SMK: No Substance, All Feeling

Pål, Martin, Stein Ove.

Først må jeg få si meg enig med deg, Stein Ove. Det var en unnlatelsessynd av meg å ikke umiddelbart ta til motmæle mot Påls altfor lettvinte avfeing av Håkan Hellströms forsøk av året. På meg låter det stadig befriende friskt, og den språklige spensten og observasjonsevnen er intakt. Ingen av oss kommer til å få oppleve om igjen den yre gleden ved å høre hans hardtslående debutalbum Känn Ingen Sorg För Mig Göteborg for første gang, men det er altså ikke på langt nær slik at han har henfalt til gnål på För Sent För Edelweiss. Fyren kan ikke synge, men hans smittende inderlighhet presenterer stadig et bedre argument for musikkens viktig- og nødvendighet enn de aller fleste andre.

Edelweiss når ikke helt opp til den fabelaktige Ett Kolikbarns Bekännelser fra 2005, men det er heller ikke nødvendig. Modningsprosessen fortsetter ubønnhørlig, men uten at det for et eneste øyeblikk virker kalkulert, gjennomsnittlig eller uinspirert. Maksimalisten Hellström har etter min mening kun konkurranse fra Lars Winnebäck om tittelen som Sveriges beste soloartist, uansett hvilke to ytterpunkter de måtte representere.

Min bruk av begrepet luksuspop om The Killers skriver seg hovedsakelig til en særlig attitude som vokalist Brandon Flowers utstråler. Framtoningen hans er breibeint som et dypdykk i åttitallets synthpop tillater, og nettopp måten Killers nekter å skamme seg over sine mer kitschy tilbøyeligheter har tidligere vært en av deres store styrker. Låtene har kanskje vært enkle og insisterende som den rene post-punk, men lydbildet har gitt dem en selvsikkerhet som har løftet dem til den mer mer respektable rockens høyder. Dessverre har Stein Ove rett i at hele verden ser ut til å ha gått dem til hodet denne gangen, på tross av en sedvanlig bunke singelkandidater. Lydbildets syntetiske og luftige uttrykk tapper sangene for mye av den skam- og kompromissløsheten som engang kjennetegnet bandet, og det er ikke noe kompliment når jeg er fristet til å kalle dem for synthpopens Moby. Det hadde vært fint om litt flere mennesker hadde fått en grunn til ikke å like Day and Age.

Noen smaksdommere mener tilsynelatende at Kings Of Leon kan fylle tomrommet som Killers har etterlatt seg, men jeg ser ikke helt storheten deres. Only By The Night er ikke desidert noe dårlig album, men det er ikke akkurat framtida til rocken vi hører, heller. Jeg har gitt det flere sjanser som en forberedelse til den øvelsen vi nå utfører, men jeg klarer ikke å fri meg fra følelsen av at dette strengt tatt er ganske ordinært radiorockmateriale. Vokalen mangler særpreget til å skjære gjennom til meg som en middels interessert lytter, noe som på mange måter også var problemet for Killers. Låtmaterialet i seg selv er ikke sterkt nok til å bære, men det er skuffende lite utenfor soundet selv som kaller på oppmerksomheten.

Derfor er jeg i likhet med Stein Ove så hjertens takknemlig for at året også har gitt oss sånne som Gaslight Anthem, Glasvegas og Hold Steady. Særlig Gaslight har vært en vidunderlig opplevelse, så mye tightere, mindre selvhøytidelig og mer bevisste på sin egne begrensninger enn de ovennevnte utfordrerne. I det ene øyeblikket Arctic Monkeys i et proffere, og i det neste tilmed bedre Springsteen-kopister enn Killers var på Sam’s Town. Selv om musikk står støtt på egne bein som selvstendig kulturuttrykk, kan jeg samtidig ikke unngå å glede meg over at den nesten litterære catchphrase-vennligheten nå også har inntatt den lekne rocken, der den tidlige har vært forvaltet av mer umiddelbart skjøre prosjekter som The Magnetic Fields og The Mountain Goats. The Patient Ferris Wheel? Ja, hvorfor ikke?

Jeg tenkte å trekke nok et New Jersey-kort i neste innlegg, men aller først Stein Ove, gi oss en innføring i hva det er Rick Rubin har gjort for den sjelfulle geriatriker-visesangen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*