Demokratenes landsmøte: Her best was never good enough?

«You’re supposed to be feeling good now/’cause everybody said you would» (You’re Supported To Be Feeling Good, Emmylou Harris)

Den talen Hillary Clinton holdt til Demokratenes landsmøte tirsdag er et typisk eksempel på hvorfor jeg aldri offisielt tok endelig stilling mellom Clinton og Barack Obama, selv om jeg kanskje lente mot Obama. Hver gang hun fikk rive seg løs fra en valgkamp som ble langt vanskeligere enn noen i hennes innerkrets hadde fantasi til å forestillle seg, for istedet å snakke om politikk og hva som driver henne, ble jeg i tvil om jeg hadde valgt rett. Istedet gjemte jeg meg bak at også Clinton ville bli en utmerket president. Følelsen kom tilbake i natt. Det er flott at Obama blir nominert. Men det er samtidig trist at Hillary tapte. Etter at hun endelig svelget stoltheten og innrømmet nederlaget i begynnelsen av juni skrev jeg at hun hadde spart valgkampens beste talen til den var slutt. Jeg gjentar det her. Hun var glimrende igjen igår.

Noen vil kanskje mene at jeg er for naiv i min behandling av Clinton-maskinen. Jeg er ikke i tvil om at hun vil stille på nytt i 2012 om Obama skulle tape i november, eller for den saks skyld i 2016. Og jeg gleder meg til det. Men jeg orker ikke å spekulere i om hun egentlig ønsker at Obama skal tape, uansett om det stadig gjentas at både hun og Bill er tvilende om hvorvidt Obama har det som skal til for å bli president. Vi skylder henne å ta henne på ordet. Og de ordene hun serverte landsmøtet avslørte ingenting annet enn en helhjertet anbefaling av hennes tidligere rival, og en innstendig appell til tilhengerne om å samle seg bak ham.

For mange, både i pressen og partiet, vil det aldri være godt nok. Mange kvinner vil ikke bare være skuffet over at hun ikke vant, men også skuffet over at hun ikke mer direkte tok opp det de oppfatter som en kjønnsbasert undergraving av kandidaturet hennes fra Obama-kampanjen og pressen, uansett om anklagene er rimelige eller ei. Men Hillary gjorde sitt beste. Kynikeren vil ganske sikkert mene at det hørtes utålelig selbevisst når hun sa:

«I want you to ask yourselves: Were you in this campaign just for me? Or were you in it for that young Marine and others like him? Were you in it for that mom struggling with cancer while raising her kids? Were you in it for that boy and his mom surviving on the minimum wage? Were you in it for all the people in this country who feel invisible?«.

Selv om det er absolutt påkrevet å ha høye tanker om seg selv for å med overbevisning mene at du bør inneha landets mektigste embete, så er vi mange som automatisk krymper oss litt når de faktisk innrømmer det. Men det var først og fremst et nødvendig retorisk grep for Clinton. Hun var nødt til å strekke ut en hånd til alle dem som hadde tatt imot henne minst like lidenskapelig som Obama ble mottatt av sin unge horde, noe annet ville virke kalkulert (Ikke dermed sagt, selvsagt, at ikke denne talen også først og fremst hadde blikket festet på hvordan ville bli oppfattet, men les meg velvillig her). Det var nødvendigvis også på grunn av den sammenhengen appellen ble satt inn i. Clinton spilte videre på fortellingen om Barack Obama fra landsmøtets åpningsdag om at han er akkurat som deg og meg, hans kandidatur er også den naturlige (foreløpige?) kulminasjonen av Clintons eget:

«I ran for President to renew the promise of America. To rebuild the middle class and sustain the American Dream, to provide the opportunity to work hard and have that work rewarded, to save for college, a home and retirement, to afford the gas and groceries and still have a little left over each month. (…)

To create a health care system that is universal, high quality, and affordable so that parents no longer have to choose between care for themselves or their children or be stuck in dead end jobs simply to keep their insurance. (…)

To fight for an America defined by deep and meaningful equality – from civil rights to labor rights, from women’s rights to gay rights, from ending discrimination to promoting unionization to providing help for the most important job there is: caring for our families. To help every child live up to his or her God-given potential. (…)

To bring fiscal sanity back to Washington and make our government an instrument of the public good, not of private plunder.

