RE: Velsignet stigmatisering

Noen kjappe kommentarer til saken om Den Nye Åpenheten I Idretten: For det første er det selvfølgelig utmerket at håndballspilleren Are Grongstad faktisk står fram og viser at toppidrettsmiljøene består av nøyaktig samme mangfoldige type mennesker som et hvilket som helst annet miljø. Men jeg kjenner samtidig at endel av de forståelsesfulle kommentarene fra framtredende håndballfolk føles litt klamme: Som forbilde (osv.) er det finfint at Kristian Kjelling sier at han selv har mange homofile venner, og at dette således ikke burde være noen sak i det hele tatt. Og det er likeledes vel og bra at avtroppende landslagssjef Gunnar Pettersen sier at han har venta på det. (Slik ståa ser ut til å være i den til nå ekslusivt heteroseksuelle herrehåndballen, fortjener alle som i det hele tatt kan sies å ha tenkt over muligheten for at det kunne finnes homofile utøvere et klapp på skuldra. I all uskyldighet, selvsagt. Mellom menn, and all.) Men jeg kan altså ikke fri meg fra følelsen av at hele måten denne saken blir rullet opp på, med velmente oppmuntrende ord fra idrettens egne autoriteter, samtidig understreker hvor langt vi er fra drømmen om at alle mennesker kan være sine egne helt uspektakulære selv også i idrettsmiljøet. Det skal vi imidlertid ikke laste verken Are Grongstad, Kristian Kjelling eller Gunnar Pettersen for.

Kollega Lien skal også ha et betinget takk for igjen å trekke det nokså pinlige Rekdal-intervjuet fram fra glemselen. Jeg skal ikke dvele lenge ved de underlige, nesten selvmedlidende tingene han sier i intervjuet («Den eneste erfaringen jeg har med homofile var på et diskotek i Belgia. Jeg ble litt satt ut og perpleks da jeg så to gutter som sto der og kysset. Utover det har jeg ingen erfaringer med det. Derfor er jeg veldig usikker på hvordan jeg hadde reagert hvis en venn eller en i min familie hadde stått fram som homo«). Imidlertid er det et par andre ting jeg vil kommentere, helt kort. Ikke for å legge altfor stor vekt på en fire år gammel nyhetssak, annen enn som en illustrasjon på den uvitenheten som stadig finnes der ute, men er det ikke samtidig noe litt underlig over det daværende LLH-leder Jon Reidar Øyan sier? Hva mener han for eksempel med «Jeg synes intervjuet viser en ydmyk Rekdal. Han forteller at dette vet han ikke noe om. Det er positivt i seg selv«? Det går an å lese ham vrangvillig, og tro at han mener det i seg selv er positivt at Rekdal ikke kjenner noen homofile. Ut fra fotballtrenerens ryggmargsrefleks stilt overfor spørsmålet, er det kanskje heller ikke en helt urimelig tolkning, men vi får anta at det var selve ydmykheten han roste. Og likeledes, er det ikke litt ullent av VG å tillegge Rekdal å lide av homofobi? Ja, Rekdal har forhåpentligvis arbeidet for å overkomme sine egne fordommer etterpå, men er ikke bruken av ordet lidelse (som rett nok neppe var Rekdals egen formulering) en begrepsbruk som kan frata ham ansvaret for hans egne holdninger? For å ta en argumentativ snarvei: Er det ikke sannsynlig at homofile i fotballmiljøet led mer av det uheldige signalet som Rekdal sendte ut, enn den lidelsen det øyensynlig, ifølge VG, er for ham å ikke være bekvem med tanken på homofile lagkamerater eller familiemedlemmer?

Og helt til slutt, for å vende tilbake til saken om Are Grongstads prisverdige åpenhet: Hva sier det om spørsmålet om homofile i idretten at Dagbladet kjører saken på sin underside Kjendis.no, istedet for på sportsidene? Er det en trivialisering? Og for en som ikke følger herrehåndball særlig tett; hvor kjent er han egentlig? Så mange spørsmål, så få svar.

**

Jørgen Lien

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*