Et hjertesukk for stabilitet

Til tross for undertegnedes tilhørighet til det som forhåpentligvis blir seriemester Tippeligaen 2007, SK Brann, vil jeg likevel få kommentere på vegne av supportere av Oslos fremste lag, Vålerengen.

Det finnes knapt noe bedre for en ekte Brannsupporter, enn å se våre argeste rivaler Vålerengen å snuble. Undertegnede fikk lov til å være med på denne gleden i går, da han ble invitert med for å se oppgjøret VIF mot Strømsgodset.

Stemningen var satt på forhånd. Det var yrende vår i luften, i grenselandet over mot sommer, en fin lørdagskveld. Folk hadde allerede fra formiddagen av plassert seg i sentrums vannhull, og forsiktig, men likefult stødig, begynt med heia-rop. Stemningen eskalerte ettersom man nærmet seg Ullevål, og det var klart at forventningen om seier var enorm fra de drøyt 13000 hjemmesupporterne. Etter en famlende og tidvis komisk serieåpning av de blåkledde VIF-spillerne, skulle nå rivalene fra Drammen, med verdens eldste lag på banen, settes på plass.

Kommentarer fra hovestadens medier har vært varierende med hensyn til VIF sin sesongåpning. Fra nærmest hånliggjøring etter fadesen i Bergen, til en begeistret tro på medalje. Imidlertid er det enkelte gjengangere i analysen av deres sesongåpning, noe som også har vært symptomatisk for Oslolaget i det siste. Et klart spillmønster. Hvordan ønsker VIF å spille fotball? Hvordan skal man planlegge stragien for å vinne kamper, og ikke minst score mål?

Etter hva jeg kan se, har man to sterke sammenligningsgrunnlag som per dags dato indikerer et skille mellom topp og bunn i norsk fotball. Et sammenligningstilfelle mellom Brann og Vålerengen. Det ene laget er løpsvillig, angrepsvillig og flink til å utnytte det dem er gode på. Det andre laget famler i blinde, uten beveglse og uten mønster i sitt spill for hvordan det skal scores mål. Dette gir, til tross for bare tre/fire kamper spilt, sitt utslag i et lag som befinner seg på topp, mens et annet i bunn.

Likefult som jeg ønsker Brann et seriegull i sesongen 2007, ønsker jeg også å se en god fotballkamp. Og tiltross for vårt hat overfor Vålerengen, kan jeg ikke annet å føle meg skuffet på supporternes vegne. Vi er vitne til et lag, som bare for to år siden, var norges fremste lag, med ett stykk seriegull i moderne tid innkassert. Man skulle tro at steget derifra var kort til å gjenoppta tronen etter uttalige år med trøndersk monopol. Men så skjedde ikke. Riktignok kan jo ikke annet et nytt seriegull i påfølgende sesong bli noe mer enn antiklimaks. Men det får da være grenser. Etter min mening er det en nærmest en hån overfor supportere av ens lag, å spille så til de grader ubesluttsomt, med minner om gyldne tider så friskt i minnet.

Fra forventninger og ambisjoner om å innkassere seriegull, er nå ambisjonsnivået redusert til å vise seg frem som et lag som tør å satse på ungdommen. Det er riktignok prisverdig i seg selv, ettesom etterveksten må sikres. Men når etterveksten allerede nå viser seg å langt fra innha noen fremtidig landslagsklasse, blir ambisjoner om ungdomssatsing ikke annet enn blikkfang for å skjule begredeligheten i fotballen som utøves.

Det kan ikke være annet enn trist, for en supporter av Vålerengen Idrettsforening, å bivåne det som finner sted for deres lag. Og jeg kan derfor ikke annet føle enn skuffelse på ders vegne. Kan man ikke som supporter stille større forventninger til klubben i ens hjerte at storhet skal kunne føres videre. At tidligere triumfer skal sikre stablilitet for klubben, slik at en går mange år i møte med festfotball og jubeltilstrømning. Hadde det nå en gang vært slik at det hele bare var et blaff, så kunne man vel til nøds godtatt denne falitterklæringen i ambisjoner. Men når potensiale og mulighetene ligger der. Når rammeverket for suksess ikke er svekket, men heller tvert om, styrket. Når erfaringen om toppnivå er sikret, da kan vel ikke VIF-suppportere føle annet enn hån når klubben mislykkes i så stor grad.

Hvorfor skrives så dette. Det er ikke for det undertegnede i stor grad føler at nettopp Vålerengen fortjener å ligge i toppen av norsk fotball. Men for den ydmykelsen det er å være supporter når laget ikke presterer, til tross for sterke forventninger, og ikke minst muligheter for, det motsatte. Eksempelet med Vålerengen er ikke unikt, og denne teksten kunne vært viet til et annet lag, hadde den vært skrevet på et annet tidspunkt. Viking, Lillestrøm,Molde, ja sågar Kongsvinger kan fremstå som levende eksempler.

Hva som ligger til grunn for denne ustabiliteten kan jo man forsåvidt bare spekulere i, og jeg kan vel ikke annet si at det skal bli spennede å se Brann de nærmeste år, for hvordan de forbereder sine supportere. Kan vi forvente oss et stabilt topplag, eller kommer vi også til å gremmes over kortsiktighet for laget vårt, med bare minner om en trivelig tid.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*