Brasil etter Lula

Sent denne høsten går brasilianerne til valg, og for første gang siden 2002 står ikke deres populære president Luiz Inácio Lula da Silva på valg. Lula, som ble valgt det året og komfortabelt gjenvalgt i 2006, har sittet de to fulle periodene som den brasilianske grunnloven gir presidenten lov til å fullføre. Flere latin-amerikanske ledere, som den notoriske Hugo Chavez i Venezuela, har valgt å utfordre grunnlovene for å sikre seg selv retten til å velges til flere perioder, og Honduras’ president Manuel Zelaya ble avsatt i et absurd kupp etter forsiktig lefling med samme idè sist sommer. Så ikke for Lula. Det er et fortellende tegn på hvor det brasilianske demokratiet står, snart åtte år etter at urbefolkningsgrupper, sosiale bevegelser og arbeiderklassen hjalp den tidligere fagforeningslederen fra Sao Paulo til toppen av brasiliansk politikk. Det kan også hjelpe oss til å forstå mer av hva som står på spill ved høstens valg.

Store deler av det latin-amerikanske folk deler en lang og en kort historie. Den lange handler om kolonialisering og undertrykkelse fra vestmakter i svunne århundrer. Den korte ligger nærmere i tid, men har i like stor grad bidratt til å utarme noen av landene som fra naturens side har vært utstyrt med naturlige og menneskelige ressurser mange andre land vil misunne dem. Det er en fortelling om høyreorienterte diktaturer, ofte innsatt med amerikansk hjelp, og en nær historie preget av et uavklart forhold til denne brutale fortiden; i Chile, Nicaragua, Argentina og i Brasil. Legger man til store økonomiske problemer, korrupsjon og knallhardt press fra det internasjonale pengepolitiet i Verdensbanken, Pengefondet og G20, har det vokst frem et behov blant de latin-amerikanske statene for å fremstå som en sterkere og mer enhetlig blokk på den politiske scenen. Det lå som et bakteppe for den voldsomme venstredreiningen av kontinentet analytikerne forvirret kunne bivåne i årene etter årtusenskiftet. Nestor Kirchner sto opp mot IMFs gjeldskrav etter Argentinas økonomiske totalkollaps; Evo Morales ble Bolivias første president fra landets store indianerbefolkning; Chavez brukte momentumet til å nasjonalisere Venezuelas oljereserver og Lula inntok presidentposten i områdets største land på løfter om forandring og utjevning av landets groteske inntektsforskjeller.

Så vidt inne i et nytt tiår er situasjonen stadig relativt stabil – Latin-Amerika er fortsatt en rød flekk på kartet, selv om den moderate høyrepolitikeren Sebastian Pinera har overtatt Chile fra sosialdemokraten Michelle Bachelet og Honduras’ regjering ligger til høyre for Zelayas. Men det blir stadig tydeligere at denne gruppen av nasjoner står overfor et veivalg, fremskyndet av Lulas snarlige avgang. Med Brasil i førersetet har mange av de latin-amerikanske landene (med Mexico som markant unntak) arbeidet målrettet med å få egne handelsblokker til å fungere, som tilsvar til NAFTA-avtalen av 1993, som utgikk av Mexico, USA og Canada. Mercosur-avtalen, som inkluderer Argentina, Paraguay, Uruguay og Brasil, ble inngått i 1991 og er fortsatt levedyktig, mens forhandlingene om en all-amerikansk handelsavtale (ALCA) har møtt motstand. Brasil har fått ledertrøyen, selv om Venezuela og Bolivia har rettet skarp kritikk mot initativene. Brasils posisjon er likevel naturlig: Brasil er kontinentets største land, Lula er respektert hos den amerikanske administrasjonen og-kanskje viktigst- hans regjering sees på som det naturlige bindeleddet mellom USA og de mer ytterliggående regjeringene i Venezuela og Bolivia. Også på andre arenaer gjør Brasil krav på ledende posisjoner: Det forlydes ofte at Brasil burde sikres en plass i et revidert sikkerhetsråd i FN, og Lula satt rundt bordet under de ekstraordinære topplederforhandlingene da klimatoppmøtet i København desperat forsøkte å selge en smuldrende klimaavtale som et fremskritt.

