VM 2010: Det var Tim Howards skyld

Det var ikke ballens feil.
Det var ikke Robert Greens feil.
Det var ikke engang Beckhams eller Stuart Pearces feil.
Jeg skylder på han andre keeperen.

For de fleste startet ikke mesterskapet før lørdag. Greit nok leverte Sør-Afrika masser av entusiasme, Mexico en hel del ganske lovende ballspill, Frankrike fortsatte tradisjonen for indre revolt og spillemessig likegyldighet og Hellas viste seg igjen å være like mannevonde som ventet, men likevel: Da Maradona kom til Sør-Afrika, kom fotball-VM også. Og da England, for første gang i min levetid utstyrt med en ordentlig trener, sølte vekk åpningskampen mot den fotballmessige lilleputten USA, da fant verdensmesterskapet endelig et narrativ.

Det er verken overraskende eller verdt å klage over at England kommer til å ta buzzen vekk fra Argentinas ellers nokså imponerende oppstart mot et friskt Nigeria lørdag ettermiddag. Diego Maradona, legenden, var tilbake på den største fotballarenaen av dem alle, for første gang siden dopingsaken i 1994, der han ble bortvist fra lekene etter kampen mot nettopp Nigeria. Det gikk ikke upåaktet hen – kameraets kjæling med den knøttlille, butte figuren hver gang ballen var i nærheten skapte tidvis et inntrykk av at Diego hadde flere ballberøringer enn flere av Nigerias spillere i den første omgangen. Ikke overraskende, det heller, for på gressplenen gikk ting sakte. Gabriel Heinze banket riktignok inn kampens eneste mål etter bare seks minutter, med et hodestøt så komplisert, knallhardt og velplassert at det i seg selv er nok til å friskmelde Maradonas menn. Men det var lite humør i det Argentinas balltrilling, og på den sentrale midtbanen holdt utgamle Juan Veron på merkelig vis det vesle geniet Messi unna begivenhetenes sentrum for lenge. Tempoet var i blant enda lavere enn i TV-produksjonens sirupsmarinerte repriser.

Det kunne lurt oss. I all den uinteresserte, kompetente balltrillingen kunne vi rent glemt at Higuain misset tre gigantmuligheter, at Messi gjorde alle mest fantastiske småtingene utenom å score mål, og at også Nigeria leverte spill og målsjanser nok til å gjøre kampen til sluttspillets mest interessante til nå. Godt vi så ikke gjorde. Hederlig forsøk, Diego, men bare glem det: Vi har skjønt at dere er gode.

Sent i går kveld var David Beckhams face over hele plassen på Twitter. Det forteller selvsagt at nettsamfunnet fortsatt er et primært amerikansk fenomen, og denne Beckham er stort sett den eneste soccerballer amerikanerne har et nært kjennskap til i landet der Cristiano Ronaldos lettkledde inntog på Vanity Fairs førsteside sist måned fikk Daily Beast til å omtale ham som en av to spillere ”whose names no one in America seems to know” (den andre cover-gutten er Chelseas ikke helt ukjente angrepsspiller Didier Drogba). Men Beckhams urokkelige tilstedeværelse i billedkanten forteller et par ting til om England under Fabio Capello, som i går dystet mot USA. Den ene er selvsagt at det er en del ting som mangler – kaptein Rio Ferdinand og Becks sjøl er satt utenfor med skader, laget er fortsatt i solid beit for en ordentlig spiss og keeperne mangler selvtillit, som ble så krystallklart ble tydeliggjort med poetisk urettferdighet da West Hams Robert Green ble kastet til løvene og svarte med å kløne ballen i eget mål kort tid før pausen. Dernest viste Beckhams bekymrede åsyn at noen av Englands spøkelser ikke lar seg drive ut av en velkledd italiener med sans for poesi og jerndisiplin. Beckham ble nemlig, sikkert ubevisst, en slags illustrasjon på at hele Englands usikre, pinefulle arv er til stede på enda et kontinent. Ved siden av ham satt Stuart Pearce, en av Capellos assistenter, og en talisman fra 90-tallet, da England skuffet, skuffet og skuffet igjen. I VM i Italia i 1990 bommet Pearce, som av gode grunner kjent som Psycho i hjemlandet, på straffesparket som sendte England ut. I 1998 ble benkevarmer Beckham utvist for et kunstferdig angrep på luften ved siden av Argentinas midtbaneondemann Diego Simeone, og ved europamesterskapet i 2004 bommet han på et avgjørende straffespark i kvartfinalen mot Portugal. Jamie Carragher, Liverpools hardtarbeidende forsvarsspiller, satt der han, også. Han har også bommet på straffe mot Portugal i en kvartfinale; ved VM i 2006. Han fikk den mest sentrale rollen av de gamle spøkelsene på benken denne kvelden, da han kom inn, holdt på å bli utvist, og ble fraløpt og utspilt av Hull-reserven [sic] Jozy Altidore på sjansen som lett kunne gitt USA seieren.

Det endte altså til slutt med ett mål til hvert av lagene. England, anført av vise-vise-kaptein Steven Gerrard tok ledelsen på et flott stykke powerplay allerede etter fire minutter, men etter den friske starten forsvant de positive signalene mye tidligere enn Capello kan ha ønsket. USA, som fortsatt er en fotballmessig middelhavsfarer, klarte med sine begrensede spillerressurser å holde unna for engelskmennene, og med betimelig hjelp fra stakkars Robert Green fikk amerikanerne med seg i bunn og grunn fortjent poeng. Jeg tror fortsatt at dette er de to lagene som går videre fra en middelmådig gruppe, og USA har fortsatt langt større problemer enn England. Men amerikanerne har en matchvinner på hvilken som helst dag helt bakerst, i Evertons tårnhøye målmann Tim Howard. Keeperen gjorde en rekke kvalifiserte redninger, styrte sine nervøse tropper med sær-amerikansk selvtillit, og vant nervekrigen med Emile Heskey og Wayne Rooney i alle situasjoner. Selv da gigantiske Heskey kom seilende inn i ham i fryktinngytende fart i en duell i feltet etter en halvtime, vek Howard ikke unna. Heskey plantet en støvel i brystet på målvakten (uten vond vilje), og selv om Howards grimaser bar bud om annet, kom han tilbake og vant kampen for USA. Hans fighting face var viktigere for sluttresultatet enn den utskjelte ballen og Robert Greens hjerteskjærende håndkoordinasjon. Det var Tim Howards skyld, alt sammen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*