To restore America’s standing in the world, to end the war in Iraq, bring our troops home and honor their service by caring for our veterans. (…)

Most of all, I ran to stand up for all those who have been invisible to their government for eight long years.

Those are the reasons I ran for President. Those are the reasons I support Barack Obama. And those are the reasons you should too.»

Når dette først var sagt, kunne Clinton dessuten endelig gå i strupen på John McCain. Angrepene har vært forbausende få og lavmælte så langt under landsmøtet (selv om New York-guvernør David Patersons «If he [John McCain] is the answer, it must be a really stupid question [sitert etter hukommelsen, min anm.]» utvilsomt er en fin formulering), men det er denslags Clintons har bygget opp sin karriere på. Et av de helt sentrale målene med landsmøtet er å klistre McCain så tett opp til George W. Bush som mulig, og samtidig minne misfornøyde Clinton-velgere og andre om McCains moderate image heller ikke forteller sannheten om de sosiale verdiene hans. Noen mener at Clinton har en tendens til å virke for triumferende når hun går til angrep (jf. «That’s not change you can believe in. That’s change you can Xerox»), men fikk inn noen åpenbare retoriske treffere mot sin republikanske kollega. «We don’t need four more years of the last eight years» er lett å huske. Og videre: «With an agenda like that, it makes sense that George Bush and John McCain will be together next week in the Twin Cities. Because these days they’re awfully hard to tell apart

Men fordi både effekten av partiets forsoningsprosess og angrepene på McCain vanskelig lar seg måle før valgresultatet foreligger (selve nominasjonsavstemningen vil si oss lite om styrkeforholdet mellom kandidatene, og enda mindre om hvorvidt Clintons tilhengerne til slutt vil flokke seg rundt Obama.), vil media fortsette å diskutere om Clinton lyktes med det hun satte seg fore. Selv om de aller fleste anerkjenner at talen var god, så er John Dickersons synspunkt i Slate symptomatisk for at hun hadde så mange oppgaver at ikke alle kunne oppfylles: Hun skulle godtgjøre for sine egne tilhengere at de burde støtte Obama som presidentkandidat, men for å klare det måtte hun definere ham i forlengelsen av seg selv, i stedet for å forklare hvorfor han er enestående godt kvalifisert til å lede landet. Dickerson påpeker i så henseende at Clinton ikke kan brukes til å overbevise uavhengige velgere om at Obama har kvalifikasjonene til å være en effektiv øverstkommanderende, men forventer at den oppgaven nå vil tilfalle Joe Biden. Samtidig reiser Dickerson det interessante spørsmålet om Clintons tale kan ha framstått som så god på hennes tilhengere at de blir styrket i sin oppfatning om at hun er bedre egnet enn Obama, heller enn å tre inn på rekke bak ham.

Det er en høyst reell problemstilling, som samtidig er nesten absurd. Likevel kan den fungere som en advarsel før Barack Obama skal ta imot nominasjonen på torsdag. Enkelte kommentatorer har konstatert at McCain-kampanjens har hatt en viss suksess med å framstille Obamas talegiver som så store, og hans oppløftende retorikk som så grandios at den kan brukes til å få ham til å virke uten kontakt med virkeligheten. Etter å ha diskutert dette med flere, og må rådet mitt må likevel bli, i tråd med Toby Zieglers Let Bartlett be Bartlett-teorien fra TV-seiren Presidenten; De som synes Obama er arrogant og virkelighetsfjern kommer ikke til å stemme på ham uansett, men han kan vinne mange andre på å ikke legge bånd på seg. Han må vinne velgernes tillit en gang til. Da må han også minne dem på hvorfor de støttet ham i utgangspunktet. Let’s go win this thing.

**

Jørgen Lien

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*