Tea party-bevegelsens første senator?

For noen måneder skrev Mark Leibowitz i New York Times om delstatspolitikeren Marco Rubios utfordring av guvernør Charlie Crist om senatsnominasjonen i Florida. Overskriften var The First Senator From the Tea Party? Spørsmålstegnet var velvalgt, av flere grunner. Jeg holder fortsatt Rubio som favoritt til å bli Floridas neste senator, men nettopp det at den bastante støtten fra budsjetthaukene og statsskeptikerne i tea party-bevegelsen har i mellomtiden sørget for å fordrive Crist fra partiet. At han nå istedet stiller som uavhengig kandidat, kan komplisere Rubios vei til valgseier. Men det er også en annen grunn til at spørsmålstegnet var på sin plass. Etter at Leibowitz skrev sin artikkel har det dukket opp minst to andre kandidater, med tydelig forbindelse til tea party-bevegelsen, som har like gode sjanser eller bedre sjanser til å bli valgt i november som Rubio.

Den ene er Rand Paul, sønn av det inspirerende libertarianske håpet i den republikanske presidentnominasjonen i 2008, kongressrepresentanten Ron Paul. Selv om faren er fra Texas stiller sønnen til senatsvalg i Kentucky, hvor han en knapp uke før det republikanske nominasjonsvalget leder over establishmentfavoritten, delstatspolitiker Trey Grayson. Demokratene peker på at de kom meget nær å danke ut avtroppende senator Jim Bunning i 2004, og mener de har en fair sjanse til å vinne, særlig dersom Paul blir den republikanske kandidaten. Alle meningsmålinger, både på republikansk og demokratisk side, er imidlertid nokså jevne, og jeg frykter at det i demokratenes forestilling ligger mer håp enn realitet. Først og fremst frykter jeg at demokratene undervurderer hvordan tea party-bevegelsens krav, som kanskje ikke støtter av så mange velgere, likevel kan overlappe med en generell misnøye med det politiske establishment, som en outsider som Rand Paul kan tjene på. I en situasjon hvor outsiderstatus kan være en fordel, er det ikke sikkert at det taler imot Paul at han er en yndling blant tea party-aktivistene. At Trey Grayson i tillegg har fått uttalt støtte fra tidligere visepresident Dick Cheney, en representant for Bush-administrasjon, som i mange tea party-folks innkapsler det absolutte sviket mot det republikanske løftet om økonomisk måtehold og en mindre stat, er således et potensielt handikap. Kentucky er dessuten en stat som tradisjonelt velger republikansk. Hadde du spurt meg tidlig i 2009 om en person som Rand Paul, med sitt libertarianske tilsnitt, kunne vunnet et valg i Kentucky, ville jeg svart nei. Men med den radikaliseringen som foregår på grasrota nå, er Paul en like god kandidat som Marco Rubio til å bli tea party-bevegelsens første senator, iallfall hvis han klarer å vinne den republikanske nominasjonen.

