SMK: Lister til besvær

Det måtte komme, like sikkert som at lister for årets ditt og datt blir produsert i ethvert medium med respekt for seg selv, kommer også kritikken mot de samme listene. Vi har hørt det før, men vi kan jo alltids lese det igjen. Listene, og da spesielt listene over årets musikkalbum er navlebeskuende, tar lite hensyn til hva folk flest hører på og er intet mindre enn ett uttrykk for arroganse.

Okei, jeg skal ærlig innrømme at kritikken har sine poenger. Hvis man tar utgangspunkt i hva som skal være nyhetsverdien av publiseringen av slike lister kan man endelig treffe med kritikken. De fleste lesere vil nok uten å blunke nevneverdig klikke seg stødig tilbake når man blir presentert med at artister som ”The Bronx” eller ”Dungen” ligger inne på topp-10 listen. Hvem ER disse bandene blir nok spørsmålet de fleste stiller seg, og hopper videre fra denne nyhetssaken over til nyheten om hvilke av parene på ”Jakten på kjærligheten” som fremdeles holder sammen.

Det blir et salgs uttrykk for ”Ignorance is a bliss” hos leserne i møte med slike lister, for hvorfor skal man tilstrebe seg å gå i sømmene på disse listene, når man er mer enn nok fornøyd med den musikken man allerede har i samlingen sin. Man behøver da vitterlig ikke å inkorporere favorittartistene til Håkon Moslet, Mode Steinkjer eller deres likemenn i sin samling. Hvilken verdi skal det ha? Ikke bryr jeg meg selv, og jeg er ganske sikker på at Håkon Moslet ikke bryr seg noe særlig om hva JEG hører på.

Så jo da, kanskje er det tilnærmet null-verdi på nyhetsartikler om hva som var best i 2008, og hva du skulle høre på dersom du med rette skal kunne kalle deg en ekte ”hipster”. Likevel dras jeg i forskjellige retninger med hensyn til disse publiseringene. For så sterkt som hatet noen ganger kan være for elitismen, er på den andre siden kjærligheten til musikken like stor. Og ja, jeg er nok en av disse menneskene som ”i kameratflokken som prøver å få kompisene sine til å høre på den sære, meningsfylte musikken han, og bare han, oppdaget før alle andre”. Med det følger også et behov for meg for å tilkjenne gi hva som av musikk betyr noe for meg.

For det ligger en verden der av deilig, nydelig og forførende musikk, som man så inderlig gjerne skulle ha delt med sine medmennesker, om ikke alle, så kanskje bare en liten håndfull mennesker, noen som betyr noe ekstra for deg. Så la oss se litt vekk i fra det elitistiske og det arrogante over listene for en liten stund, og heller fokusere på gleden ved musikken. Så kanskje har likevel disse listene et snev av verdi, dersom de kan dele noe til andre mennesker av gode og fine opplevelser.

I hvilken grad www.skrivekollektivet.com skal fungere som medium for ytringer om hva som er best og verst i det året som har vært tror jeg ikke jeg skal begi meg inn på. Det får bli en debatt for fremtiden. Jeg vil likevel forsøke meg på en egen liste, over den musikken som betydde noe for MEG i året som gikk. Hvilken musikk som skapte følelser og stemning i min sjel, og kanskje, eller kanskje ikke, kan andre ta del i den fine musikkverden som jeg har hatt i 2008. Så her følger altså Martin Olaussen, en helt ubetydelig person, men med sin egen subjektive musikksmak, sin urangerte liste over årets 12 (12 måneder i året osv.) beste plater:

– Monkey – A Journey To The West
– The Ruby Suns – Sea Lion
– Beck – Modern Guilt
– Department of Eagles – In Ear Park
– The Magnetic Fields – Distortion
– Calexico – Carried To Dust
– Johnossi – All They Ever Wanted
– Fleet Foxes – Fleet Foxes
– Lykke Li – Youth Novels
– Palace Of Pleasure – Lifelong Fury
– The Raconteurs – Consolers Of The Lonely
– Vampire Weekend – Vampire Weekend

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*