshit i løpet av året, så hvorfor ikke bare sjekke ut låten først som sist?

Animal Collective – My Girls. Når våren først nå har kommet er det ingen skam å høre på musikk som passer våren til. Hva som hører våren til kan selvsagt være gjenstand for tolkning alt ettersom man er en sliten allergiker eller håpløs romantiker, men mange velger nok lystige toner med enkle budskap, som for eksempel karene i Animal Collective fremfører i My Girls. ”Is it much that I feel I need. A solid soul and the blood I bleed. With a little girl, and by my spouse, I only want a proper house”. Jaja, det er et ærlig og nøkternt ønske det, gutter. Låten, som kommer fra det utmerkede albumet Merriweather Post Pavillon (anbefales på det varmeste, ja, helt ærlig altså), innehar det meste av hva man kan forvente av en trivelig og lystig toner, og at guttene i bandet også er flink til å synge sine naive og enkle tekster hjelper svært godt på.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*