Men aller best sjanse har den som til slutt ender opp som den republikanske senatskandidaten i Utah. Tea party-aktivistene i Florida vil utvilsomt hevde at det å rydde feltet for Rubio i Florida ved å drive ut Charlie Crist, var bevegelsens første politiske skalp, men det som skjedde i Utah på lørdag var likevel kanskje viktigere. Ikke bare ble den sittende republikanske senator Bob Bennett nektet renominasjon; han ble faktisk bare nummer tre i avstemningen, og får dermed ikke engang mulighet til å delta i primærvalget i juni, som skal velge den endelige kandidaten. Det er viktig å understreke at valget foregikk på Utah-republikanernes landsmøte, en forsamling partiaktivister som er langt mer konservativ enn den jevne deltager i et republikansk primærvalg, men utfallet er likevel oppsiktsvekkende, fordi det forsterker inntrykker av insider-statusen som et politisk handikap. I nesten hvilken som helst annen stat ville det være absurd å kalle Bob Bennett moderat, men har var iallfall åpenbart ikke konservativ nok for den republikanske grasrota. Han er en av mindretallsleder Mitch McConnells (R-Kentucky, som for øvrig støtter Grayson i hjemstatens nominasjonsvalg) nærmeste allierte, og kjent som en potensiell brobygger mellom partiene. Men du må helt tilbake til høsten 2008 for å finne den avstemningen da Bennett i følge republikanske aktivister avslørte seg som uverdig betegnelsen konservativ. Han fulgte partilinja og stemte for president George W. Bushs krisepakke for bankene, og tidligere hadde han begått den synd å samarbeide med demokraten Ron Wyden fra Oregon om et helsereformforslag som forutsigbart nok ble angrepet av antiskatte-organisasjonen Club for Growth som ‘en statlig overtagelse av helsevesenet’. Som tilfellet ser ut til å være med establishment-favoritten Trey Grayson i Kentucky, virket Bennetts bønn om at landsmøte ikke måtte bytte bort hans resultater og ansiennitet i Senatet med en nykommer, til å slå tilbake på ham selv. Det har vært rapporter om koordinert stemmegivning for å sikre at Bob Bennett ikke fikk nok stemmer til å framføre det samme budskapet til en antatt mer lydhør velgermasse i primærvalget. Erfaringen og statusen motarbeidet ham.

Både Mike Lee og Tim Bridgewater, som gikk videre til primærvalget etter å ha slått ut Bennett i andre valgomgang, ble hjulpet fram av en kombinasjon av tea party-aktivister og mer pengesterke aktører som Club for Growth. Selv om vi må ta høyde for at Utahs modell med landsmøtevalg gjorde det lettere å organisere et kupp, er det vanskelig å komme utenom Utah som et slags organisatorisk gjennombrudd for tea party-fløyen i det republikanske partiet. Det er et faresignal for en rekke senatorer som under normale omstendigheter burde regnes som plenty konservative til å unngå en primærvalgutfordrer, men bare frykten for en utfordrer har allerede sørget for å disiplinert partiet i tea party-retning. Iowa-senator Chuck Grassley hoppet (dersom han hadde til hensikt å lage en avtale) av helsereformforhandlingene ifjor sommer etter å ha blitt konfrontert med grasrot-raseriet, og John McCains tea party-lojale utfordrer i Arizona har sørget for å presse den tidligere presidentkandidaten så langt til høyre at han ikke lenger engang vil vedstå seg varemerket som en av den som stundom utfordret partilinja. Det er også et åpent spørsmål hva det republikanske klimaskiftet gjør med konservative pragmatikere som Utahs Orrin Hatch og South Carolinas Lindsey Graham. Hatch har samarbeidet med demokrater tidligere, og Graham har vært involvert i forhandlinger om klimalovgivning, i tillegg til at han stemte for å godkjenne Sonia Sotomayor som høyesterettsdommer. Det er ikke det er særlig mer som skal til.

Som jeg var inne på for noen måneder siden, er det ikke slik at republikanerne er alene om å ha interne nominasjonsstridigheter, men jeg gir Slates David Plotz rett i at demokratene ikke preges av den samme viljen til å utsette sine kandidater for rigide politiske lakmustester før de tilbyr støtte. Duellen mellom Arlen Specter og Joe Sestak om den demokratiske nominasjonen i Pennsylvania må først og fremst betraktes i det perspektiv at Specter kom til demokratene fra det republikanske partiet; og i Colorado virker personlig ambisjon mer avgjørende enn ideologisk uenighet for Andrew Romanoff utfordring av den utnevnte senator Michael Bennet. Kun i Arkansas, hvor viseguvernør Bill Halter kjemper for å avsette senator Blanche Lincoln, passer fighten inn i en typisk ideologisk ramme. Alle duellene har riktignok establishment/outsider-tematikken som en understrøm, men ikke i den samme eksplosive miksen med ideologi som kjennetegner republikanerne.

Det kan hende at det historiske øyeblikket er så tydelig at det ikke betyr noe at republikanernes potensielle kandidater radikaliseres. Hvis det er riktig, kan tea party-bevegelsen sitte med en egen liten fraksjon i republikanernes senatsgruppe fra og med januar 2011.