Skrivekollektivet har hele veien vært en frihavn for John Edwards. Ved primærvalgenes begynnelse i januar kunne redaksjonsrådet antakelig uten problemer underskrevet på en felles lederartikkel hvor vi anbefalte ham som USAs neste president. Vi har ikke vært ukritiske til ham, og ingen av oss var fornøyde med den kampanjen han førte gjennom hele 2007. Men likevel; vi mente hans fokus var det klareste, det modigste og det mest progressive. Derfor håpet vi nok også i det lengste at han kunne være aktuell som Barack Obamas visepresidentkandidat. Det er han ikke lenger, om han noen gang har vært det, av grunner som redaktør Thorsen redegjorde for i sin artikkel.
Bli likevel med på den kommende argumentasjonsrekken: Hvis vi for diskusjonens skyld antar at det er sannhet i ryktene om at Edwards har bedratt sin kone og gjort en annen kvinne gravid, burde det ekskludere Edwards fra å bli vurdert som visepresidentkandidat? Det skal altså ikke diskuteres hvorvidt Edwards likevel kan gjøre seg aktuell (det er umulig, uansett sannhetsgehalten i ryktene), men om den underliggende forutsetningen at Edwards med dette er en politisk hykler holder mål.
Nettopp dette var tema for – overraskelse! – Slate’s Political Gabfest for halvannen uke siden. Emily Bazelon mente at dette (kjærlighetsbarnet) ikke bare gjorde Edwards uegnet til å være visepresident, men også til å for eksempel være justisminister. Mennesker i slike framskutte posisjoner må forventes å leve i tråd med samfunnets generelle normer for akseptabel livsførsel, og fordi politikere må holdes til en høyere standard enn andre, hadde Edwards brutt denne tilliten. På motsatt side av saken stod Slate-produsenten Bill Smee, som inntok et mer pragmatisk standpunkt. Etter hans mening var det avgjørende spørsmålet om Edwards hadde gjort noe ulovlig. Verken utroskap eller barn utenfor ekteskap er ulovlig, og derfor har Edwards, mener Smee, krav på å bli vurdert på sine politiske standpunkter og ikke private pikanterier.
Ryggmargsrefleksen min sier meg at jeg er mest enig med Bill Smee. Vi må gjerne mene at det er utilgivelig av John Edwards å være utro, men dersom vi ikke mener at det i seg betyr at han har et forkvaklet kvinnesyn, eller at det undergraver den familiepolitikken han sier han står for, så trenger det ikke bety at han ikke bør velges på basis av alle hans kloke og progressive politiske forslag. For å ta et søkt eksempel, så var det svært, svært få mennesker som med hånden på hjertet ville hevde at Lyndon B. Johnson var en fin fyr, men det hindret ham ikke i å presse Kongressen til å godta historisk vidtrekkende borgerrettighetslovgivning.
Jeg skal selvfølgelig passe meg litt her. Jeg utelukker nemlig ikke at jeg, enten skriftlig eller i samtaler, kan ha uttalt at privatlivet til Rudy Giuliani eller Newt Gingrich i seg selv burde gjøre folk engstelige for å stemme på dem. Derfor var det også relevant når Bazelons og Smees med-debattant David Plotz luftet muligheten for at Edwards’ bruk av sin kones kreftsykdom i valgkampøyemed grenset mot hykleriet. Og han har et poeng. Selv om Edwards selvfølgelig aldri ba folk om å stemme på ham fordi han hadde opplevd tøffe tider (hvilket ikke bare gjelder Elizabeth Edwards’ kreftdiagnose, men også sønnen Wade, som døde i en bilulykke seksten år gammel), så har ekteparet flere ganger understreket at sakene John kjemper for er for viktige til at hennes sykdom skal få stå i veien. Det kommer ganske nær å markedsføre seg som en to-for-en-løsning, selv om det kan ha vært aldri så ektefølt. ‘They threw that family in our face every fucking second!‘, som det smalt fra David Plotz.
Dette forandrer ikke at det fortsatt finnes svært mange andre moralske brister som er mer alvorlige for en presidentkandidat, men jeg velger likevel å gi debatten en åpen slutt, slik den fikk i Gabfest. Før jeg skynder meg med å understreke at alt dette ikke på noen måte skal oppfattes som en forhåndsdømming av John Edwards. Hypotetiske diskusjoner om folks moralske karakter er i det hele tatt en vanskelig øvelse.