Lula har altså inntatt rollen som go-to-guy i Latin-Amerika, i det tomrommet som har oppstått etter Fidel Castros abdikasjon som høvding på Cuba. Nå står regionen overfor et nytt tomrom. Når vi skriver januar 2011 vil Brasil ha en splitter ny president, og for første gang kan det til og med bli en kvinne. Dilma Rousseff fra Lulas Arbeiderparti (Partido dos Trabalhadores) har bakgrunn som stabssjef for presidenten, en jobb hun overtok etter en av partiets stiftere, José Dirceu, da han måtte gå etter beskyldninger om korrupsjon. Rousseff mangler flere av Lulas mest appellerende kvaliteter, og særlig presidentens karisma og ekstreme star power. Lula har vært en politisk figur som har preget brasiliansk politikk i over tyve år – siden dikatorstyret opphørte i 1985 har hans navn figurert på stemmesedlene ved presidentvalget. Vilma er nyere, blekere og mangler den entusiasmen som den sittende statssjefen naturlig sprer om seg. Det er betegnende at det mest kjente offentlige bildet som finnes av PTs presidentkandidat viser en bister kvinneskikkelse som viser langfingeren – det er ikke slikt som skaper buzz for de nye tidene. Likevel tyder nyere målinger på at Dilma Rousseff er i ferd med å ta igjen det lenge enorme forspranget utfordreren Josè Serra har hatt i meningsmålingene, slik blant annet Klassekampen skrev lørdag. Serra, som tapte presidentvalget mot Lula i 2002, kommer fra det sentrumsorienterte partiet PSDB og er en velkjent skikkelse med maktbase i Sao Paulo. Han har ledet lenge, og motstandere av PT bruker mye tid på å mane frem bildet av at en eventuell seier for Vilma vil være Lulas verk heller enn et fravalg av Serra. En påstand med høy troverdighet, selvsagt – enn så lenge Lula innehar en personlig popularitet som antakeligvis har sin make hos om lag ikke en eneste politiker, vel, noe sted. Det er sko som det tar på å fylle, uansett hvilket utgangspunkt man har. For øyeblikket er Serra favoritt; selv om Lulas stadig mer dominerende posisjon i Rousseff-kampanjen ser ut til å begynne å virke.

Hva vil så et Lula-fritt Latin-Amerika ha å si for regionens fremtid, og sammenhengskraften på venstrefløyen? Først og fremst vil landene miste en samlende lederfigur med moderat tilsnitt. Hugo Chavez er områdets nestemann, men har aldri vist noen særlig interesse for å kultivere noe forhold til sine fiender (på tross av at han faktisk har møtt Obama, en utenkelighet i Bush-årene). Venezuelas president sliter også med problemer på hjemmebane, etter hvert som landets oljesmurte økonomi kjøles ned, og den usikre strømforsyningen i landet rammer hans kjernevelgere. Det er også utenkelig at Chavez, eller Morales, kan få noe nært forhold til for eksempel Serra, som i følge PT-kilder Skrivekollektivet har vært i kontakt med vil gjøre alt han kan for å få Brasil med i frihandelssonen ALCA – en avtale som står i direkte motsvar til Chavez’ eget ALBA-initiativ (Lula har tidligere ønsket forhandlinger om ALCA velkommen, under strenge forutsetninger). En slik splittelse av den politiske kraften i Latin-Amerika er det grunn til å se med bekymrede briller på. Regionens nyvunne optimisme gjennom 2000-tallet er for porøs til å tåle at Brasil vender seg vekk fra enhetstankegangen Lula var fortaler for. Derfor følges senhøstens valg i Latin-Amerikas største land med umåtelig interesse fra alle parter.

_____________

Artikkelen er basert på foredraget ”Lidenskap i Latin-Amerika”, holdt av Skrivekollektivets Latin-Amerika-kommentator Tore Eikeland og juniorreporter Stein Ove Lien for Arbeiderpartiet i Bergen. Skribenten skylder Tore Eikeland en stor takk for hjelpen.