Ut av mine ører

Det er noe helt spesielt med å høre et fantastisk popalbum for første gang. Akkurat som de beste filmene og bøkene klarer å rive deg med fra første ord eller bilde, føler du god popmusikk både fysisk og mentalt. Du vet det umiddelbart, og slås av en plutselig, nesten desorientert lykke, som samtidig både skjerper konsentrasjonen din og får hjertet til å slå fortere. Det er så totalt tilfredsstillende nettopp fordi denne følelsen aldri mister sin berusende virkning. Den er overraskende både fordi den ikke er forventet, og fordi den alltid er sterkere enn du husker den.

Denne våren og sommeren har jeg hatt denne følelsen for to plater, begge to tidligere anbefalt i Skrivekollektivet. Dette er imidlertid det eneste som knytter Emmylous Harris’ country-mesterverk All I Intended To Be sammen med unggutten Jesse McCartneys virtuose popstykke Departure. Om det altså ikke hadde vært for min umiddelbare forelskelse i begge platene. Musikalsk oppheng følger nøyaktig de samme symptomer som all annen avhengighet, og veldig lenge var det vanskelig å holde seg fra å ha dem i ørene hvert eneste våkne øyeblikk. Jesse ga meg (som Justin Timberlake før ham) tro på den velproduserte dansemusikken som jeg ellers bare betraktet med distansert forakt, og Emmylou (vi er på fornavn) overbeviste meg om at jeg hadde valgt rett den gangen noen år før, da jeg bestemte meg for å gi den ofte latterliggjorte countrymusikken en selvstendig vurdering. Dette er ikke bare to aldeles glimrende album, det er album som kan være med på å forme min smak for framtiden, og derfor forme meg som menneske.

Det begynte med enkeltlåter, selvfølgelig. Emmylous Broken Man’s Lament hadde sårheten fra klassisk Dolly Parton og den livsnødvendige fortellerevnen, mens Jesses How Do You Sleep?, med sitt uforskammet syntetiske lydbilde og kontante refreng, satt i øregangene fra første lytt. Disse to åpnet deretter resten av platene for meg. Grensen for når jeg hoppet over en låt ble stadig flyttet, og etter hvert hadde jeg hele verket under huden. Begge albumene var i praksis internalisert, en organisk del av min hverdag. Jeg elsket dem for det.

Og akkurat da inntraff det paradoksale. I det jeg trodde vår fortrolighet var på sitt aller tetteste, sluttet ting å gå automatisk. Uten at jeg selv merket det, var det ikke lenger slik at det nødvendigvis var Emmylou eller Jesse jeg la klar i spillelista. Den fysiske og mentale opplevelsen var der fremdeles, men den hadde sakte forandret karakter. Selv om jeg brukte lang tid på å oppfatte signalene, så var det ikke umiddelbarhetens svimmelhet, men en følelse av tilventhet som nå gjorde at jeg følte meg mørbanket og sliten når de kjente tonene igjen ble lokket fram. Da var det tid for en pause. Med en gang.

Jeg visste det, og innrettet meg deretter, men ikke uten en viss nederlagsstemning. Vi mennesker er trygghetssøkende vanedyr, og jeg selv ikke minst. Jeg husket jo fortsatt den voldsomme tilfredsheten den gang da disse låtene var nye og uutforskede. Det er ikke sikkert at den følelsen noen gang vil komme tilbake. Men da måtte jeg minne meg selv på at det i bunn og grunn var opp til meg selv:

Jeg kunne resignere, gi etter for trøttheten og konstatere at jeg hadde forsøkt å trekke rusen for langt. Da ville Departure og All I Intended To Be trolig ende opp i samme kategori som Skunk Anansies Stoosh og Kents Vapen och ammunition, som plater som jeg, selv om jeg engang elsket dem, sjelden eller aldri hører på lenger. Jeg ble så opptatt av at jeg elsket dem at jeg glemte hva som gjorde det. Da atskillelsen først kom, var jeg så mett at jeg ennå ikke er interessert i en gjenforening.

Selv om jeg nødig vil presse de romantiske parallellene for langt, så kunne min andre mulighet best beskrives som å aksepterer en midlertidig separasjon, uten å bebreide meg selv. Tvert måtte denne fasen til, for at jeg en gang i framtiden skulle kunne føle det samme som jeg engang gjorde. Jeg kan absolutt presse meg selv til å komme tilbake til Jesse og Emmylou, men ikke før jeg føler at jeg trenger det. Jeg har hatt det på samme måte med mange av mine andre absolutte favorittplater, som Jayhawks’ Tomorrow The Green Grass, Bruce Springsteens Magic og Lars Winnerbäcks Vatten under broarna. Men det lyktes.

Så det er den strategien jeg har valgt. Jeg hører ikke like mye på Jesse og Emmylou nå som jeg gjorde på forsommeren. Men forbruket er under kontroll. Derfor er det fortsatt en god sommer. De kan løfte sommeren din også, hvis du ikke allerede er skremt bort av mitt forsøk på å psykologisere det som for de fleste andre tross alt bare er musikk.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*